Rustamidene
| Rustamidene | |||
|---|---|---|---|
| الرستميون Ar-Rustamiyūn | |||
|
| |||
| Grunnlagt | 767 (Julian) | ||
| Opphørt | 909 (Julian) | ||
| Hovedstad | Tiyārat | ||
| Styreform | Konføderasjon, teokrati | ||
| Statsoverhode | Imām | ||
| Offisielle språk | Arabisk, berberske språk | ||
| Religion | Ibāḍisme (offisielt), sunniislam, kristendom, jødedom | ||
| Eksisterte | 776 - 909 | ||
.PNG)
Rustamudene (arabisk: الرستميون; Ar-Rustamiyūn; også rustumidene) var et dynasti av ibāḍiske kharijittiske imāmer som ble grunnlagt av ʿAbd ar-Raḥman ibn Rustam, hvis forfedre opphavlig var fra Persia og nedstammet fra Rostam Farrokhzād, som hadde kjempet for Sasanide-dynastiet i slaget ved al-Qādisiyyah. Rustamidene hersket over det sentrale Maġrib fra deres hovedstad Tiyārat i dagens Algerie før de ismailittiske fatimidkalifene erobret deres rike. Man vet ikke nøyaktig hvor stort deres rike var, men det strakte seg så lang øst som til Nafusafjellene i dagens Libya.
Historie[rediger | rediger kilde]
Ibāḍismen nådde Nord-Afrika i 719, da misjonæren Salma ibn Saʿd ble sendt til al-Qairawān av den ibāḍiske ǧamʿāen av al-Baṣrah. I 740 hadde de store berberske stammene huwwara rundt Ṭarābulus, nafusa i Nafusafjellene og zenata i Vest-Tripolitania blitt konvertert. I 757 erklærte en gruppe på fire al-Baṣrah-utdannede misjonærer, inkludert ʿAbd ar-Raḥman ibn Rustam, et ibāḍi-imāmat, noe som ble begynnelsen på en mislykket stat ledet av ʿAbd al-Ḫattāb ʿAbd al-Aʿlā ibn as-Samḥ, som varte fram til ‘abbāsīdene beseiret den i 761, og ʿAbd al-Ḫattāb ble drept.
Etter dette ble makten flyttet til dagens Algerie, og i 776 ble den tunisiskfødte ibāḍikonvertitten ʿAbd ar-Raḥman ibn Rustam valgt til imām, og etter dette forble imāmtittelen i hans familie, en praksis ibāḍiene forklarte med at han ikke hadde noen egen stamme, slik at han ikke hadde noen fordommer ovenfor stammene som utgjorde.
Det nye imāmatets hovedstad ble den nybygde byen Tiyārat, hvor det ble bygd sterke befestninger, og flere ibāḍi-stammer som hadde flyktet fra Tunisia og Tripolitania bosatte seg der. Den ble bygd på et stoppested på den nylig utviklede handelsruten mellom Midtøsten og Afrika sør for Sahara. Byen ble beskrevet som særlig multireligiøs av den sunnimuslimske besøkende Ibn aṣ-Ṣaġīr, med en merkbar kristen minoritet og et betydelig antall sunnitter og jøder, og åpen religiøs debatt ble også støttet.
Ibn aṣ-Ṣaġīr beskrev imāmen som særlig asketisk; han reparerte sitt eget hus og nektet å motta gaver, og han møtte kvass kritikk fra innbyggerne hvis de mente han utførte embedet dårlig. Religiøs moral ble opprettholdt av strenge lover.
Rustamidene kjempet mot aġlabidene, som hersket over Ifrīqiya fra al-Qairawān i 812, men styrte ellers side om side med dem; dette falt ikke i smak hos ibāḍistammene nær aġlabidgrensa, som startet noen opprør.
Etter Aflaḥ ibn ʿAbd al-Wahhāb var rustamidene militært svake, og i 909 ble de uten problemer erobret av de ismailittiske fatimidene, og mange ibāḍier flyktet da til sedratastammen i Wargalah, som de siden utvandret til M'zab-dalen fra.
Rustamid-dynastiet skal ha utviklet et samfunn hvor kristne, ikke-kharijittiske muslimer og tilhengere av ulike kharijittiske sekter levde sammen.
Rustamid-imāmer[rediger | rediger kilde]
- ʿAbd ar-Raḥman ibn Rustam (776-784)
- ʿAbd al-Wahhāb ibn ʿAbd ar-Raḥman (784-832)
- Aflaḥ ibn ʿAbd al-Wahhāb (832-871)
- Abū Bakr ibn Aflaḥ (871)
- Abū al-Yaqḍān Muḥammad ibn Aflaḥ (871-894)
- Abū Ḥātim Yūsuf ibn Muḥammad al-Ḥakam (894-897)
- Yaʿqūb ibn Aflaḥ (897-901)
- Abū Ḥātim Yūsuf ibn Muḥammad al-Ḥakam, andre gang (901-906)
- Yaqḍān ibn Muḥammad (906-909)