Qianlong-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Qianlong-keiseren, av hoffmaleren Giuseppe Castiglione S.J..
Prins Hongli ved utøvelsen av kalligrafi
Portrett av Qianlong-keiseren, etter forbilde fra p. Giuseppe Panzis berømte portrett av ham

Qianlong-keiseren (kinesisk: 乾隆帝; pinyin: Qiánlóngdì; Wade-Giles: Ch'ien-lung Ti; mandsjuisk: Abkai Wehiyehe, opprinnelig Hongli, født 25. september 1711 i Den forbudte by i Beijing i Kina, død 7. februar 1799; posthumt navn: 法天隆運至誠先覺體元立極敷文奮武欽明孝慈神聖純皇帝, Fatian Longyun Zhicheng Xianjue Tiyuan Liji Fuwen Fenwu Qinming Xiaoci Shensheng Chun; tempelnavn: Qing Gaozong) var den sjette av mandsjuenes keisere som regjerte i Qing-dynastiets tid. Han var sin forgjenger Yongzheng-keiserens fjerde sønn. Offisielt regjerte han fra 8. oktober 1735 til 9. februar 1796, da han abdiserte til fordel for sin sønn Jiaqing-keiseren.

Men i virkeligheten var hans abdikasjon bare en formalitet fordi han av ærefrykt for den store Kangxi-keiseren ville unngå å ha en lengre regjeringstid enn ham. Han beholdt i realiteten et fast grep om makten helt til sin død i 1799. De mange kriger som ble ført i hans tid hadde bragt rikets finanser i uordnen og gjorde særlig mot slutten av perioden nye og upopulære skatter nødvendige.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den senere Qianlong-keiseren ble født som Yongzheng-keiserens fjerde sønn og fikk navnet Hongli. Han fikk en gedigen utdannelse i kinesisk filosofi og litteratur og i de mandsjuiske, kinesiske og mongolske språk. Han hade et godt forhold til sin far og farfar (Kangxi-keiseren) og ble av mange betraktet som keiserens favoritsønn.

I 1733 ble han opphøyd til Prins Bao. Da Yongzheng-keiseren døde i 1735, ble hans hemmelige testamente åpnet. Der var Hongli utsett til tronfølger.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Han besteg tronen den 18. oktober samme år (1733) og tok regjeringstittelen Qianlong, og heretter ble hans personnavn Hongli belagt med det sedvanlige navnetabu.

Under Qianlongregjeringen fikk riket og dynastiet sin største blomstring. Opprør i forskjellige provinser ble slått ned, det ble ført seierrik krig mot mongolene med det resultat at det kinesiske keiserrike fikk kontroll med Tarimbekkenet, der de lokale fyrster i Chotan, Yarkand og Kashgar hadde satset på mongolene.

I 1769 ble Burma beseiret etter et mangeårig krig og ble tributtpliktig, i 178789 gikk det på samme måte for Annam. Årene 178792 ble det ført krig med Nepal med samme resultat. Rikets gamle inndeling i tretten provinser ble endret til 18 provinser.

Ved Macartney-sendeferden i til Qianlongkeiseren i 1793 forsøkte engelskmennene forgjeves å utvide sine handelsforbindelser med Kina. Det svenske ostindiske kompani, som i 1732 hadde åpnet direkte forbindelse med Kina, utviklet imidlertid en livlig og innbringene virksamhet. Mot slutten av 1700-tallet torde den svenske eksporten fra Kina ha vært en av de mest betydningsfullee.

Keiseren forsøkte også å utvikle fredelige forbindelser østover ved å sende en diplomatisk delegasjon med forskjellige eksperter på 36 familier til Okinawa i 1756 - 1762. Mest kjent er den trolige militærattasjéen Kūsankū, som fikk avgjørende innflytelse på utviklingen av stridskunsten Naha-te.[1]

Qianlongkeisen er også kjent for ombygningen og utvidelsen av det som ble kjent som Sommerpalasset nordvest for Beijing (i dag godt innenfor bygrensen). Arbeidene tok til i 1751. Frem til 1764 hadde han benyttet en samlet sum på 4,8 millioner taeler sølv. Sommerpalasset ble hans gave til sin mor på hennes sekstiårsdag.

Etter 1775 lyktes det for den keiserlige livvakten Heshen å tilskanse seg keiserens fortrolighet og tillit, og som keiserlig begunstiget fikk han en stadig sterkere innflytelse over keiseren under hans siste år ved makten. Hans ionnflytelse var i det minste en delvis årsak til et vanstyre som skulle prege de siste årene av Qianlonmg-epoken. De mange opprør som plaget Qing-dynastiet i 1790-årene er blitt ansett som konsekvenser av vanstyret. Heshen satte i gang store felttog mot opprørerne, men en stor del av finansieringen av kampen mot Den hvite lotus stakk han i egen lomme.

Qianlongkeiseren abdiserte den 9. februar 1796, til fordel for sin sønn Jiaqing-keiseren. Men i virkeligheten var hans abdikasjon bare en formalitet fordi han av ærefrykt for den store Kangxi-keiseren ville unngå å ha en lengre regjeringstid enn ham. Qianlongkeiseren beholdt i realiteten (eller Heshen gjorde det:) et fast grep om makten helt til sin død i 1799.

Straks Qianlongkeiseren døde ble Heshen arrestert på ordre av den nå fritt regjerende Jiaqing-keiseren, anklaget og kjent skyldig i omfattende korrupsjon og mange forbrytelser, og tvunget til å begå selvmord.

Hoffaudiens under Qianlong-keiseren

Damaizhou[rediger | rediger kilde]

En liten anekdote: Qianlong-keiseren kom til Danyang, og da de lokale embedsmenn ikke kunne sette frem kostbare eller delikate retter for ham bød de ham forsiktig byggvelling. Keiseren likte det svært, og siden da har grøten Damaizhou blitt vanlig i Danyang både til frokost og kveldsmat.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • J.J.L. Duyvendak: «The Last Dutch Embassy to the Chinese Court (1794–1795)» i T'oung Pao, 33:1-137.
  • Martin Gimm: Kaiser Qianlong (1711-1799) als Poet. Anmerkungen zu seinem schriftstellerischen Werk. Steiner, Stuttgart 1993. (= Sinologica Coloniensia; 15.) ISBN 3-515-05881-8
  • Chiumei Ho: The Glorious Reign of Emperor Qianlong, London 2004. ISBN 1-858-94203-9
  • Mark Elliott: The Qianlong Emperor, London 2006. ISBN 0-321-08444-6
  • Mark Elliott: Emperor Qianlong: Son of Heaven, Man of the World, Longman, 2009, ISBN 978-0321084446
  • Alain Peyrefitte: The Immobile Empire-- The first great collision of East and West -- the astonishing history of Britain's grand, ill-fated expedition to open China to Western Trade, 1792-94 New York: Alfred A. Knopf, 1992
  • Zhang Hongxin: Qianlong Emperor, London 2002. ISBN 1-901-66377-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ First Karate Pioneers, Sanshin-kan karate do


Forgjenger:
 Yongzheng-keiseren 
Keiser av Kina (Qing-dynastiet)
Etterfølger:
 Jiaqing-keiseren