Ilya Prigogine
| Ilya Prigogine | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. januar 1917 Moskva, Russland | ||
| Død | 28. mai 2003 (86 år) Brussel, Belgia | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, fysiker, universitetslærer, kjemiker, sakprosaforfatter  | ||
| Utdannet ved | Université libre de Bruxelles | ||
| Doktorgrads- veileder | Théophile De Donder | ||
| Nasjonalitet | Belgisk | ||
| Medlem av | 10 oppføringer
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Nordrhein-Westfalens akademi for vitenskap og kunst Sovjetunionens vitenskapsakademi Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi Det rumenske akademi Akademie der Wissenschaften der DDR American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi Académie internationale d’histoire des sciences National Academy of Sciences (1967–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) | ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i kjemi (1977) | ||
| Arbeidssted | Université Libre de Bruxelles International Solvay Institute University of Texas, Austin | ||
| Fagfelt | Kjemi og fysikk | ||
| Doktorgrads- veileder | Théophile de Donder | ||
| Doktorgrads- studenter | Adi Bulsara Radu Balescu | ||
| Kjent for | Dissipative strukturer | ||
|
| Nobelprisen i kjemi 1977 |
Ilya Prigogine, russisk Илья Романович Пригожин – Ilja Romanovitsj Prigozjin (født 25. januar 1917 i Moskva, Russland – død 28. mai 2003) var en russisk-født, naturalisert belgisk, fysisk kjemiker og nobelprisvinner i kjemi som gjorde seg mest bemerket for sitt arbeid angående dissipative strukturer, komplekse systemer og irreversibilitet.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prigogine ble født i Moskva bare noen få måneder før den russiske revolusjonen brøt ut i 1917. Hans far, Roman (Ruvim Abramovitsj) Prigozjin, var en kjemiingeniør ved Moskva teknologiske institutt, og hans mor, Julija Vikhman, var en berømt pianist i Russland. Fordi familien var svært kritisk mot det nye sovjetiske systemet, forlot de Sovjetunionen i 1921. De dro først til Tyskland, og i 1929 dro de videre til Belgia, der Prigogine ble tildelt et belgisk statsborgerskap i 1949.
Prigogine studerte kjemi og fysikk ved Det frie universitetet i Brussel, der han i 1950 ble ansatt som professor. I 1959 ble han utnevnt til direktør for Det internasjonale Solvay-instituttet i Brussel, Belgia. Det samme året begynte han også å undervise ved University of Texas i Austin i USA, hvor han senere ble utnevnt Regental professor og Ashbel Smith professor på områdene fysikk og kjemi.
I perioden mellom 1961 og 1966 var han tilknyttet Enrico Fermi Institute ved University of Chicago. I Austin, i 1967, ble han medgrunnlegger i det som nå blir kalt The Center for Complex Quantum Systems. Dette året returnerte han til Belgia, hvor han ble direktør for Senter for statistisk mekanikk og termodynamikk.
Han var medlem av flere forskjellige vitenskapelige organisasjoner, og mottok flere priser, premier og til sammen 53 æresgrader. I 1955 ble Ilya Prigogine tildelt prisen for Francqui Eksact Sciences. For denne studien i irreversibel termodynamikk mottok han Rumford-medaljen i 1976, og i 1977 ble han tildelt Nobelprisen i kjemi. I [1989] ble han tildelt tittelen vicomte av kongen av Belgia.
Helt frem til sin død satt han som president for International Academy of Science, og i 1997 ble han en av grunnleggerne av Den internasjonale kommisjonen for Fjernundervisning (KODE) som er et verdensomspennende akkrediteringsbyrå. Hans arbeid er av mange senere tids forskere blitt sett på som en bro mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap.
Prigogine var gift med den polskfødte kjemikeren Maryna Prokopowicz (-Prigogine) i 1961. De fikk to sønner sammen. Prigogine er aller mest kjent på grunn av hans definisjon av dissipative strukturer og deres rolle i termodynamisk system som er langt fra likevekt. Dette var et funn som han ble tildelt Nobelprisen i kjemi for i 1977. Dissipative struktur-teorien førte også til banebrytende forskning innen selv-organiserende systemer, så vel som filosofiske spørsmål i dannelsen av kompleksitet på biologiske enheter, og en søken etter en kreativ og irreversible rolle i diverse realfag.
I sin bok fra 1997, The End of Safety, hevder Prigogine at determinisme ikke lenger er en levedyktig vitenskapelig tro. «Jo mer vi finner ut om vårt eget univers, jo vanskeligere blir det å tro på determinisme». Dette er en stor avgang fra tilnærmingene til andre berømte vitenskapsmenn som f. eks. Newton, Einstein og Schrödinger, som alle uttrykte forskjellige teorier i form av deterministiske likninger. Ifølge Prigogine, mister determinisme sin forklarende kraft i møte med irreversibilitet og ustabilitet.
Referanser
[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Nobelprisen i kjemi 1977 hos Nobelprize.org
- (en) Ilya Prigogine hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1977