Hubert Parry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hubert Parry
Hubert Parry c1893cr.jpg
FødtHubert Hastings Parry
27. februar 1848
Bournemouth
Død7. oktober 1918 (70 år)
Rustington
Gravlagt St. Pauls katedral
Utdannet ved Exeter College, Eton College
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Komponist, musikkforsker, musikkpedagog, fotballspiller, universitetslærer, musiker
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Storbritannia

Parry på et sigarettkort fra 1914

Charles Hubert Hastings Parry (født 27. februar 1848 i Bournemouth, Dorset, død 7. oktober 1918 i Littlehampton, West Sussex) var en britisk musikkhistoriker, pedagog og komponist som virket i London og Oxford. Av hans verk er trolig salmen Jerusalem med tekst av William Blake den mest kjente internasjonalt. Denne er også kjent under Blakes tittel «And Did Those Feet in Ancient Time» som også er diktets første strofe. Parrys strykekonsert An English Suite spilles en del og flere av hans solosanger er kjente. Han døde som offer av spanskesyken.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Charles Hubert Hastings Parry var annen sønn av Thomas Gabier Parry fra en famile av den engelske overklasse; familieformuen gikk tilbake til bestefaren Thomas Parry, som hadde vær en av dsiretørene for East India Company. Hubert fikk sin skolegang ved Eton College. På denne tid ble grunnlaget for hans musikalske utdannelse lagt – ikke så meget som ved delve skolen, men mer ved St George’s Chapel i Windsor, som ikke lå langt unna. Her fikk Parry undervisning i kormusikk av George Elvey. Mens han ennå var stoleelev tok han bachelorgraden i musikk fra Oxford.

Under skoleferier studerte han hos Henry Hugo Pierson i Stuttgart; formal komposisjonsundervisning fikk han senere av den fremgangsrike komponister William Sterndale Bennett i London.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Etter skoleårene giftet han seg med Maude, datter av Sidney og Elizabeth Herbert og søster av hans venn George Herbert, den 13. Earl of Pembroke. Maudes delikate helse nødvendiggjorde flere kuropphold i utlandet, og hemmet Parrys karriere som komponist de første årene. For å tjene til livets opphold tok han derfor ansettelse ved Lloyd’s of London.

I London ble han kjent med pianistgen Edward Dannreuther, en beundrer av Richard Wagners musikk. Det ble Dannreuther dom fremførte Parrys første store verk, Klaverkonsert i Fis-Dur, i 1880 i Crystal Palace. Verket fikk en skeptisk mottakelse. Parry fikk imidlertid en bedre mottakelse med kantaten Prometheus Unbound – som baserte seg på et fragmentarisk versedrama av Percy Bysshe Shelley.

De følgende årene etablerte Parry seg blant annet oder - Blest Pair of Sirens (1887), og Ode on Saint Cecilia’s Day (1889), Judith (1888) ogd Job (1892). Han ble en ledense komponist for kormusikk. Parry komponerte også fem store symfonier, som (med unntak av den femte) imidlertid ikke slo an. De havnet i skyggen av Stanfords «irske symfoni» og Cowens «skandinaviske symnfoni».

Det som i ettertid gjerne betraktes som viktigst av hans ofte stort anlagte korverker er hans Sinfonia Sacra «The Soul's Ransom», med undertittel «En salme for de fattige», og fremfor alt den sekuære kantate The Lotos Eaters etter et dikt fra 1833 av den mest berømte av viktorianismens diktere, Sir Alfred Lord Tennyson. Men likesom han symfonier falt de etter hans død for det meste i glemselen – med unntak av hans hymne Jerusalem („And did those feet in ancient time...“) etter et dikt av William Blake. Den skulle utvikle seg til en slags uoffisiell nasjonalhymne. Dens orkestrering er av Edward Elgar. I den kanadiske provins Newfoundland og Labrador benyttes Ode to Newfoundland som regionalhymne. Parry tonesatte i 1904 denne på oppdrag av guvernøren der, Sir Charles Cavendish Boyle.

Mot slutten av 1882 tok Parry imot innbydelsen fra Sir George Grove om å undervise i musikkhistorie ved det nylig opprettede Royal College of Music. Med tiden ble han direktør der, i 1894 og frem til sin død. Sammen med Stanford, som også underviste der, arbeidet Parry på terskelen til det 20. århundre med den såkalte «English Musical Renaissance» rundt Ralph Vaughan Williams; ut av dette miljøet sprang også komponister som Arthur Bliss, John Ireland og Gustav Holst. Med dem klarte britisk musikk å bryke ut av sin isolasjon og atter bli interessant for et internasjonalt publikum.

Også i 1882 ble Parrys første symfoni uroppført i Birmingham.

I 1900 overtok Parry også John Stainers professorat ved Oxford.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Allis, Michael (2002). Parry's Creative Process. Aldershot, Hants ; Burlington, VT: Ashgate. ISBN 1840146818. 
  • Bax, Arnold (1943). Farewell, My Youth. London: Longmans, Green and Co. OCLC 462380567. 
  • Benoliel, Bernard (1997). Parry before Jerusalem. Aldershot: Ashgate. ISBN 0859679276. 
  • Boden, Anthony (1998). The Parrys of the Golden Vale. London: Thames Publishing. ISBN 0905210727. 
  • Carley, Lionel. Delius, a Life in Letters, Volume II, 1909–1934. Cambridge, Mass: Harvard University Press. ISBN 0674195701. 
  • Dibble, Jeremy (1992). C. Hubert H. Parry: His Life and Music. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0193153300. 
  • Eatock, Colin (2010). «The Crystal Palace Concerts: Canon Formation and the English Musical Renaissance». 19th-Century Music. 34 (1): 87–105. ISSN 0148-2076. doi:10.1525/ncm.2010.34.1.087. 
  • Reed, W H (1946). Elgar. London: Dent. OCLC 8858707. 
  • Shaw, Bernard (1989). Shaw's Music – The Complete Music Criticism of Bernard Shaw, Volume 2. London: The Bodley Head. ISBN 0370312716. 
  • Slonimsky, Nicholas (2001). Baker's Biographical Dictionary of Musicians, vol. 4. New York: Schirmer Reference. ISBN 0028655281. 
  • Vaughan Williams, Ralph (2007). Vaughan Williams on Music. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0199720401. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]