Hvittingfoss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hvittingfoss
Hvittingfoss
59°29'N, 10°1'E
LandNorge Norge
FylkeBuskerud
KommuneKongsberg
Areal1.17 km²
Befolkning1 096[a] (2016)
Bef.tetthet936,8 innb./km²
Preposisjoni Hvittingfoss
Postnummer3647 Hvittingfoss

Tuft kirke utenfor Hvittingfoss

Hvittingfoss er et tettsted i Kongsberg kommune i Buskerud. Før kommunesammenslåingen i 1964 lå Hvittingfoss i Ytre Sandsvær. Tettstedet har 1 096[1] innbyggere per 1. januar 2016. Hvittingfoss grenser til Lardal og Hof. Numedalslågen renner gjennom Hvittingfoss og er laks- og sjøørretførende herfra og ut til sjøen.

Hvittingfoss har barne- og ungdomsskole, og et aktivt foreningsliv hvor blant annet et dugnadsdrevet kulturhus med bibliotek, ungdomsklubb og kinofasiliteter står sentralt. Det er også et aktivt luftsportmiljø i området. Timeekspressen stopper her.

Eldre historie[rediger | rediger kilde]

Det må ha bodd folk på Hvittingfoss siden steinalderen. Det finnes flere helleristninger her, og de er blant Kongsberg kommunes eldste kulturminner. Helleristningene forestiller fem skip, to par fotsåler og en hånd med sprikende fingre. De er sannsynligvis såkalte jordbruksristninger.

Helleristningene finnes på et svaberg beliggende mellom Kilen og den nordre fossen i Hvittingfoss, ca. 50 m fra Hvittingfoss bruk.

Industrien ved fossefallene[rediger | rediger kilde]

1651-1871[rediger | rediger kilde]

Det ble drevet en form for industri ved fossefallene på Hvittingfoss så langt tilbake som på 1600-tallet, kanskje før. I 1651 er det oppgitt at det fantes fem sagbruk ved det nordre fossefallet, kalt Nord-fossen. Det var tre sager på brubakksiden og to på øyasiden. Øya, som den gang var gårdsbruk, delte fossefallet i to, Nord-fossen og Sør-fossen.

På denne tiden tiden var Norge i union med Danmark. Det var et privilegium fra den Danske kronen å få drive sagbruk i Norge. Privilegiene ved «Vittingfossen» var gitt grevene i Jarlsberg og Laurvigen (Larvik). I 1650-årene var det tillatt å skjære 48000 tylfter bord i året på disse fem sagene. Salget av materialene måtte da bare skje til borgere av byene Tønsberg og Larvik. Hvor lenge denne ordningen holdt er ikke kjent, men senere var sagene stort sett i hendene på forskjellige handelsfamilier i Vestfoldbyene og Drammen.

I 1863 eide Hans Jørgen Li fra Søum Vittingen og Nordre sag, Haldor Anderssøn var eier av Søndre og Mellom Sag, Haldor Anderssøn eide også to møller på øyasiden ved Sørfossen.

1871-1902: Anders Olai Haneborg og Vittingfoss Træsliberi[rediger | rediger kilde]

Sagbrukene og møllene ble i 1871 kjøpt av et interesseselskap ledet av Anders Olai Haneborg fra Fet kommune i Nedre Romerike. Kjøpesummen var 4000 speciedaler. Haneborg tilhørte en kjent familie av skogeiere og storbønder på Romerike. Han var en driftig kar og la under seg sagbruk og skogeiendommer over hele Østlandet.

Forretningene hans sto på det høyeste I 1890-årene. Da eide han 180000 mål skog og 8000 mål innmark, flere fossefall, sagbruk og tresliperi. Haneborgs interessentskap bygde i 1872/1873 et sliperi ved Sørfossen der hvor Haldor Andersøns møller hadde stått. Sliperiet fikk navnet «A/S Vittingfoss Træsliberi». På sliperiet var det ansatt 26 mann og fire kvinner. De fire kvinnene sydde tremassen inn i striesekker for transport til Holmestrand og videre transport derfra med båt til England. Transporten fra sliperiet til Holmestrand foregikk med hest og vogn. Det ble en tid forsøkt transport med lokomobil, men det var ingen suksess og ble kortvarig.

I 1876 kjøpte Haneborg (som da var eneeier) Nordfossen av Hans Jørgen Li Søum. I 1891 kjøpte Haneborg Brubakken av Tidemann Johan Wessel, og i 1899 kjøpte han Sørfossen av Abraham Foss. Med i kjøpet av Sørfossen fulgte også Foss Mølle. Syvert Andersen, som var møller ved Foss Mølle, fortalte at det kom bønder helt fra Nøtterøy for å få malt kornet sitt når det var lite vann i elvene i Vestfold.

1902-1932: Edw. Lloyd Ltd. og eksport til England[rediger | rediger kilde]

Sist i 1890-årene var Haneborg nær konkurs og han ble satt under privat administrasjon av bankene. A/S Vittingfoss Træsliberi ble så i 1902 solgt til Edw. Lloyd Ltd. i England.

Treforedlingskonsernet Edw. Lloyd Ltd. hadde svære papirfabrikker i Kemsley, England og hadde stort behov for tremasse, og de kjøpte også Hønefoss Træsliberi i 1902. Massen fra Hvittingfoss ble nå fraktet med den nyåpnede Holmestrand–Vittingfossbanen som ble åpnet 30. september 1902. til Holmestrand, og derfra fraktet til England.

Lloyds bygde i 1906 papirfabrikk på Hvittingfoss, med en kapasitet på ca. 2000 tonn tynntrykk-papir. Denne typen papir ble solgt til Asia og Sør-Amerika.

I 1908 ble et nytt sliperi bygget. Dette hadde en kapasitet på ca. 11000 tonn våt tremasse. I 1912 ble enda et sliperi satt i gang, det skulle forsyne papirfabrikken med tremasse. Dette var et lite sliperi med elektrisk drift. De tidligere sliperiene var drevet med vannkraftturbiner.

l 1908 ble det også bygd en disponentbolig på Brubakken i Engelsk stil. Et gammelt hus som sto der det nye ble bygd ble flyttet lenger opp på vestsiden av Lågen. Huset ble på folkemunne kalt «Port Arthur». Det gamle huset ble i eldre tider brukt som vertshus for de som ventet på at kornet deres skulle bli malt på en av møllene ved fossen.

I 1916 solgte Lloyds alle anlegg og fossefall-rettigheter til et konsortium ledet av en kaptein Hjalmar Johansen. Lloyds forbeholdt seg imidlertid retten til å leie og drive anleggene i 14 år framover. Kaptein Johansen dannet et aksjeselskap med navnet A/S Vittingfoss, og dette selskapet solgte i 1917 anlegg og rettigheter til Tønsberg kommune. Tønsberg var ute etter fossekraften og startet straks bygging av en kraftstasjon ved Nordfossen. Ved salget til Tønsberg fulgte også rettighetene for Lloyds til å drive anleggene i de 14 år, som A/S Vittingfoss hadde gitt Lloyds rett til.

1932-1936: Tunge tider[rediger | rediger kilde]

Lloyds hadde også bygd og drevet et større sagbruk og høvleri på Hvittingfoss. Det lå der hvor Hvittingfoss Bo- og Behandlingssenter nå ligger. Det var et meget moderne sagbruk etter den tids målestokk. I 1932 avsluttet Lloyds sin virksomhet på Hvittingfoss etter 30 års drift. Det ble nå noen tunge år med arbeidsløshet, fram til 1936.

I 1934 ble det startet opp et aksjeselskap med folk fra Ytre Sandsvær for å få gang i driften. De skulle leie og drive sliperiet og levere tremassen til en papirfabrikk i Drammen. Sliperiet var i drift i bare 17 uker på 2 år .

1936-1945: Nye tider og krigsutbrudd[rediger | rediger kilde]

I 1936 ble et nytt A/S Vittingfoss stiftet med Einar Wahlstrøm som disponent for bedriften. Selskapet kjøpte papirfabrikk og sliperianleggene av Tønsberg kommune. Papirfabrikken ble nå bygget om for høyere produksjon og andre papirkvaliteter. Driften kom i gang i juni 1937. Fabrikken produserte nå bl.a. «greaseproof» (fettbestanding papir) og finpapir. A/S Vittingfoss leide kraft til papirfabrikken, og vann fra Tønsberg kommune.

De nye papirkvalitetene var bedre betalt i marked i forhold til tynnpapiret som tidligere ble produsert. Transportomkostningene ble da ikke så høye, og man gikk vekk fra jernbanetransport og over til biltransport for varer til og fra fabrikkanleggene. Holmestrand-Vittingfossbanen ble nedlagt i juni 1938. Slik ble det drevet frem til 1946.

Under krigen 1940 -45 ble det blant annet produsert en type svart papir til blendingsgardiner. Det ble også produsert noe som kaltes hyssingpapir. Det måtte være meget sterkt papir, da det skulle tvinnes til hyssing og annet tauverk.

1946-1970: En ny tid i emning[rediger | rediger kilde]

I 1946 ble det installert en såkalt «Yankeemaskin» (en amerikansk maskin) for produksjon av tynnere spesialkvaliteter. Maskinen var brukt, og kjøpt fra Union & Co i Skien.

I 1950-årene arbeidet det ca. 200 til 215 personer ved A/S Vittingfoss. Arbeidsstokken gikk noe ned i 1960-årene til gjennomsnittlig 190 personer. I 1961 var produksjonen 8600 tonn papir og 12 400 tonn tremasse.

I 1952 ble det igjen ombygginger på maskinen og kapasiteten økte kapasiteten. Det var nå bare ett sliperi i drift med en kapasitet på 12 000 tonn våt tremasse.

1970-1978: Storhetstid og nedleggelse[rediger | rediger kilde]

1970-tallet ble sliperiet ombygget fra drift med vannkraft-turbiner til elektrisk drift. Det ble også installert nye slipeapparater med større kapasitet. A/S Vittingfoss leide for en periode i 1970-årene Vestfoss Cellulosefabrikks papirmaskin som de driftet. Tremasse til bruk i produksjonen her ble levert fra sliperiet på Hvittingfoss. Arbeidsstokken var i denne perioden oppe i 270/275 personer, det høyeste antall i bedriftens historie. Nye tider og ulønnsom drift på Vestfossen var en medvirkende årsak til at A/S Vittingfoss måtte innstille driften i 1978.

1978-1980: Et siste forsøk[rediger | rediger kilde]

Nye Vittingfoss A/S, som fortsatte driften, de ble forespeilet mulig produksjon av kopieringspapir. Det var stilt store forventninger til dette produktet og det ble innkjøpt en maskin til formålet. Det var en type bestrykningspapir basert på eget produsert papir. Det var imidlertid en meget komplisert prosess og vanskelig å produsere. Bedriften gikk med tap og måtte gi opp igjen i 1980. Fortsatt driver Tønsberg kommune elektrisitetsproduksjon på Hvittingfoss.

Fløting på Lågen[rediger | rediger kilde]

Fram til 1932 ble mye av tømmeret kjøpt i Numedal og fløtet i Lågen ned til Reine, et par kilometer ovenfor bedriften. Her var det en innretning i elva som kaltes «hengsle». Det er tømmerstokker som er lenket sammen med kjettinger og strukket over elva og blir festet på land på hver side av elva. Over elva blir det med et visst mellomrom slått ned påler i elvegrunnen som støtte for lensen, slik at ikke strømmen sliter lensen i stykker når tømmeret presser på. Tømmeret stoppes da av denne lensen. Ved å åpne noe av lensen kunne en stikke igjennom det tømmeret som skulle til Vittingfoss-bedriften. Tømmeret ble så buntet sammen i såkalte «moser», og fløtet videre ned til bedriften. Det øvrige tømmeret ved hengslet ble så sluppet igjennom og fløt videre til elvemunningen ved Larvik, hvor det da ble samlet opp og fordelt til de enkelte kjøpere. Fra 1936 ble det meste av tømmeret kjøpt i nærområdet og fraktet med bil til bedriften.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statistisk sentralbyrå (6. desember 2016). «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Besøkt 6. desember 2016.