Hårarbeid

Brudekrone av menneskehår (Anna Sparr, 2000)

Foto: Anna Sparr

Hårarbeid er kunsten å lage smykker og andre dekorative gjenstander av menneskehår. «Hårarbeid» brukes også som betegnelse på de ferdige gjenstandene. Dette kunsthåndverket hadde størst popularitet og utbredelse i Europa og USA i siste halvdel av det 19. århundre. Utøverne var både profesjonelle og amatører. Rundt første verdenskrig endret motene seg, og håndverket døde nærmest ut. Fortsatt (pr. 2016) finnes kunstnere og kunsthåndverkere som lager smykker og andre gjenstander med menneskehår som hovedbestanddel, og det finnes personer som behersker og utøver håndverket i forbindelse med turisme. Det finnes egne foreninger og museer for hårarbeider, og skikken med smykker og veggdekorasjoner av menneskehår er i det 20. og 21. århundre blitt gjenstand for kulturhistorisk forskning, mens arbeidene er blitt ettertraktede antikviteter for samlere.

Før første verdenskrig

Britisk memento mori-smykke med den avdødes hår som bakgrunn

Foto: Wellcome Images

Maleri av John Souch fra 1635. Sir Thomas Aston ved sin kones dødsleie. Både han og kvinnen foran til høyre bærer smykker med en hårlokk fra den avdødes hår.

Øredobber av menneskehår (rundt 1840)

Foto: Florian Horsthemke/Hofer Antikschmuck Berlin

Veggdekorasjon av hår.(USA 1881)

Foto: The Children's Museum of Indianapolis

Det har vært knyttet mye overtro til menneskehår, og hårlokker og -smykker har vært både fetisjer og motegjenstander i mange kulturer. Skikken med å ha en hårlokk til minne om nære venner, kjærester eller familiemedlemmer har vært utbredt i mange hundre år, og den lever videre i det 21. århundre, blant annet i form av hårlokker i minnebøker om barnets første år.

Det er usikkert når man begynte å lage hårsmykker. Fra 1200-tallet finnes en beretning fra England om at adelskvinner vevet eget hår inn i gaver til sine utkårne riddere, og fra samme tid finnes en oppskrift på hvordan man skal øke kjærligheten fra den man holder av: «Når man en Ring gør af dens Hår, man holder af, øges Kærligheden».

Ifølge forskeren Marcia Pointon startet bruken av hår i minnesmykker antagelig i middelalderen, og det virker som om det var en rent kristen skikk. Hun antyder at skikken kunne stamme fra en spesiell tolkning av Johannes' åpenbaring, slik at en hårlokk ble et tegn på en mulig gjenforening med den avdøde i det hinsidige.

Sørgesmykker som inneholder den avdødes hår, er kjent fra det 14. århundre, men var ikke vanlige før mot slutten av 1600-tallet. I det 18., og spesielt i det 19., århundre ble slike smykker en mote, og er kjent både fra Europa, USA og Australia. En av årsakene til at hårsmykker ble så populære, kan ha vært at Napoleonskrigene førte til mangel på gull i Europa i 1800-tallets første tiår.

Kathleen M. Oliver hevder at hårsmykkenes popularitet delvis var en reaksjon på opplysningstidens vektlegging av det rasjonelle, tekniske og kommersielle over det åndelige, psykiske og personlige, og trenden ble godt hjulpet av romantikkens oppblomstring på 1800-tallet.

I hårarbeidene fra det 18. århundre var menneskehår oftest bare en del av smykket, for eksempel en lokk av en kjærestes hår i en medaljong, eller den avdødes hår i et sørgesmykke, gjerne som bakgrunn for et miniatyrportrett, eller et miniatyrskjelett, i et memento mori-smykke, som skulle minne de gjenlevende om sin egen dødelighet.

I det 19. århundre utviklet skikken med hårsmykker seg. De var ikke lenger bare minne- eller sørgesmykker, men ble en egen mote og i mange tilfeller en kommersiell vare. Utformingen av smykkene i en bestemt periode kunne være påvirket av samme moteretning, og være inspirert av salgskataloger og dameblader, men smykkene var likevel unike og hadde en sentimental verdi, fordi de som oftest var laget av håret fra en kjær venn eller et familiemedlem.

Moten med hårsmykker holdt seg et par tiår ut i det 20. århundre, men interessen avtok allerede fra rundt 1900. Under og etter første verdenskrig endret både klesmoten og innredningstrendene seg, og hårdekorasjonene passet ikke lenger inn.

Europa

I Europa er det mye som tyder på at hårarbeidet oppsto i Frankrike. Landet var hovedsete for handel med menneskehår, her ble de fleste parykker laget, og det ble holdt store hårauksjoner.

Etter 1789, det første året i den franske revolusjon, ble det slutt med adelens overdådige pudderparykker, og parykkmakerne gikk magrere tider i møte. Kunnskapen deres om behandling av hår, og enkelte av apparatene de brukte når de laget parykker, kunne anvendes til å utvikle hårsmykkekunsten.

I 1867 var det 40 produksjonsverksteder for hårarbeider i Frankrike. Disse sysselsatte 50 tegnere og 500 kvinnelige medarbeidere til fremstilling av smykker og bilder av menneskehår.

Den eldste kjente lærebok i håndverket ble publisert i Tyskland i 1818. Terminologien i denne boken er i stor grad fransk. Også i den svenske Konsten att göra hår-arbeten fra 1833, brukes begreper som tyder på at kunnskapen kommer utenfra, for eksempel: «garcettefläta», «engelsk fläta», og «tambour» om selve arbeidsbrettet.

I England er det bevart brosjer fra 1600-tallet, og her var hårsmykker populære til 1880-årene, også blant de kongelige.

I det 19. århundre måtte sørgende i Frankrike og England, spesielt kvinnene i overklassen, følge flere regler når det gjaldt antrekk og smykker, som skulle være diskrete. Smykkene var ofte laget av det svarte smykkematerialet jet eller av den avdødes hår. Sørgetiden kunne vare opptil fire år. Hårsmykker var blant de få smykker dronning Victoria tillot hoffet å bære i sørgetiden etter at prins Albert døde i 1861. Selv bar hun sorg til sin død i 1901, men da hun i 1887 tillot bruk av sølvsmykker ved offisielle anledninger, regnet man sørgetiden for prins Albert som avsluttet, og bruk av hårsmykker ble etter den tid av mange sett på som smakløs.

I den romantiske, til tider sentimentale, viktoriatiden var hår både tegn på kjærlighet og respekt. Da interessen var på sitt høyeste, rundt 1840–60, var det nærmest en besettelse å eie, lage, eller gi bort hårlokker eller smykker og gjenstander av hår. Et kunstferdig portrett av dronning Victoria, i full størrelse og kun laget av menneskehår, gjorde stor suksess på verdensutstillingen i Paris i 1855. Dronningen besøkte utstillingen samme år som den åpnet, og var også i Versailles, der hun ga keiserinne Eugénie et armbånd laget av sitt eget hår.

Det ble laget hele smykkesett av hår fra familiemedlemmer, kjærester eller venner, og populære dameblader oppfordret unge damer til selv å lage hårsmykker, for å sikre seg mot at uærlige forhandlere erstattet den elskedes dyrebare hår med verdiløst hår fra en fremmed.

Skandinavia

Maleri av Fredric Westin fra 1832, som viser to Mora-kvinner. Kvinnen t.h. byr frem ringer av hestetagl.

Våmhuskvinne, «hårkulla», ved trensestativ, med en bunt hår. Hun er iført den tradisjonelle drakten fra området (1850-1900)

I det danske kongehuset finnes det hårarbeider fra rundt 1600, blant annet en ring og et armbånd, som var gaver fra kong Christian IV (1577–1648) til hans dronning, men det var først et par hundre år senere at smykker og bilder laget av menneskehår ble en mote.

Det fantes både amatører og profesjonelle, i hovedsak kvinner, som behersket kunsten å lage hårarbeider i alle de nordiske landene.

Sverige

Det lille tettstedet Våmhus i Dalarna kom til å bli et senter for hårarbeid fra rundt 1830 og frem til rundt første verdenskrig.

Jordbruk og kvegavl var hovedæringsveier for befolkningen i Øvre Dalarna, men gårdene var små, jordsmonnet magert og inntjeningen dårlig. Arbeidsreiser, såkalt «herrarbete», var en vanlig binæring. Allerede fra slutten av middelalderen vandret folk ut og tilbød sin arbeidskraft, eller de solgte hjemmelagede produkter. På slutten av 1700-tallet, etter år med misvekst og nød, begynte kvinnene i Våmhus å lage ringer for salg. Ringene laget de av hestetagl, lindet rundt en kjerne av et hardere materiale, never eller hvalbein. Hvalbein fikk de i starten kjøpt i de større byenes paraplyverksteder, senere også i handelsbodene i Våmhus. Jenter fra Dalarna, «dalkullor», reiste både til resten av Skandinavia og til flere europeiske land og solgte ringer.

Disse taglringene anses å være opptakten til hårarbeidet deres, som ble en viktig næringsvei gjennom 1800-tallet. På de stedene jentene kom under sine reiser, fikk de bestilling på smykker og dekorasjoner av menneskehår og lærte seg å lage slike, antagelig med parykkmakere eller barberere som læremestere. De dro også på arbeidsreiser i resten av Sverige, så det er mulig at hårarbeidskunsten kom til Dalarna fra Stockholm, der det fantes profesjonelle hårarbeidskunstnere allerede rundt 1800. Jentene omtales som «hårkullor» i de fleste skandinaviske kildene.

I Mora og omegn hadde hårarbeid sin største utbredelse fra rundt 1875 til århundreskiftet. Bare i Våmhus, som i 1865 hadde rundt 475 husholdninger, var det en hårkulla på minst hver andre eller tredje gård.

Både vandreprotokollene som ble ført i Sverige, og vandre- og lenspassene som ble innført i de stedlige passprotokoller der de oppholdt seg, gjør det mulig å se omfanget av hårkullornas arbeidsreiser. I perioden 1860–1880 ble det foretatt 2733 hårarbeidsreiser fra Våmhusområdet. En av de svenske hårkullorna skal ha vært «hoffleverandør» av hårsmykker til dronning Victoria.

Da første verdenskrig startet, ble det vanskelig for hårkullorna å fortsette sine vandringer, og deres arbeidsreiser opphørte.

I Våmhus er det reist en statue av en hårkulla, for å hedre de unge kvinnene som bidro til at bygda overlevde i vanskelige tider. Statuen er laget av Arvid Backlund.

Norge

Slipsnål. Ukjent brukssted
(Eier: Norsk Folkemuseum)

Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum

Armbånd. Brukssted: Oslo.
(Eier: Norsk Folkemuseum)

Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum

Hårkullorna reiste også langt inn i Norge, og etter hvert lærte flere norske kvinner og menn hårarbeidkunsten av dem, direkte og indirekte. På 1800-tallet fantes både vandrende norske håndverkere, og fastboende som påtok seg hårarbeid. De fastboende hårarbeiderne man kjenner til, var her, som i nabolandene, i hovedsak kvinner. Gauslaa omtaler to søstre i Valdres, som hadde fått gjort om gårdens gamle smørkinne til fletteapparat, og Bergsåker skriver om kvinner som laget hårarbeid for salg, blant annet et par kvinner i Haugesund, som flettet urkjeder, halsbånd og armbånd. En av dem averterte i Karmøyposten i 1884 at hun påtok seg å ”trese” urkjeder.

I Rogaland kunne ”austmenn” (=menn fra Telemark), som hadde vært med på vårsildfisket, gå fra gård til gård og spore opp gifteklare jenter. Av hår fra jenta laget de så urkjede som festegave til gutten hun skulle gifte seg med. Dette var sesongarbeid, etter fisket og før våronna.

Et urkjede av kvinnehår var noe av et kjennemerke på en skipper som seilte på de syv hav, i motsetning til en skipper som holdt seg i fjordene og på kysten.

Hårgjenstander i norske museer viser at både skikken med hårbilder og -smykker var utbredt. I mange tilfeller er det ukjent hvem som har laget arbeidene, men katalogkortene viser at hårbildene har hengt i norske hjem, og at smykkene ble båret av norske kvinner og menn.

Smykkeutstillingen «Gamle smykker i Norge 1550–1900» i Oslo i 1928, viste 52 hårarbeidsmykker fra perioden 1790 til rundt 1850. Enkelte av smykkene, som også inneholdt gull eller perler, var laget av norske gullsmeder, et par av dem var utført av Jacob Ulrich Holfeldt Tostrup, senere «kongelig hoff- og ordensjuvelér».

Danmark

Damefrisør og hårarbeider Kirsten M. Badstues stand på Købestævnet, ca. 1920. På veggen t.h. henger hårsmykker

Foto: P.A. Honoré

Slingring av garn (Røros 1939)

Foto: Anna Grostøl/Norsk Folkemuseum

Også i Danmark fantes profesjonelle hårarbeidere og amatører, fastboende og omreisende. Passprotokollene viser at de svenske hårkullorna ofte reiste rundt i Danmark, og redskaper og hårarbeider som finnes etter de danske håndverkerne, viser tydelig at de fleste av dem har lært kunsten av svenskene. Også slingrestokker ble av enkelte brukt til fletting av hårsnorer.

I 1852 trådte en forordning i kraft. Det skulle ikke lenger være tillatt å reise omkring i landet og falby sine varer. En muntlig overlevering sier at det var de danske parykkmakerne som var redde for sin næring, og fikk ordnet det så det ble forbudt for hårkullorna å lage og selge hårarbeider i Danmark. Denne regelen gjaldt til 1856, da forordningen ble innskjerpet, men denne gang var det tatt inn en spesiell passus om at «Fruentimmer fra Provinsen Dalarna i Sverige» var unntatt fra forbudet.

Noen av de profesjonelle, danske hårarbeiderne reiste selv omkring. I Helsingør Avis kunne man både i mai og juli 1841 lese at «Haarfletter Andersen» oppholdt seg i Hotel du Nord noen få dager, og mottok kunder der.

Den siste profesjonelle hårarbeideren i Danmark, damefrisør Kirsten Marie Badstue, døde i 1960.

Bangsbomuseet ved Frederikshavn, som hører inn under Nordjyllands Kystmuseum, har en stor samling hårarbeider.

USA

Teservise av menneskehår, vist på verdensutstillingen i New York Crystal Palace i 1853

I 1850 sto det i det toneangivende damebladet Godey's Magazine at hårarbeid nylig var kommet til USA fra Tyskland, men hårarbeidkunsten kom til «Den nye verden» med innvandrere fra flere europeiske land. Det er kjent at blant annet enkelte svenske hårkullor emigrerte til USA og laget og solgte sine varer der. I noen tilfeller var deres menn også hårarbeidere.

I USA fantes ingen adel eller kongelige som var først ute med smykker av menneskehår. Her var det den hvite middelklassen som i det 18. århundre hadde råd til å betale en gullsmed eller en dyktig håndverker for å lage slike smykker. Den første tiden var hårsmykkene ment å være et uttrykk for at eieren var et menneske med dype, oppriktige følelser. De som eide slike arbeider la stor vekt på dette idealet. Følelsene skulle ikke demonstreres åpenlyst, men komme til syne gjennom personens smak når det gjaldt kunst, litteratur og eiendeler, som miniatyrportretter med en bakgrunn av den portrettertes hår.

Som i Europa fantes hårarbeider som kunstferdige smykker og veggdekorasjoner. Gjenstandene kunne være laget av profesjonelle eller av amatører og var mest populære fra rundt 1830 til 1880-årene. Man kunne bestille smykker laget av en gullsmed, eller sende hår til et postordrefirma og få det tilbake forarbeidet som et armbånd eller en urkjede. Det fantes også veiledninger og oppskrifter på hårarbeid i dameblader og egne hefter.

I 1844 skrev damebladet Ladies National Magazine at minnearmbånd (sentimental bracelets), laget av hår, er nå ansett som uunnværlige.

De kommersielle firmaenes hårarbeider var ofte representert på tekniske, mekaniske og industrielle utstillinger. Dette var et resultat av at bransjens utgangspunkt var et håndverk. På verdensutstillingen «Exhibition of the Industry of All Nations» i New York Crystal Palace i 1853, ble det vist flere hårarbeider, i hovedsak smykker, men også et komplett teservise av hår.

Etter første verdenskrig

Halsbånd med perler (Anna Sparr, 2000)

Foto: Anna Sparr

Forskerne angir flere mulige årsaker til at smykker og dekorasjoner av hår gikk av moten tidlig på 1900-tallet, og etterhvert nærmest forsvant helt.

Fotografiet overtok som minne om en kjær venn. Det ble også tatt post mortem-portrett av avdøde, som minne for ettertiden. Den første tiden etter at fotografiet ble tilgjengelig for almenheten, levde hårsmykker og fotografier side om side. Mange mente at hårsmykket uttrykte følelser bedre enn det stivnede uttrykket i fotografiet.

Hårmoten skiftet. Etter første verdenskrig ble korte frisyrer vanligere for kvinner, så råmaterialet for hårarbeid, det lange kvinnehåret, ble vanskelig å få tak i. De romantiske hårsmykkene og veggdekorasjonene gikk også av moten da de overlessede viktorianske interiørene og klesmotene ble erstattet av en enklere stil. De tunge, mørke hårdekorasjonene virket malplasserte sammen med de lettere materialene og lysere fargene.

Teorier om bakterier ble kjent rundt 1870, og økt oppmerksomhet omkring renslighet i det 20. århundre gjorde at mange syntes det var uappetittlig å arbeide med hår, og udelikat å smykke seg med hårarbeider. Avklipt hår skulle man kvitte seg med, ikke forme til smykker. Allerede i 1924 ble det skrevet om hårsmykker som noe fra en forgangen tid: «Tanken på å ha fletter av en avdød slektning dekorativt dinglende fra ens øre, hadde sterkere appell innenfor forrige århundres sentimentale ideer enn innen våre dagers oppfatning av renslighet».

Hårarbeider representerte enkeltmenneskers historier og ble ikke oppfattet som historisk viktige og interessante. De hadde heller ingen naturlig plass i det 20. århundre. 1800-tallets nostalgi, sentimentalitet og de personlige båndene til arbeidene var borte. De ble vanskelige å forstå for dem som ikke hadde vært del av den kulturen de ble skapt i, og ble ofte oppfattet som uhyggelige og morbide. Dette aspektet har vært benyttet i kriminallitteratur fra 1960-tallet av.

Ifølge Sheumaker fantes ikke hårarbeid lenger som kommersiell vare etter at gullsmeder og andre firma sluttet å avertere for hårsmykker i 1925, men håndverket ble utøvd av flere også etter den tid. Andersen skriver også at hårarbeidet stagnerte rundt 1923, men det er blant annet kjent at frisør Marie Badstue i Danmark laget hårsmykker i flere tiår etter dette.

Mot slutten av 1950-årene økte interessen for hårarbeid noe, og smykker av menneskehår er blitt en ettertraktet antikvitet og et kulturhistorisk fenomen som studeres. Det publiseres vitenskapelige artikler om hårarbeider, det finnes museer, nettsteder og foreninger, og det utgis oppslagsverk. Flere kunsthistoriske museer har store samlinger av hårarbeider fra det 18. og 19. århundre.

Fortsatt (pr. 2016) finnes hårkullor i Våmhus, der hårarbeid demonstreres for turister i sommerhalvåret, og husflidsforeningen holder kurs så nye generasjoner skal lære håndverket.

Det finnes også kunsthåndverkere som har spesialisert seg på hårsmykker som ikke nødvendigvis er basert på de tradisjonelle formene og mønstrene. En av disse er svenske Anna Sparr.

Gjenstandstyper, materialer og teknikk

Brosje i palett-teknikk

Foto: Wellcomeimages.org

Urkjede av hår, med lås og medaljong av forgylt metall

Foto: Omlid, Caroline/Slottsfjellsmuseet

Gjenstandstyper

Godey's Lady's Book and Magazine skrev i 1850 at en idérik hårarbeider kan finne mange små gjenstander å lage av, eller utsmykke med, hår. De foreslo blant annet: Armbånd, brosjer, øredobber, ringer, kjeder, halsbånd, sjalnåler, slipsnåler, portemoneer, vesker, bokmerker, pennal, lukteflasker, spasérstokker og ridepisker. I tillegg ble det laget både to- og tredimensjonale hårdekorasjoner.

Noen av de mest populære gjenstandene:

• Memento mori-smykker og -bilder. Disse er kjent både fra det 18. og 19. århundre. Motivet uttrykte ofte sorg over tapet av en kjær venn, samtidig som det var en påminnelse om de gjenlevendes dødelighet (memento mori: «husk, du skal dø»). Bildene var veggdekorasjoner i glass og ramme. Smykkene var ofte brosjer. Disse smykkene kunne også inneholde tekst, som ga håp om gjensyn i livet etter dette: «Not lost, but gone before» (Ikke tapt, men reist i forveien).
• Veggdekorasjoner av tvunnet og flettet hår rundt et skjelett av metalltråd. Populære motiver var blomsterbuketter eller -kranser. Motivet ble festet på en bakplate, for eksempel av tykk papp, satt i glass og ramme, og hengt godt synlig i hjemmet. Disse hårkransene inneholdt som regel hår fra alle familiens medlemmer og ble et konkret uttrykk for et lykkelig hjem. Slike dekorasjoner, i glass og ramme, ble også brukt til å smykke gravsteder.
• Smykker i «kniplingsteknikk» av eget hår, eller hår fra en kjær venn, hjemmelaget eller bestilt fra et firma. Etterhvert kunne smykkene også være maskinlagede.
• Urkjeder, ofte kjærlighetsgaver fra en kvinne til en mann. Håret var som regel kvinnens eget. Selve låsen var gjerne av gull eller et forgylt materiale, og kunne kjøpes ferdiglaget.
• Tredimensjonale dekorasjoner i form av blomsteroppsatser, beskyttet under glassklokker. Som veggbildene med buketter og kranser, var disse dekorasjonene bygget opp over metalltrådskjeletter.

Hårmakerne laget også andre produkter, som dukkeparykker og løsfletter.

Materialer

Fra det årlige hårmarkedet i Bretagne. (1900)

Foto: Charles Geniaux

Hår har egenskaper som gjør det motstandsdyktig mot nedbrytning, og det kan potensielt bli bevart i flere tusen år, med mindre det blir angrepet av pelsmøll.

Før kunstfibrenes tid ble parykker bare laget av hår fra levende mennesker, fordi håret fra en avdød blir matt, sprøtt og livløst. Det skulle også være kvinnehår. Kvinner klippet deler av håret, gjerne nakkehåret, så det ikke var så synlig, og solgte det til oppkjøpere. Disse kjøpte også avgredd hår som kvinnene hadde samlet opp fra hårbørsten og lagt i esker for salg til de reisende oppkjøperne.

I Bretagne ble det holdt årlige hårmarkeder, der unge jenter solgte mesteparten av sitt lange hår. Til den tradisjonelle kvinnedrakten hørte en tettsittende lue, så det var uproblematisk å klippe av det håret som uansett ble skjult av hodeplagget.

Det ble påstått å være et merkelig faktum at mannshår var helt ubrukelig, til og med som madrassfyll. Hårarbeider kan derimot lages av hår fra begge kjønn. Det finnes eksempler på armbånd og hårbilder laget av mannshår, og det ble også laget smykker og dekorasjoner av hår fra avdøde: «Folk kom med hår af deres kære – levende eller døde – og fik det forarbejdet».

Håret måtte behandles, og alt utøy fjernes, før det kunne bli smykkemateriale. Avgredd hår måtte kardes til det ble glatt. Håret ble samlet i bunter og vasket i såpevann, gjerne tilsatt eddik for å gi det ekstra glans. Etterhvert bruktes også bensin for å fjerne alt fett. Under vaskingen kunne man, ved hjelp av ulike kjemikalier, endre hårets farge, hvis kunden ønsket det. Etter at smykket var ferdig, måtte det kokes, og deretter tørkes i en varm ovn. Etter denne behandlingen, var holdbarheten nærmest ubegrenset.

Det ble importert hår i store mengder både til England og USA på 1800-tallet, blant annet fra Asia. Mye av dette gikk til løshår og parykker. Det er ikke dokumentert hvor mye som ble brukt til hårarbeider.

I Sverige var det strenge restriksjoner på anskaffelse av råmateriale til hårarbeider. Det var parykkmakerlauget som hadde enerett på oppkjøp av hår frem til et stykke inn på 1800-tallet. Dette kan være en av grunnene til at dalkullorna fra starten holdt seg til ringer av hestetagl, og reiste til utlandet for å kjøpe hår og utøve sitt yrke.

Da hårmoten var på sitt høyeste, og det ikke nødvendigvis måtte være sentimentale følelser knyttet til smykkene, spesialiserte noen få hårarbeidere og firmaer seg på smykker av hestetagl.

Teknikk

Japansk kumihimo-stativ

To svenske hårkullor med en «kedjeställning», et kjedestativ

Teknikken som ble brukt til å lage veggdekorasjoner og memento mori-smykkene på 1700-tallet, kalles på engelsk palette work (palettarbeid), og besto i at et motiv ble tegnet opp på en plate før hår og eventuelt andre elementer ble formet, plassert og limt fast for å forme motivet. I disse smykkene kunne deler av motivet være «malt» med hår. Når hår ble pulverisert og blandet med for eksempel gummi arabikum, kunne det brukes til å få frem detaljer eller flater i bildet. Til slutt ble det hele dekket av krystall eller glass. Veggdekorasjonene ble deretter innrammet, mens smykkebildene ble innfattet i en brosje, ring eller medaljong av gull, ofte utsmykket med perler eller edelstener.

På 1800-tallet var det ikke lenger palettarbeider som var mest brukt, men når 50 tegnere var sysselsatt ved hårstudioene i Frankrike i 1847, er det sannsynlig at det var forelegg til palettarbeider de tegnet, eventuelt i tillegg til design av nye smykker.

Selv om palettarbeidet levde videre, var det mest populære nå smykker der håret i seg selv ble behandlet og transformert til armbånd, øredobber og lignende, gjennom fletting og tvinning. Den teknikken som nå ble vanlig, har mye til felles med knipling og possementarbeid. Mens materialet i palettarbeidet kunne være hår av ulik lengde og kvalitet, ble de kniplede smykkene laget av langt kvinnehår.

De viktigste redskapene i arbeidet med disse «kniplede» smykkene, beskrevet i flere svenske kilder, var trensestativet (svensk:tränsställning), stativet for vridning og fletting av smale bånd av hår, og «kedjeställningen» (kjedestativet), der kniplingen foregikk. Trensestativet ligner en reperbane i miniatyr, mens kedjeställningen består av en rund, dreiet treskive med en diameter på rundt 20 cm, med et hull i midten. Skiven hviler på tre ben, som kan være avtagbare, så utstyret tok liten plass i oppakningen når hårkullorna reiste rundt på arbeid. Kjedestativet er i prinsippet svært likt det som brukes i japansk kumihimo, kunsten å flette tråder, som regel av silke.

Levevei og fritidssyssel

Reklameplansje for hårsmykker, muligens maskinlaget, fra et tysk firma (ca. 1900)

Mange museer viser i hovedsak hårarbeider laget av profesjonelle, men utøverne av dette håndverket var en sammensatt gruppe. Hårarbeid krevde lite utstyr og plass, og materialet kom ofte fra kunden selv, så med god opplæring, for eksempel gjennom kurs og oppskrifter i bøker og dameblader, var det mulig også for amatører å lage både palett- og kniplingsarbeid. Kjærlighetsgaver, som flettede urkjeder, var i hovedsak laget av amatører, mens profesjonelle laget de mest intrikate åpne, kniplede smykkene.

Det fantes hårarbeidere som påtok seg oppdrag der de bodde, og andre som reiste rundt og tilbød sine tjenester og arbeider, slik hårkullorna i Sverige gjorde. De reiste i hovedsak rundt i høst-, vinter- og vårmånedene, når det var lite arbeid på gården. Enkelte av dem ble borte i flere år, og må regnes med blant de profesjonelle.

Etter at hårsmykker ble en stor mote på midten av 1800-tallet, ble smykkene en kommersiell vare; det ble etablert postordrefirmaer og andre bedrifter som spesialiserte seg på å lage smykker av innlevert hår, og andre som tilbød smykkelåser og annet tilbehør i metall.

Gullsmeder, parykkmakere og frisører hadde hårsmykker som tilleggsnæring.

Damer av middel- og overklassen laget hårarbeider som en fritidssyssel, både fordi det var en passende aktivitet, på linje med broderi, filering og hekling, og for å sikre at det var det riktige håret som havnet i smykket. De fleste veggdekorasjonene av hårblomster ble laget av amatører, mest kvinner. Amatørens arbeider ble sett på som ekstra verdifulle, fordi de ikke bare var laget med hånden, men også med hjertet.

Se også

• Liste over håndverksfag og håndverksteknikker

Litteratur

• Andersen, Karen (1984). Hårkullorna fra Våmhus (på dansk). Karen Andersens børn og Bangsbomuseet. ISBN 87-7320-268-1.  [Boken har også et par kapitler om de danske hårarbeiderne]
• Bergsåker, Jon (1967). «Kunsthandverk i kvinnehår». Norsk Husflid (4): 6–7. 
• Björklund, Stig (1966). Indor i Våmhus socken. Folklivsskildringar (på svensk). Uppsala: Kungl. Gustav Adolfsakademien. s. 125–153. 
• Campbell, Mark (1867). Self-instructor in the art of hair (PDF) (på engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 31. mars 2016. 
• Gauslaa, Torbjørg (1983). «Hår». Norsk Husflid (1): 6–10. 
• Gitter, Elisabeth G. (oktober 1984). «The power of women's hair in Victorian imagination». Publications of the Modern Language Association (på engelsk): 936–954. 
• Halford, William; Young, Charles (1864). The jewellers' book of patterns in hair work (på engelsk). London: W. Halford & C. Young.  [forfatterne var gullsmeder. Undertittelen viser at smykkene var velegnet som sørgesmykker]
• Huldberg, P.A. (1833). Konsten att göra hår-arbeten (PDF) (på svensk). Stockholm: Elméns & Granbergs Tryckeri. 
• Johansen, Hege G. (18. desember 2014). «Å smykke seg med hår». Vest-Agder-museet. 
• Levander, Lars (1929–32). «Hårarbete i Dalarna». Svenska kulturbilder (på svensk) (første utg.). Fjärda bandet: 135–154. 
• Oliver, Kathleen M. (2010). «'With My Hair in Crystal'». Eighteenth-Century Fiction (på engelsk). 23 (1): 35–60. 
• Olsson, Anders (1927). «Hårarbetets uppkomst och historia». Dalarnas Hembygdsförbunds tidskrift 1926 (på svensk). Hedemora: 143–148. 
• Pointon, Marcia (2009). «Secular memorials : Mourning and Memory in Hair Jewellery». Brilliant effects : a cultural history of gem stones and jewellery (på engelsk). Yale University Press: 293–311. ISBN 978-0-300-14278-5. 
• Sheumaker, Helen (2007). Love entwined : the curious history of hairwork in America (på engelsk). University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4014-6. 
• Sheumaker, Helen (1997). «'This Lock You See' : Nineteenth-Century Hair Work as the Commodified Self». Fashion Theory – The Journal of Dress, Body and Culture (på engelsk) (1:4): 421–44. 
• Sparr, Anna (1997). Hårarbete i Våmhus (PDF) (på svensk). Lund. Arkivert fra originalen (PDF) 11. juni 2016. Besøkt 28. mai 2016. 
• Sæther, Per (1990). «Hårkullor fra Våmhus og Mora». Jeg fant, jeg fant : 57 korte artikler fra museene i Hedmark. Norsk skogbruksmuseum og musea i Hedmark: 20–22. ISBN 8290660057.  (e-bok fra bokhylla.no)
• Tiberlid, Anne Karin (1981). «Hårarbeid». Norsk Husflid (2): 2–3. 

Eksterne lenker

• (en) Hair art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bannbers, Ola (regi); Ekberg, Olof (foto) (1936). «Hårarbete i Bonäs by och i Våmhus». Nordiska museet.  Nordiska museets kulturhistoriska filmer nr 93. Spilletid 00:04:03
• om hårsmykker på Antique Jewelry University.com Arkivert 12. juli 2016 hos Wayback Machine.
• Leila's Hair Museum, museum med smykker og andre gjenstander av menneskehår (Besøkt 29. mai 2016)
• National Geographic om sørgesmykker fra viktoriatiden
• Godey's Lady's Book and Magazine, desember 1850. Fremgangsmåte og oppskrift på hårarbeid
• Resande i hår. Fra nettstedet popularhistoria.se (Besøkt 29. august 2016)