Bonifatius VIII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bonifatius VIII
Bonifatius VIII Grabstatue.JPG
FødtBenedetto Caetani
ca. 1235[1]Rediger på Wikidata
AnagniRediger på Wikidata
Død11. oktober 1303[1]Rediger på Wikidata
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt Grotte VaticaneRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i BolognaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Geistlig, katolsk prest, pave[2], skribent[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet KirkestatenRediger på Wikidata

Bonifatius VIII, opprinnelig Benedetto Caetani (født ca 1235 i Anagni, død 11. oktober 1303 i Roma), var pave fra 1294 til 1303. Han kjempet for å hevde pavens plass over den verdslige makt. I kampen mot Filip IV av Frankrike utstedte han bullen Unam Sanctam, som er ansett som et av de mest klassiske uttrykk for pavens krav på makt og verdensherredømme.[trenger referanse] Han måtte etter hvert se seg slått av Filip, og døde i kongens fangenskap.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bonifatius ble født inn i en ansett ridderfamilie i Anagni i Lazio i Italia. Anagni er mest kjent som fødested for fire paver: Innocens III (1198–1216), Gregor IX (1227–41), Alexander IV (1254–61) og Bonifatius VIII (1294–1303).[3]

Reformer[rediger | rediger kilde]

Hans fromme og asketiske forgjenger, Celestin V, ønsket mest av alt å tilbringe resten av sitt liv i en eneboerhytte, og Bonifatius overtalte ham til å overlate seg pavestolen. For å være på den sikre siden fikk Bonifatius ham arrestert kort etter utvelgelsen sin og satt i livsvarig fengsel.[4]

Bonifatius innførte betydelige reformer for å få orden på Vatikanets finanser, arkiv og bibliotek.[trenger referanse] Han opprettet Romas universitet nær Pantheon, der det befant seg frem til 1935. «En høyhjertet synder» har noen kalt ham,[trenger referanse] mens Dante i Den Guddommelige Komedie plasserte ham i helvete.

Stridigheter[rediger | rediger kilde]

Bonifatius tok et oppgjør med Frankrike, som på denne tiden var i krig med England. Fransk geistlighet var derfor blitt beskattet, og paven støttet den i en skattenektelse. I sin bulle fra 1296 beskrev han beskatningen som et eksempel på de lidelsene som lekfolk utsatte geistligheten for.[trenger referanse] Som et mottrekk forbød Filip IV av Frankrike utførsel av penger og edle metaller, noe som var et hardt slag for pavens økonomi. Kong Filip titulerte ham ikke med det gjengse «Deres Hellighet», men som «Deres Største Dumhet», og da Bonifatius innkalte til et konsil i Roma, forbød Filip de franske geistlige å delta.[trenger referanse] Bonifatius erklærte at han heller ville være en hund enn en franskmann.[trenger referanse] Han hadde allerede lagt seg ut med en av de mektigste adelsslektene i Italia og med Fransiskanerordenen, som ellers hadde vært en støtte for pavestolen. Hans anseelse steg noe da han utropte år 1300 til «jubelår», og ble dyrket som Europas åndelige sentrum.[5]

Ifølge bullen Unam sanctam fra november 1302 finnes det bare én kirke, og den styres av Jesus Kristus, hans stedfortreder apostelen Peter og dennes etterfølgere, dvs. paven i Roma. Skulle den gresk-ortodokse kirke påstå at den ikke sorterer under Peters etterfølger, har den dermed erklært at den ikke tilhører Kristi hjord.[trenger referanse] Paven besitter et åndelig og et verdslig sverd, begrunnet med Matteusevangeliet 16:19 («Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»[6]) og 26:52 («Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.»[7]) og Lukasevangeliet 22:38 ("De sa da: "Herre, se, her er to sverd." "Det er nok!" svarte han.»[8]). Ifølge Bonifatius skal det åndelige sverdet føres av kirken, og det verdslige for kirken av konger og krigere, «men bare når og så lenge som den geistlige myndigheten ønsker det», da denne er større end den verdslige, kan innsette den og dømme den.[trenger referanse] Den høyeste geistlige makten kan derimot kun dømmes av Gud selv, og den som er uenig i dette, går imot Gud selv. Bonifatius avslutter med at ethvert menneske plikter å underkaste seg paven i Roma, ellers taper man sin sjels salighet. Læren om de to sverdene var tankegods fra blant andre Bernhard av Clairvaux og Thomas Aquinas, men ingen annen pave hadde våget å forlange at folk skulle akseptere dette for å unngå fortapelse.[9]

Filip IV forlangte at det ble innkalt et konsil som kunne avsette Bonifatius, som Filip anklagde for kjetteri og for mord på forgjengeren Celestin.[trenger referanse] Filip mente dessuten at paven holdt seg med en personlig «husdjevel». Det lyktes den franske kongens menn å få Bonifatius fengslet i hjembyen hans, Anagni, men etter to dager satte byens borgere paven fri. Like etter døde han av sinnsbevegelse.[trenger referanse] Hans sarkofag befinner seg i Peterskirkens krypt. Det ble nå vurdert som klokest å flytte hele pavestolen til Frankrike, for å slippe de ustanselige oppgjørene mellom rivaliserende romerske adelsfamilier; og fra 1309 fikk paven sin residens i Avignon. Samtlige syv paver i «Avignon-tiden» (som varte i nesten 70 år) var franske. De lot seg pavekrone i Lyon, og to tredjedeler av kardinalene var franske.[10]

I Danmark er Bonifatius kjent fra striden med Erik Menved om erkebiskop Jens Grand.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Celestin V
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Benedikt XI
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)