De syv hav

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
De syv hav

De syv hav er i moderne språkbruk ensbetydende med de største verdenshavene.[1] I utvidet betydning brukes det om hvor langveisfarende sjøfolk ferdes.

Uttrykket er mest brukt i litterær og poetisk sammenheng og har røtter tilbake til sumerisk,[2] indisk, romersk og persisk geografioppfatning. Syvtallet er i flere kulturer oppfattet som magisk.

I middelaldersk litteratur var de syv hav Svartehavet, Det kaspiske hav, Persiagulfen, Rødehavet, Middelhavet med bihavet Egeerhavet, Adriaterhavet, samt Arabiahavet (del av Det indiske hav)

Etter oppdagelsen av Amerika brukte flere termen om de største enkelthavene, slik at listen ble: Nordishavet, Atlanterhavet, Det indiske hav, Stillehavet, Middelhavet, Det karibiske hav og enten Mexicogolfen (eller, etterhvert, Sydishavet).

I kolonitidens England var tefarten viktig. Tetransporten sjøveien var datidens lengste handelsrute og gikk over Bandasjøen, Celebeshavet, Floressjøen, Javasjøen, Sydkinahavet, Sulusjøen og Timorhavet. («The seven seas» på engelsk brukes synonymt med vårt «syv hav», men norske kartografer bruker ikke betegnelsen «hav» om en del av disse strekningene.) Å ha seilt de syv hav betydde på den tid frem og tilbake rundt halve jordkloden.

En mer moderne geografisk inndeling gir: Nordishavet (Polhavet), Nord- og Sydatlanteren, Nord- og Syd(stille)havet, Det indiske hav og Sydishavet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The New Dictionary of Cultural Literacy (3rd utg.). Houghton Mifflin Company. 2002. Arkivert fra originalen 14. mars 2009. «Popular expression for all of the world’s oceans.» 
  2. ^ Inanna, Lady of Largest Heart: Poems of the Sumerian High. Translated by Betty De Shong Meador. University of Texas. 2001. ISBN 0-292-75242-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]