Ibn Khaldūn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ibn Khaldun)
Hopp til: navigasjon, søk
Ibn Khaldūn
Bust of Ibn Khaldun (Casbah of Bejaia, Algeria).jpg
Født27. mai 1332 (juliansk)
Tunis
Død17. mars 1406 (juliansk) (73 år)
Kairo
Utdannet ved University of Ez-Zitouna
Yrke
7 oppføringer
Antropolog, historiker, dommer, selvbiograf, sosiolog, samfunnsøkonom, filosof
NasjonalitetIfriqiya
Livssynislam, sunniislam

Statue av Ibn Khaldūn i Tunis.

Ibn Khaldūn (arabisk: ابن خلدون DIN: Ibn Ḫaldūn, fullt navn أبو زيد عبد الرحمن بن محمد بن خلدون الحضرمي Abū Zayd ʿAbd ar-Raḥmān bin Muḥammad bin Khaldūn al-Ḥaḍrami; født 27. mai 1332 (732 AH) i Hafsidenes Ifriqiya, det nåværende Tunisia, død 19. mars 1406 (808 AH)) var en arabisk historiker. Hans familie av intellektuelle aristokrater hadde flyttet fra Spania da det mauriske regimet der begynte å svikte i 1227.[1]

I vesten er han også kjent som en foregangsmann for fagene som noen hundreår senere kom til å bli kalt sosiologi og sosialøkonomi. Hans mest kjente og oversatte verk er Al-Muqaddimah («Introduksjonen»), også kjent under sitt greske navn Prolegomena. Ibn Khaldūn utga al-Muqaddimah i 1377 som det første bindet i sitt planlagte hovedverk al-Kitāb al-ʻibar («Boken om lærdommene»), men det regnes ofte som et selvstendig verk. Som historieskriver er Ibn Khaldūn kritisk, og i al-Muqaddimah beskriver han en rekke bias historikeren må være på vakt for. Han mener også at det finnes underliggende «samfunnslover» bak viktige samfunnsendringer og at historikeren må søke å forstå disse. I verket utvikler han derfor systematisk metode for å beskrive, analysere og fortolke samfunnet. Mange kopier av manuskriptet til al-Muqaddimah sirkulerte, men det ble trykket første gang i 1850.[2]

Arnold J. Toynbee beskrev verket som «det viktigste verket av sin sort som hittil er blitt skapt av noe menneske, noe sted, til noen tid».[1] Ibn Khaldūn beskrives som forløper for eller grunnlegger av moderne samfunnsvitenskap, spesielt sosiologi. Auguste Comte, Karl Marx og Emile Durkheim kjente trolig til hans arbeider. Flere av Comtes begreper og teorier er svært like Ibn Khaldūns. Ibn Khaldūn studerte blant annet utviklingen av det arabiske samfunnet fra ruralt til urbant.[3] Hans arbeider har også preg av historie eller historisk sosiologi.[4] Han beskrives også som en tidlig samfunnsøkonom og den ledende økonomen i islamsk middelalder.[2] Arthur B. Laffer uttalte at han utviklet Lafferkurven på bakgrunn av Ibn Khaldūns og John Maynard Keynes ideer.[5] Teori utarbeidet Peter L. Berger og Thomas Luckmann har også likhetstrekk med Ibn Khaldūns.[1] Verket inspirerte osmanske historikere på 1600-tallet, blant andre Kâtip Çelebi, Ahmed Cevdet Pasha og Mustafa Naima som beskrev det osmanske rikets vekst.[6]

Tilsammen utgav Ibn Khaldūn sju bind av al-Kitāb al-ʻibar. Etter al-Muqaddimah fulgte fire bind der han forsøkte å dekke hele menneskehetens historie, og to bind om historien til berberne og maghrebinere spesielt.

Ibn Khaldūn var religiøs og nevner ofte gud i sine skrifter, men la vekt på at samfunnsforhold må forklares empirisk, med sosiale fakta, og argumenterte for et klart skille mellom verdslige og religiøse spørsmål. Han viste også hvordan religion kunne brukes til å skape en fellesskapsfølelse til fordel for regimet. Ifølge al-Araki er Ibn Khaldūns budskap at urettferdig fordeling vil ødelegge ethvert samfunn.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Siviliasjonenes stadige sammenbrudd». Morgenbladet. 7. juli 2006. s. 24. 
  2. ^ a b Spengler, J. J. (1964). Economic Thought of Islam: Ibn Khaldūn. Comparative Studies in Society and History, 6(3), 268-306.
  3. ^ Soyer, M., & Gilbert, P. (2012). Debating the Origins of Sociology: Ibn Khaldun as a Founding Father of Sociology. International Journal of Sociological Research, 54(1-2), 13-30.
  4. ^ Briton Cooper Busch , "Divine Intervention in the "Muqaddimah" of Ibn Khaldūn," History of Religions 7, no. 4 (May, 1968): 317-329. https://doi.org/10.1086/462569
  5. ^ Laffer, A. B. (2004). The Laffer curve: Past, present, and future. Heritage Foundation Backgrounder, (1765), 1176-96.
  6. ^ Lewis, Bernard (1986). Ibn Khaldūn in Turkey. In Ayalon, David; Sharon, Moshe. Studies in Islamic history and civilization: in honour of Professor David Ayalon. BRILL. pp. 527–530. ISBN 978-965-264-014-7