Ibrahīm II av Aġlabidene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ibrahīm II av Aġlabidene
Født27. juni 850Rediger på Wikidata
Kairouan[1]
Død23. okt. 902Rediger på Wikidata (52 år)
Cosenza
Sicilia[1]
BeskjeftigelseMonark, emir, Wāli Rediger på Wikidata
Embete
SøskenMuhammad II av Ifriqiya
BarnAbdallah II of Ifriqiya
Aghlabide-dynastiet 800-909

Abu Ishaq Ibrahim II ibn Ahmad (arabisk: أبو اسحاق ابراهيم الثاني ; født 27. juni 850, død 23. oktober 902 i Cosenza) var den niende aghlabisiske emir av Ifriqiya. Han regjerte fra 875 til sin abdikasjon i 902.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Abu Ishaq Ibrahim var sønn av aghlabideemiren Ahmad av Ifriqiya. Etter hans fars død i 863, gikk emiratet Ifriqiya over til farens bror Ziyadat Allah II, men han døde kort tid etter, og etterfølgen gikk da tilbake til hovedlinjen, til Ibrahims bror Abu 'l-Gharaniq Muhammad II.

Muhammad II var en frivol og nytelsessyk hersker. Under brorens emirat ble Ibrahim gjort til guvernør av Kairouan, og dette embedet utøvde han med eksemplarisk effektivitet og seriøsitet, noe han høstet stor beundring for.[2]

Emir[rediger | rediger kilde]

Så døde Muhammad II allerede i februar 875. Folk mente at Ibrahim ville vært noe helt annet og meget bedre. Han ble da også emir Ibrahim II; hans kandidatur var blitt båret frem av folkemengden og støttet av Kairouans jurister, som tilsidesatte suksesjonskravet fra hans unge nevø, sønn av Muhammad II.[3]

Raqqada og andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

Uqba-moskeen i Kairouan
Aghlabidisk gulldinar fra 899, fra Ibrahim IIs tid.

Selv om Ibrahim II arvet et kongedømme som var blitt nær avfolket etter den store pesten i 874, ble hans virke ledsaget av stor økonomisk fremgang. Han gjenopplivet det religiøse politi og sies å ha befridd veiene fra landeveisrøvere og trygget handelen. En myntreform han gjennomførte i 888-89 utløste opptøyer i Kairouan og måtte slås ned, men reformen førte også til at det kom edelmetaller fra abbasidekalifatet.[4] Han bedret jordbruket med bevanningssystemer.

Blant Ibrahims offentlige arbeider var ferdigstillelsen av al-Zaytuna-moskeen i Tunis, utvidelsen av Uqba-moskeen i Kairouan, et nytt stort vannreservoar for samme by, bymurer rundt Sousse, og etableringen av signaltårn langs Ifriqiyas kyster, både for skipsfarten og for rask meldingskommunikasjon (det blir fortalt at det tok én natt slik å formidle en melding fra Ceuta i Marokko til Alexandria i Egypt).[5]

I 876 bygde Ibrahim en ny palassby, Raqqada («den søvnløse») bare 12 kilometer sørvest for Kairouan.[6] Den erstattet den gamle palassby ikke langt unna, al-Abbasiya, som tidligere aghlabideemirer hadde benyttet. Raqqada ble bygd i grandios skala. Ifølge al-Bakri var dens murer ti kilometer lange og omkranset et område like stort som selveste Kairouan. I byen raget et stort tårn opp, Abu al-Feth («Seierens far»). Byen hadde mange palasser og forlegninger for soldater, influert særlig av umayyadiske forbilleder, med enorme haver, vanndammer og hydrauliske systemer.

Byen var inndelt i to omtrent like store distrikter, det ene for emirens egne behov og det andre et tettbebygd område for hans hoffolk og tilhørige. Her var det de fasiliteter som det vanlige byliv bragte med seg — en moské for den alminnelige befolkning, souker, offentlige bad og annet. Todelingen understreket emirens kongelige majestet og hans uavhengighet fra aristokratiet. Ifølge al-Bakri var fatimidenes anfører Abdullah al Mahdi, da han kom inn i den erobrede by i 909, forbløffet over de aghlabidiske konstruksjoner, og fremhevet vannsystemet i Tunis og palassene i Raqqada som to ting i Maghreb som ikke hadde noen sidestykker i Mashriq (østen).[7]

Sentraliserende hersker[rediger | rediger kilde]

Tidlig i sin regjeringstid ble Ibrahim II vel ansett som en rettferdig og opplyst hersker. Men dette skulle vike for ry for tyranni og grusomhet.

Han sentraliserte makten, mistrodde det gamle arabiske aristokratiet i Ifriqiya, som hadde vært en torn i siden til mang en aghlabideemir før ham. Han holdt åpent hoff i Raqqada hver uke, etter fredagsbønnen, og da kunne vanlig fattigfolk i Ifrikiyah fremlegge sine petisjoner direkte for emiren. Han identifiserte seg med folket, og behandlet enhver rapport om noen adelsmanns urett mot en alminnelig person som om de var en majestetsfornærmelse, og forordnet strenge straffer, også for medlemmer av hans egen familie.[8]

Ibrahim var aboluttistisk monark av vesen, til levesettet asketisk uten distraksjoner. Han fattet sine beslutninger uten særlig konsultasjon, stort sett upåvirket av hoffet og byråkratiet. Nær maktens tinde var det få personer å regne med — hans lærde krigersønn Abu al-Abbas Abdallah, hans kammerherre (hajib) Muhammad ibn Korhob og hans etterfølger Hassan ibn Nakib, og to hensynsløse slavegeneraler kjent som Ma'imun og Rashid.[9] Men fremfor alt var det hans mor, som krønikene ærbødig kaller Sayyida («øverstedamen») og karakterisert som den eneste hvis mening Ibrahim respekterte eller som hadde noen egentlig innflytelse over ham (skjønt han også kunne tillate seg å ydmyke henne — i en offentlig tvist der hun skyldte noen kjøpmenn 600 dinarer, dømte han i hennes disfavør og tvang henne til å betale).[10]

Ibrahim gikk inn for å underminere de halv-autonome arabiske regimenter (junds) som var grunnlaget for aristokratiets makt, ved å fortrenge dem til fordel for sine egne lojale svarte afrikanske slavesoldater («Abid» eller «Sudan» etter regionene de var rekruttert fra) i den ifriqiyanske hærs midte. Ved innvielsen av Raqqada i 878 lot Ibrahim sin forgjengers palassvakter massakrere ved Abu al-Feth-tårnet for å gi rom for sin egen nye sudanesiske vaktstyrke.[11] Ibrahim styrket sine sudanesiske regimente (som senere ble forsterket med hvite europeiske slaver eller saqaliba) til så mange som 10.000, meget til ergrelse for de arabiske jundkommandanter.[12] Den arabiske adel mislikte å bli overtrumfet, men de ble også ilagt tunge skatter og naturaliakrav for at Ibrahim skulle klare å holde så store stående styrker.

I 893, da de arabiske jund-herrer av Belezma (nær Batna i vestre Ifriqiya) gikk til opprør mot hans militære reformer og krav, innbød Ibrahim dem til Raqqada slik at de skulle legge frem sine ønsker. De arabiske herrer og deres følge ble mottatt med pomp og stor bankett. Men om natten, mens de sov i Raqqadas palasser, ble hele det arabiske følge – nesten tusen mann – angrepet og massakrert av Ibrahims vaktstyrke.[13]

Massakren av Belezma-herrene førte til opprør blant andre arabiske herrer, anført jundene i Tunis. Opprørene spredte seg gjennom Ifriqiya i 893-94, og for en tid var det bare i området rundt hovedstaden Raqqada som Ibrahim holdt. Men opprørene ble hensynsløst og systematisk knust, med store blodsutgydelser, av Ibrahims sudanesiske regimenter.

Konflikt med Egypt og Nafusa[rediger | rediger kilde]

Ibrahim II gikk i konflikt med tulunidenes ambisiøse turkomanske dynasti. Det hadde grepet makten i Egypt i 868, i Syria og i Hejaz i 878. I 879-80, mens tulunideemiren Ahmad ibn Tulun var borte i østen, bestemte hans impulsive sønn Abbas, uten farens tillatelse, seg for å invadere Ifriqiya, og anførte en stor egyptisk hær mot vest. Da han kom til Barqa sendte al-Abbas ut et budskap som uriktig hevdet at han hadde abbasidekalifens akkreditiver og beordret Ibrahim til å fratre og overdra guvernørskapet over Ifriqiya til ham. Den egyptiske hær kom så langt som til Tripoli, og nedkjempet den lokale aghlabidegovernør Muhammad ibn Qurhub. Så ble egypterne beseiret i 880 av nafusaene, en berbersk kharijittisk (ibadittisk) stamme, alliert med rustamidene fra Tahert, som hadde bodd som fri menn i Djebel Nafusa-fjellene sørvest for Tripoli i over hundre år.[14] Ibrahim kom så raskt han kunne sørover fra Tunisia, og ankom akkurat tidsnok til å erobre tulunidenes bagasjetren og dens rikholdige krigskasse, som gav et stort tilskudd til det aghlabidiske skattkammer.

Etter drapet av den tulunidiske emir Khumarawaih i 896 brøt kaos ut i Egypt. I 896-97 anførte Ibrahim II et ifriqiyansk felttog for å gjenerobre og sikre sine østlige grenseland mor det tulunidiske Egypt. Noen av de verste fortelliger om Ibrahim IIs brutalitet er fra dette felttoget. Da han kom til Tripoli, lot Ibrahim II guvernøren Muhammad (hans egen fetter), henrette og spidde (det skal ha vært fordi han hadde hørt at abbasidenes kalif al-Mu'tamid hadde talt vel om ham).[15] Samme årest angrep og beseireta han de ibadittiske nafusa i et stort slag ved Manu (sør for Gabès), og dermed var deres uavhengige imamat ikke mer. Etterpå skal Ibrahim II ha oppstilt en trone og beordret nafusa-fangene til å paradere foran ham en etter en slik at han kunne drepe hver fange selv med en lanse. Han skal således ha personlig drept 500 fanger før han ble for sliten.[16] I Ajdabiya, opå grensen til Barqa, skal han ha kokt og spist hodene til femten av sine fiender.[17]

Beryktet for brutalitet[rediger | rediger kilde]

Som tiden stred frem fikk ikke Ibrahim bare ord for seg for tyrannisk styre, men dessuten som blodtørstig sadist. Det sies at han nøt grusomheter og dreping, og ofte deltok personlig. Blant andre eksempler på hans drapslyst var den gang han skal ha beordret henrettelsen av 300 palasstjenere etter å ha oppdaget under kveldsmaten at en serviett var blitt lagt feil.[18] Etter å ha hørt beskyldninger om en homoseksuell episode blant sine livvakter knuste Ibrahim personlig den anklagedes hode med en stridskølle, og beordret at man skulle brenne de øvrige levende i et stort fyrfat i hans nærvær.[18]

Han var heller ikke skånsom mot familiemedlemmer. Han henrettet åtte brødre og sin egen sønn Abu al-Aghlab på grunnlag av vage mistanker. Han lot flere av sine hustruer henrette ved kvelning, innmuring, oppstykking eller på annet vis. Han beordret alle sine døtre drept ved fødselen. Da han fant ut at seksten av hans døtre hadde gått uoppdaget og var vokst opp til voksenalder, inviterte ham til en mottagelse, hilste dem vennlig, og fikk dem så straks halshugd. Da hans mor gav ham to kultiverte slavinner som hun håpet skulle behage ham, sendte ham henne et takkebrev sammen med pikenes hoder på et fat.[19] Da han snappet opp rykter i år 900 om planer om å snikmyrde ham og hans mor, lot han alle palasspasjer henrette.

Det gikk også mange andre historier om hans grusomhet – henrettelser, bortførelser, voldtekter, tortur, utført av ham personlig eller på hans befaling.[20] Det er umulig å vite hvor mange av fortellingene som er sanne, eller var fabrikkert av hans mange fiender. Det er også tenkelig at Ibrahim selv spredte slike historier om seg selv for å skremme fiender til underkastelse. Han ble ofte beskrevet som mentalt ute av balanse – kronikører som Ibn al-Athir og Ibn Khaldun oppsummerer Ibrahim IIs emirat som syv gode år, før han ble gal av «melankoli» (malihulia).[21] Men som en historiker skriver: «Ibrahim IIs villskap synes ikke så meget som galskap som den synes kalkulert. Hans styre var en innbitt kamp om absolutt makt på bekostning av adelen, hæren, byene og i mindre grad stammene, alle elementer som kunne true hans monarkis overlevelse».[22] I motiv og utførelse er Ibrahim ofte blitt sammenlignet med Ivan den grusomme i Russland.[23]

Sicilia under Ibrahim II[rediger | rediger kilde]

Da Ibrahim kom til makt i 875 var det meste av Sicilia allerede på aghlabidenes hender. Under Ibrahims emirat var det lite stabilitet på Sicilia; guvernører ble utnevnt og utskiftet nesten hvert år.[24]

I 877 erobret Ibrahim IIs stedfortreder på Sicilia, Jafar ibn Muhammad al-Tamini, den bysantinskkontrollerte østlige del av øya. Etter en langvarig beleiring falt det viktige citadellet i Siracusa i mai 878, og med det var den muslimske erobring av øya nærmest fullstendig.[25] Bare Taormina, Catania og et par andre utposter forble bysantinske.

Siracusas fall syntes å rydde veien for en invasjon av det italienske fastland, der aghlabidene allerede hadde et fotfeste. Men aghlabid-flåten, som hadde kunnet seile så å si uhindret i Middelhavet det meste av århundret, stod kort før sin første alvorlige katastrofe. I 880 klarte en bysantinsk flåte utsendt av keiser Basileios I, under droungarios Nasars kommando, å fange og ødelegge den aghlabidiske flåte i slaget ved Kefalonia utenfor vestre Hellas.[26]

Med havet fritt gikk bysantinerne på offensiven sør i Italia og inntok muslimske stillinger i Puglia og Calabria, deriblant borgen i Taranto som aghlabidene hadde erobret førti år tidligere. Muslimske flyktninger flyktet fra det greske angrepet mot vestre Campania, der de ble mottatt av biskop-hertug Athanasius av Napoli og slo seg ned i små grupper ved Vesuv, Agropoli og Garigliano, ja, så langt inne i landet som Sepiano (nær Bojano).[27]

Tapet av flåten svekket muligheten for at aghlabidene skulle kunne reagere. Små flåter fra Sicilia ville fortsette å støtte de gjenværende musimske kolonier på den italienske halvøy, men større aksjoner måtte utsettes.

En intern stridighet på selve Sicilia skulle snart kreve Ibrahims sicilianske guvernørers oppmerksomhet. Helt siden begynnelsen av den ifriqiyanske erobring av øya i 820-årene hadde arabiske og berberske kolonister hatt sine feider. Arabiske kolonister, som var konsentert nord på Sicilia, var kommet med den første erobringsbølge, og arabiske krigsherrer hadde gjort krav på store landområder i de sentrale deler for sine regimenter. Men de immigrende berberne, som var mest i sør, ble snart mer tallsterke. Befolkningstrykket fikk berberne til å trenge inn mot de arabiske regimenters land, og da kom det til konflikter. Ibrahim IIs sicilianske guvernører, som delte sin herrers forutinntatthet, favoriserte stort sett berberne mot de arabiske herrer.

Aghlabidiske guvernører av Sicilia ledet jevnlig sai'fa (religiøst begrunnede tokter etter bygge og fanger) på fastlandet, og utsiktene til rikt bytte der bidro til å dempe intern strid.[28] Men den greske offensiv i Calabria i 885-86, anført av Nikephoros Phokas, slo tilbake angrepene ledet av Ibrahim IIs guvernør Sawada ibn Khafaja. Aghlabidenes Sicilia-styrker var kraftig svekket nå, og i desember 886 gjorde de arabiske herrer i Palermo opprør, sendte Sawada bort, og valgte en av sine egne som guvernør.[29] Men opprøret var av kort varighet, og aghlabideguvernøren vendte tilbake året etter.

I 888 var flåten gjenoppbygd, og da beordret Ibrahim II et stort tokt mot Calabriakysten. Den bysantinske flåte ble sendt avsted av keiser Leo VI for å konfrontere den, men den ble ødelagt av aghlabidene i slaget ved Milazzo i september 888.[30] De interne spenninger på Sicilia forhindret imidlertid aghlabidene fra å utnytte deres gjenvunne styrke til sjøs. I mars 890 gjenopptok de panormitanske arabiske adelsmenn sitt opprør.[31] Berberne i Agrigento erklærte troskap til Ibrahim II og tok til våpen mot araberne, og snart herjet borgerkrig på øya. I 892 sendte Ibrahim en ny guvernør, Muhammad ibn Fadhl, i spissen for en stor aghlabidehær, og han klarte å innta Palermo og for en kort tid reetablere myndigheten der. Men så vendte kaoset tilbake igjen.[32]

Adelsopprøret 893-94 i Ifriqiya tok Ibrahims oppmerksomhet i den grad at han lot sicilianerne selv strides internt i noen år. En førti måneders våpenhvile ble fremforhandlet med bysantinerne i 895-6.[33] Men sommeren 900 var Ibrahim til slutt rede. En sterk ifriqiyansk hær ledet av hans sønn Abu al-Abbas Abdallah ble sendt for å gjenerobre Sicilia. De landsteg ved Mazara tidlig i august 900, og begynte å beleire opprørerne i Trapani.[34]

Det fortelles av Ibn Khaldoun (men ikke av andre kilder) at araberne i Palermo og berberne i Agrigento løste sine tvister akkurat i tide for å stå sammen til å forhandle med aghlabidene.[35] Andre forteller at de to grupper forsøkte å forhandle hver for seg med Abu al-Abbas Abdallah. Uansett mislyktes forhandlingene, og araberne i Palermo oppstilte en hær, under kommando av en viss Rakamuweih (en arabisert perser) for å stå imot aghlabidene. Sicilianere og aghlabider barket sammen i det skrekkelige slaget ved Trapani, uten at noen seiret klart. De panormitanske arabere trakk seg tilbake mot Palermo, der de ville regruppere og skaffe seg forsyninger. Abu al-Abbas Abdallah samlet raskt sin hær og opptok jakten. I september 900 beseiret aghlabidene den sicilianske hær før den hadde nådd frem til Palermo. De siste sicilianske opprørere trakk seg tilbeke til den sterke borgen (qasr) i Palermo (området som nå heter Cassaro), men kunne ikke verge forsteder og selve byen fra plyndring.[36] Etter en ukes tid overgav de seg den 18. september 900, og ble innrømmet fritt leide ut fra Sicilia. Mange tok tilflukt hos bysantinerne.

Det neste året (901) ledet Abu al-Abbas Abdallah aghlabidehæren mot de gjenværende bysantinske enklaver på Sicilia. Under en beleiring av Demona (i nordøst),[37] Abu Abbas Abdallah hørte rykter om at bysantinerne satte opp en hær i Calabria. Han avbrøt beleiringen og første sine styrker raskt til Messina, og fraktet dem over stredet. I juni 901 stod de utenfor Reggio Calabrias murer. Bysantinerne der var ikke klare til å sloss, og evakuerte byen. Aghlabidene inntok Reggio og utplyndret denne rike by.

Abdikasjon[rediger | rediger kilde]

Stadig flere meldinger om Ibrahim IIs grusomheter nådde frem til Bagdad, og abbadidekalifen al-Mu'tadid så seg nå beredt til å reagere. Kalifen sendte avsted en budbringer som ankom Tunis sent i 901/tidlig i 902 med skriftlige instruksjoner. Under henvisning til mishandlingen av hans undersåtter hjemkalte kalifen Ibrahim II til Bagdad og fratok han embedet som guvernør av Ifriqiya, og utnevnte i hans sted hans sønn Abu al-Abbas Abdallah (som da befant seg på Sicilia).

Ibrahim II aksepterte overraskende nok dette uten protest. Med tilsynes ekte anger kledte han seg i botsklær og bekjente en dyp ruelse, returnerte tributter, avskaffet ulovlige skatter, åpnet fengslene, frigav sine slaver og avleverte en stor del av sitt skattkammers verdier til juristene i Kairouan for distribusjon blant trengende. Ibrahim II abdiserte sin makt til fordel for sønnen Abu al-Abbas Abdallah, som kom tilbake fra Sicilia i februar–mars 902 for å ta tittel som ny emir under navnet Abdallah II av Ifriqiya.[38]

Siste felttog[rediger | rediger kilde]

Men den avsatte Ibrahim fulgte ikke ordren om å dra til Bagdad,. I stedet erklærte han som en mujahideen som ville utsone sine forbrytelser ved å føre hellig krig mor de kristne. Ibrahim dro til Sousse, samlet seg en stor frivilligehær, og lovet å marsjere gjennom Europa for å erobre Konstantinopel for islam (i et brev til abbasidekifen forsikret Ibrahim at han adlydet ordre, men skulle ta en lang omvei til Bagdad).

I mai 902 satte hæren over til Sicilia og landsteg i Trapani. Derfra fortsatte den til Palermo, der enda flere frivillige tilsluttet seg.[39] Ibrahim II sendte sin hær mot Taormina, det siste store citadellet som fortsatt var bysantinsk. Han knuste den nettopp forsterkede bysantinske hær som rykket ut for å møte ham ved Giardini.[40] Taormina selv, oppe på en klippe, syntes umulig å innta. Men Ibrahim beordret sine frivillige å klatre opp citadellets klippeveger fra sjøsiden, mens de gjenværende forsvarere hadde øyene rettet annetsteds hen. Straks kalifatets sorte flagg vaiet på toppen, angrep Ibrahims hær portene. Forsvarerne ble overveldet, portene åpnet, og Taormina falt 1. august 902.

Med Taorminas fall var etter 75 år nå hele Sicilia på muslimske hender. Det gjenstod rett nok noen få spredte bysantinske stillinger, men de ble enten omringet med det samme, eller var uten særlig betydning.

I september 902, etter å ha fjernet forsvarsverker og tatt imot kapitulasjoner, marsjerte eks-emiren til Messina og fraktet sin hær over stredet til Calabria, og la ut på sin varslede fremrykning mot Konstantinopel. Nyheten om den store ifriqiyanske hær anført av den ville Ibrahim (man kjente til hvor blodtørstig han var) utløste panikk i Sør-Italia. Flere byer begynte å evakuere, borger ble revet ned for å hindre at ifriqiyanerne skulle ha nytte av dem.[41]

Men Ibrahim kom ikke veldig langt. Han ble heftet ved en beleiring av Cosenza, et lite citadell i det nordlige Calabria som ikke burde ha vært så meget av et hinder. Han ble plutselig syk, og døde av dysenteri den 23. oktober 902 i et kapell nær sin leir ved Cosenza. Kommandoen av hæren gikk videre til hans barnebarn Ziyadat Allah, som straks løftet beleiringen og returnerte med hæren til Sicilia.

Ibrahim II ble begravet enten i Palermo eller i Kairouan.[42] Hvis graven hadde fått en markør, forsvant den raskt.

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

Ibrahim IIs styre ble begynnelsen på slutten for det aghlabidiske emirat. Det var sannsynligvis lite han kunne ha gjort for å forhindre deres lille fotfeste på det italienske fastland. Selv om erobringen av Sicilia var blitt fullbyrdet under ham – Siracusa i 878, Taormina i 902 – førte Ibrahim IIs uberegnelige og harde styre til borgerkrig og separatisme blant øyas muslimske samfunn.

Det var antagelig mer skjebnesvangert at Ibrahim II så brutalt ødela det arabiske aristokrati. Dermed ble Ifriqiyas regimenter lederløse og demoraliserte. Kort etter at storparten av den ifriqiyanske hær var borte i Italia, gikk berberstammen kutamaene med tilhold i Petite Kabylie) til angrep. De var blitt oppildnet av den fatimidiske predikant Abu 'Abdullah al-Shi'i og begynte å innta de aghlabidiske fortene som så langt hadde holdt dem i sjakk.[43] De svekkede jund-regimentene kunne ikke yte særlig motstand, og kutamaene hadde i 909 klart å erobre hele Ifriqiya uten store vanskeligheter. Dermed var aghlabidenes rike over, og fatimidene overtok.

Ibrahim IIs fryktede sudanesiske regimenter var så fryktede og forhatte at fatimidene under kampene i 902–09 henrettet enhver svart afrikaner de kom over.[44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b al-Aʻlām (Dār al-ʻIlm, 2002), side(r) 28, bind 1[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Abu Nasr (1987:p.58)
  3. ^ Amari (1858: v.2, p.46-47)
  4. ^ Amari (1858: v.2 p.50-51)
  5. ^ Amari (1858: v.2, p.47-48)
  6. ^ Amari (1858: vol. 2: p.49), Abu Nasr (1987: p.59), Bloom (2000: p.230)
  7. ^ Naylor (2009: p.268,n.33)
  8. ^ Osborn (1876:p.218); Abu Nasr (1987: p.58). Amari (1858: vol. 2, p.47) hevder at han koldt åpent hoff to dager i uken, mandag og fredag, i moskeen i Kairouan.
  9. ^ Amari (1858: v.2, p.53)
  10. ^ Amari (1858, v.2, p.47); Talbi (1966:p.266)
  11. ^ Brett (2001: p.93); Amari (1858: v.2, p.49-50)
  12. ^ Abu Nasr (1987: p.59)
  13. ^ Osborn (1876: p.218-19); Abu Nasr (1987: p.58-59).
  14. ^ Bianquis (1998: p.96-97)
  15. ^ Amari (1858: p.58)
  16. ^ Osborn (1876: p.219-20; Amari (1858: v.2, p.57)
  17. ^ Brett (1978: p.597-8), Brett (2001: p.93)
  18. ^ a b Osborn (1876: p.220-21); Amari (1858: v.2, p.55-56). Se også al-Nuwayri (fransk oversettelse pp.436-38; italiensk oversettelse pp.127ff)
  19. ^ Osborn (1876: p.221); Amari (1858: v.2, p.60)
  20. ^ For en liste, se Talbi (1966: p.304-18).
  21. ^ Talbi (1966: p.313ff.)
  22. ^ Brett (2001: p.94)
  23. ^ e.g., Brett (1978: p.597)
  24. ^ Metcalfe (2009:p.28)
  25. ^ Amari (1854, v.1, p.394-406)
  26. ^ Amari (1854: v.1, p.412)
  27. ^ Amari (1854: v.1, p.454-61).
  28. ^ Metcalfe (2009:p.29)
  29. ^ Amari (1854: v.1, p.424-25)
  30. ^ Amari (1854: v.1, p.425)
  31. ^ Amari (1854: v.1, p.428-29)
  32. ^ Amari (1854: p.429)
  33. ^ Amari (1854: p.431)
  34. ^ Amari (1858: v.2, p.64)
  35. ^ Metcalfe, (2009:p.30)
  36. ^ Amari (1858: v.2, p.67)
  37. ^ Det er usikkert hvor "Demona" lå. Hele det nordøstre Sicilia var kjent som «Demonadalen» i arabisk-normannisk tid. Men beleiringen av Demona i 901 må siktye til et citadell ved dette navn. Se Amari (1854: v.1, p.468, n.4).
  38. ^ Amari (1858: v.2, p.76)
  39. ^ Amari (1858: v.2, p.78)
  40. ^ Amari (1858: v.2, p.81)
  41. ^ Amari, 1858: v.2, p.90)
  42. ^ Amari (1858: vol. 2, p.94)
  43. ^ Walker (1998)
  44. ^ Julien (1961: p.56)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Abu Nasr, J.M. (1987) A History of the Maghrib in the Islamic period. Cambridge, UK, Cambridge University Press.
  • Amari, M. (1854–58) Storia dei Musulmani di Sicilia. 2 volumes, Florence: Felice Le Monnier. v.1, v.2
  • Bianquis, Thierry (1998). «Autonomous Egypt from Ibn Ṭūlūn to Kāfūr, 868–969». Cambridge History of Egypt, Volume One: Islamic Egypt, 640–1517. Cambridge: Cambridge University Press. s. 86–119. ISBN 0-521-47137-0. 
  • Bloom, J.M. (2000) "Walled Cities in Islamic North Africa and Egypt", in J.D. Tracy, editor, City Walls: the urban enceinte in global perspective. Cambridge, UK: Cambridge University Press.
  • Brett, M. (1978) "The Fatimid Revolution (861–973) and its aftermath in North Africa", The Cambridge History of Africa: Volume 2, c.500 B.C.-A.D. 1050. Cambridge: Cambridge University Press. pp. 589–633
  • Brett, M. (2001) The Rise of the Fatimids: The world of the Mediterranean and the Middle East in the Fourth Century of the Hijra, Tenth Century CE. Leiden: Brill.
  • Julien, C.A. (1931) Histoire de l'Afrique du Nord, vol. 2 - De la conquête arabe à 1830, 1961 edition, Paris: Payot.
  • Metcalfe, A. (2009) The Muslims of Medieval Italy. Edinburgh: Edinburgh University Press.
  • Naylor, P.C. (2009) North Africa: A history from antiquity to the present.. Austin: University of Texas Press.
  • al-Nuwayri, biographical entry on Abu Ishaq Ibrahim, French transl: De la Slane (1852) Histoire des Berbères et des dynasties musulmanes de l'Afrique Septentrionale, vol. 1, App. 2, pp.424-40; Italian transl.: Amari (1851) Nuova raccolta di scritture e documenti intorno alla dominazione degli arabi in Sicilia, pp.117-133
  • Osborn, R.D. (1876) Islam under the Arabs. London: Longmans, Green & Co. online
  • Talbi, M. (1966) L'Emirat Aghlabide, 184–296 (800–909): Histoire politique. Paris: Maisonneuve.
  • Walker, P.E. (1998) "The Isma'ili Da'wa and the Fatimid Caliphate", in C.F. Petry, editor, The Cambridge History of Egypt, Vol. 1 – Islamic Egypt, 640–1517. Cambridge, UK: Cambridge University Press, pp. 120–50.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ibrahīm_II_av_Aġlabidene&oldid=23117396»