Reperbane

En reperbane (fra nedertysk Reeperbahn, på højtysk: Reiferbahn) var et sted der man snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser, repslagerens verksted. Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden.

Kunsten å lage rep er så gammel at opphavet ikke lar seg spore. De første «maskinene» vi har illustrasjoner av, er middelalderske, men opphavet er trolig fra lenge før det. Allerede egypterne i faraotiden hadde eget verktøy.

De vanligste fibrene til tauverket var hamp og sisal. I dag lages det meste av kunstfibre.

Overbygget på en reperbane måtte være minst 400 meter langt for å kunne lage de største trossene i standard lengde. Teknikken gikk ut på å sno fibre sammen, slik at de beholdt en del av snoingen når de ble sluppet. En enkelt snodd line kaltes en kordel. Trosser kunne bestå av to slike (toslått, sjelden), tre (treslått, vanligst) eller flere som da ble kalt firslåtte osv. Snoingen av hver enkelt kordel ble da fortsatt og kordelene ble sluppet sammen slik at snoingen ble bevart. Taulengden ble da kortere og tykkelsen på trossa tilsvarende økt. Til å begynne med måtte mye av dette vries for hånd, men det ble utviklet maskiner med tannhjulsdrev, som etterhvert gjorde det mulig å få snoingen lik på alle kordelene. Det å få alt riktig, var en del av håndverket.

Tauverk av denne typen kunne skjøtes sammen ved hjelp av spleising eller festes rundt master og beslag ved hjelp av øyespleis. De møtende endene kunne ofte være så kunstferdig sammenføyd at skjøten knapt ble synlig, og selve spleisen ikke tykkere enn at et spleiset tau likevel kunne brukes i en talje.

Industrialiseringen har tatt over svært mye av dette. Etter hvert som reperbanene ble lagt ned, ble de tatt i bruk til andre formål. Der de ble til gater, har de ofte beholdt navnet, som i Hamburgs berømte og beryktede Reeperbahn.

Reperbaner i Norge[rediger | rediger kilde]

Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene. Antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860.

I Bergen har det antakelig vært reperbaner siden 1200-tallet. Den eldste dokumenterte fra 1609 lå i Baneveien på Nøstet. Da produksjonen var på topp rundt 1850 hadde Bergen 28 reperbaner. I dag er det bevart to reperbaner i Bergen: Bruuns repslageri i Fjøsangerveien 71 og Stoltz' reperbane i Sandviksvei 62. Stoltzebanen er datert tilbake til 1690-tallet og regnes som den eldste bevarte reperbane i Europa.

I Stavanger var det ti reperbaner som sysselsatte rundt 200 mann på slutten av 1800-tallet. I 1770-årene etablerte repslager Gert Gertsen fra Bergen en reperbane i Stavanger. Denne ble i 1787 overtatt av repslager Cornelius Middelthun fra Bergen. I 1785 etablerte Erik Tollefsen Berge en av Stavangers største reperbaner, senere kalt Cederberghbanen eller Stavanger reperbane. Cederberghbanen var rundt 340 meter lang. To andre store reperbaner i Stavanger var Berentsens reperbane og Hillevågsbanen. Andre mindre baner i Stavanger var Stokkabanen, Andersens reperbane, Todnembanen, Birkelands reperbane, Verslandsbanen og Vålandsbanen.

I 1749 slo Rasmus Falch seg ned kjøpstaden Kristiansund og etablerte en reperbane der. Rundt 1802 anla kjøpmann Friedrich Ludvig Walther nok en reperbane i byen. Ved begynnelsen av 1880-tallet var antall reperbaner i Kristiansund steget til fem. «Maskin-reperbanen» som Lars Brun fikk oppført sammen med Hans Clausen i 1856, står fortsatt i Brunsvika i Kristiansund.^[1]

Tønsberg reperbane, idag Parker Scanrope AS, ble grunnlagt i 1796 av daværende eier av Teie Hovedgård, Mathias Føyn.^[2] Reperbanens opprettelse var direkte knyttet til skipsbyggingens behov for tauverk. I 1886 startet Tønsberg Reperbane, som den første i Norge, opp med produksjon av ståltau. På et tidspunkt var banen verdens lengste overbygde langbane med sine 455 meter. Parker Scanrope AS er idag en betydelig leverandør innen offshore. Parker Scanrope AS er Tønsbergs eldste eksisterende bedrift.

Ved Hardanger Fartøyvernsenter produseres det idag handslått tauverk av naturfiber på en 80 meter lang reperbane.^[3]

På Torstrand i Larvik finner vi i dag Reipbanegata. Gata har sitt navn etter en reipbane, eid av Laurvigs Dampreperbane fra 1862, overtatt av Tønsberg Reperbane i 1911 og nedlagt i 1912. Den var 360 meter lang.

Se også[rediger | rediger kilde]

Repslager, håndverker som arbeider med repslaging, framstilling av tau

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Harris, Chistoffer: «Reipslaging i Bergen: Eit historisk oversyn», i: Gamle Bergen Årbok 1975, Bergen 1976, s. 31-56
Egil Husby: Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Utgitt av Nordmøre Museum 1981. ISBN 82-990789-0-3
Stavseth, Reidar (1948): Av repslagerens saga. Tønsberg reperbane gjennom 150 år 1796–1946

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ «Gamle Brunsvikens Reperbane». Kulturminnefondet. Besøkt 4. mai 2023.
^ Aakermann, Marianne (8. november 2015). «Tønsberg Reperbane». NRK. Besøkt 4. mai 2023.
^ «Reiparbanen». Hardanger fartøyvernsenter. Besøkt 4. mai 2023.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Ropewalks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Film fra Brødrene Blomquists reperbane på Kampen i Oslo. Opptaket er gjort av Hilmar Stigum, Norsk Folkemuseum i 1936 på YouTube.com
Reperbaner i Stavanger på nettstedet erlingjensen.net (arkivert)
Reperbaner i Kristiansund på nettstedet skipshistorie.no (arkivert)
Brunsvikens Reperbane a/s på nettstedet brunsviken.eniroportal.no (arkivert)
Reiparbanen ved Hardanger fartøyvernsenter på nettstedet fartoyvern.no

[1] «Gamle Brunsvikens Reperbane». Kulturminnefondet. Besøkt 4. mai 2023.

[2] Aakermann, Marianne (8. november 2015). «Tønsberg Reperbane». NRK. Besøkt 4. mai 2023.

[3] «Reiparbanen». Hardanger fartøyvernsenter. Besøkt 4. mai 2023.

[1]

[2]

[3]