Hopp til innhold

Historia regum Britanniae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Historia Regum Britanniæ»)
Illustrasjon i et manuskript fra 1400-tallet av Historia regum Britanniae hvor britenes konge Vortigern og Ambros ser på en kamp mellom to drager.

Historia regum Britanniae (Historien om kongene av Britannia) er en latinsk krønike og pseudohistorisk verk skrevet av Geoffrey av Monmouth ca. 1136. Verket består av påståtte biografier over kongene på De britiske øyer over en periode på to årtusener. Det begynner i mytisk tid med trojanerne grunnlegger den britiske nasjon og fortsetter fram til de angelsakserne tar kontroll over det meste av Britannia på 600-tallet. Verket er et av de sentrale innenfor middelalderens litterære sjanger britiske emner. Hvor mye som Geoffrey bygde på eldre skrifter og tradisjoner er omdiskutert, men ikke at en meget stor del var hans egne fantasier.[1]

Selv om verket ukritisk ble akseptert til godt inn på 1500-tallet,[2] er det i dag betraktet som ren litteratur uten historisk verdi. Hvor historiske hendelser er beskrevet, som Julius Cæsars invasjoner av Britannia, og som kan ble bekreftet med samtidige beskrivelser, er Geoffreys redegjørelse særdeles unøyaktig. Den forble imidlertid et verdifullt verk innenfor middelalderens litteratur ved at det inneholder den eldste kjente versjonen av kong Leir og hans tre døtre, grunnlaget for William Shakespeares drama Kong Lear[1] og bidro i stor grad til å popularisere legenden om kong Arthur.[1]

Innhold

[rediger | rediger kilde]

Dedikasjon

[rediger | rediger kilde]

Geoffrey begynner verket med et utsagn om hans hensikt å skrive historie: «Jeg har ikke vært istand til oppdage noe i det hele tatt om kongene som levde her før Kristi inkarnasjon, eller faktisk om Arthur og alle andre som fulgte etter inkarnasjonen. Dog var dådene til disse menn slik at de fortjener å bli hyllet for all tid.» Han hevder at han ble gitt en kilde for denne perioden av erkediakon Walter av Oxford som skaffet ham en «bestemt meget gammel bok skrevet på det britiske språk», og fra denne har Geoffrey oversatt sin historie. Han siterer også Gildas og Beda som sine kilder. Deretter følger en dedikasjon til Robert, 1. jarl av Gloucester, og Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester, som han hevder at han benyttet deres kunnskap og visdom for å forbedre sin fortelling.[3]

Del en: Brutus okkuperer øya Albion

[rediger | rediger kilde]

Historia begynner med trojanske Aineias, som i henhold til romerske legender bosatte seg i Italia etter Trojakrigen. Hans barnebarns sønn Brutus blir forvist og etter vandringsperiode ble han henvist av gudinnen Diana til å bosette seg på en øy i det vestlige hav. Brutus går i land ved Totnes (i Devon) og kaller øya, som til da het Albion, for Britannia etter seg selv. Brutus beseiret store kjemper som er de eneste som bor på øya, og han etablerte sin hovedstad Troia Nova («Nye Troja») ved bredden av Themsen. Etter hans tid blir byen kalt for London.[4]

Bok to: Før romerne kommer

[rediger | rediger kilde]

Da Brutus døde delte hans tre sønner, Locrinus, Kamber og Albanactus, landet mellom seg. De tre kongerikene blir da hetende Loegria (England)[5] Kambria (Wales) og Albany (Skottland). Fortellinger går deretter kortfattet gjennom rikene til etterkommerne av Locrinus, inkludert Bladud som kan bruke magi og som forsøker å fly, men ble drept da han traff en vegg.[6]

Bladuds sønn Leir styrte i seksti år. Han hadde ingen sønner og da han ble gammel bestemte han seg for å dele sitt kongerike mellom sine tre døtre, Goneril, Regan og Cordelia. For å finne ut hvem av dem som skulle ha den største delen spurte han hver av dem om hvor mye de elsket ham. Goneril og Regan ga overdrevne svar, men Cordelia svarte enkelt og ærlig; rasende ga han ikke noe land til Cordelia mens Goneril og Regan fikk dele halve øya med sine ektemenn, hertugene av Albany og Cornwall. Cordelia giftet seg med Aganippus, frankernes konge, og flyttet til Gallia. Snart gjorde Goneril og Regan og deres ektemenn opprør og tok hele kongeriket. Etter at Leir hadde mistet alle sine tjenere, angret han sin handlinger for Cordelia og reiste til Gallia. Datteren tok varmt imot ham og ga ham den kongelige kappe og hans følge. Aganippus samlet en gallisk hær for Leir som deretter vender tilbake til Britannia, beseiret sine svigersønn og var igjen konge av sitt tidligere rike. Leir styrte i tre år og deretter dør; Cordelia arvet riket og styrte i fem år før Marganus og Cunedagius, hennes søstres sønner, gjør opprør mot henne. De fengslet Cordelia, og fylt av sorg gjør hun selvmord. Marganus og Cunedagius delte kongerikket mellom seg selv, men begynte snart å krangle og gikk til krig mot hverandre. Cunedagius drepte til sist Marganus i Wales, og overtok hele kongeriket som han styrte i 33 år. han ble etterfulgt av sin sønn Rivallo.

En senere etterkommer av Cunedagius, kong Gorboduc, har to sønner ved navn Ferrex og Porrex. De krangler og ble deretter til sist drept, noe som fører til en innbyrdeskrig. Det førte til at Britannia ble styrt av fem konger som alle angrep hverandre. Dunvallo Molmutius (Dyfnwal Moelmud) fra Cornwall beseiret til sist alle de andre kongene og etablerte sitt styre over hele øya.[7]

Dunvallos sønner, Belinus og Brennius, kjempet en innbyrdeskrig før de ble forsont, og deretter dro de ut og herjet Roma. Brennius ble værende i Italia mens Belinus dro tilbake for å styre Briannia. En kortfattet redegjørelse av en rekke etterfølgende konger fulgte deretter, en av disse var Lud, sønn av Heli, som gir nytt navn til Trinovantum ved å kalle byen for Kaerlud etter seg selv, dette ble siden endret over tid til byen ble hetende London.[8]

Bok tre: Romerne kommer

[rediger | rediger kilde]

Etter at Julius Cæsar har erobret Gallia, ser han over havet og bestemmer å beordre Britannia å sverge lydighet og betale tributt til Roma. Hans ordre er besvart av et brev med avslag fra Cassivellaunus. Cæsar seiler en flåte til Britannia, men han er overveldet av hæren til Cassivellaunus og trekker seg tilbake til Gallia. To år senere gjør han et nytt forsøk, men ble på nytt slått tilbake. Deretter kranglet Cassivellaunus med en av sine hertuger, Androgeus, som sender et brev til Cæsar hvor han ber om hjelp for å hevne sin ære. Cæsar invaderer for tredje gang og beleirer Cassivellaunus på en høyde. Etter flere dager tilbyr Cassivellaunus å inngå en fredsavtale med Cæsar, men Androgeus, som er fylt av anger, gikk til Cæsar for å be om nåde for Cassivellaunus. De inngår fred, Cassivellaunus betaler tributt og Cæsar drar tilbake til Gallia.

Da Cassivelaunus døde ble han etterfulgt av Androgeus' sønn Tenvantius som igjen ble etterfulgt av sin sønn Kymbelinus som på sin side ble etterfulgt av sin sønn Guiderius. Guiderius nektet å betale tributt til den romerske keiseren Claudius som deretter invaderer Britannia. Etter at Guiderius er drept i et slag med romerne er det hans bror Arvirargus som fortsetter kampen mot romerne, men til sist underkastet han seg Roma. Han fikk da Claudius' datter Genvissa i ekteskap. Claudius drar tilbake til Roma og etterlater provinsen under Arviragus som dens guvernør.

De britiske kongene fortsetter under romersk styre, og består av Lucius, Britannias første kristne konge, og flere romerske figurer, inkludert keiser Konstantin den store, usurpatoren Allectus og den militære kommandanten Asclepiodotus. Etter en lang periode med romersk styre, besluttet romerne at de ikke lenger vil forsvare øya og drar. Britene ble umiddelbart beleiret av angrep fra skotter og piktere, nordmenn og daner.[9] I desperasjon sendte britene brev til generalen for de romerske styrkene, bar om hjelp, men fikk ikke noe svar. Denne delen låner tungt fra de tilsvarende avsnittene i Gildas' De excidio et conquestu Britanniae («Om ødeleggelsen og erobringen av Britannia»).[10]

Del fire: Huset Konstantin

[rediger | rediger kilde]

Etter at romerne har dratt kommer Vortigern til makten. Han sliter med å bekjempe piktere i nord, og han inviterer saksere under ledelse av brødrene Hengist og Horsa for å kjempe for ham som leiesoldater, men de gjør opprør mot ham. Figurer som Ambrosius Aurelianus og Merlin introduserers.[11]

Del fem: Merlins profetier

[rediger | rediger kilde]

Ved dette punktet bryter Geoffrey fortellingen ved å sette inn en rekke profetier tilskrevet Merlin, som Geoffrey hevder at «folk fra alle slags steder fra min generasjon har innstendig bedt meg skrive om hans profetier».[12] En del av profetiene fungerer som et sammendrag av de neste kapitlene, mens andre er tilslørte hentydninger til historiske figurer og hendelser i den normanniske verden på 1000- og 1100-tallet. De gjenværende er uklare.[13]

Del seks: Huset Konstantin fortsetter

[rediger | rediger kilde]

Etter at Aurelius Ambrosius har beseiret og drept Vortigern, ble han konge. Britannia var fortsatt i krig under ham og hans bror Uther, støttet av trollmannen Merlin. Ved et punkt under en rekke av slag ble Ambrosius syk og Uther må lede hæren i hans sted. Det gjorde det mulig for en fiende å forkle seg som lege og forgifte Ambrosius. Da kongen døde, falt en komet over nattehimmelen i form av en drages hode (pendragon), noe Merlin tolker som et tegn på at Ambrosius er død og at Uther vil være seierrik og etterfølge ham. Etter at han har beseiret sine siste fiender legger Uther til «Pendragon» til sitt navn og ble kronet som konge. Men enda fiendtlig angrep skjedde, og Uther må ut i krigen igjen. Denne gangen er han imidlertid beseiret, får sin endelige seier ved hjelp hertug Gorlois av Cornwall. Mens dette skjedde kom Uther til i det skjulte å gå til sengs med Igerna, hustru av Gorlois, under innflytelse av Merlins magi. Kong Arthur ble unnfanget denne natten. Deretter ble Gorlois drept, og Uther giftet seg med Igerna. Men igjen må han gå i krig med sakserne. Til sist triumferer Uther, men ble forgiftet etter å ha drukket vann fra en kilde sakserne har forgiftet og døde.[14]

Del sju: Arthur av britene

[rediger | rediger kilde]

Uthers sønn Arthur overtar tronen og beseiret sakserne så gjennomgående at de opphører å være en trussel etter at han selv er død. I mellomtiden drev Arthur krig mot skottene og pikterne, bekjempet kongen av Irland, som kom med «en stor horde med hedninger», som Arthur «nådeløst kuttet i småbiter og tvang dem til å dra hjem»,[15] og etter å ha erobret Irland, seilte han til Norge, brente byer, og undertvang seg hele landet, og dessuten Danmark.[16] Deretter dro han til Gallia og således underla seg det meste av nordlige Europa. Etter en periode med fred og framgang som varte fram til den romerske keiser Lucius Hiberius (en mytisk keiser, muligens har Geoffrey forvekslet denne med Glycerius)[17] som krever at Britannia igjen skal betale tributt til Roma. Arthur beseirer keiseren i Gallia, men i hans fravær har hans nevø Mordred forført og giftet seg med hans dronning Guinevere, og tatt tronen.

Arthur drar tilbake og drepte Mordred i et slag (slaget ved Camlann), men ble selv dødelig såret. Han ble fraktet ut til øya Avalon, og overga sitt kongerike til sin fetter Konstantin fra Cornwall.[18]

Del åtte: Saksisk herrevelde

[rediger | rediger kilde]

Konstantin ble kronet til konge, men to av sønnene til Mordred og sakserne angrep ham, men han slo dem tilbake. Selv krigen mot sakserne fortsatte den britiske rekken med konger, og den siste som omtales er Cadwallader.[19]

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Historia regum Britanniae dekker en periode av nær to tusen år ved at den strekker seg fra Trojas fall og fram til Cadwallader dør. Geoffrey hevder å skrive et historisk verk, men leserne er likevel i tvil om hvor i den historiske tiden fortelleren oppholder seg. Geoffrey oppgir kun tre årstall: Lucius død i 156; Arthur gir fra seg tronen i 542; og Cadwalladers død i 689. Han har imidlertid et merkelig system av synkronisme, eller kryss-referanser, som han kanskje har lånt fra Beda, Isidor av Sevilla og Nennius, for han forsikrer leseren om at hendelsene er historiske ved å sammenligne hendelser; eksempelvis «ved denne tiden styrte presten Eli i Judea». Mange av disse kryssreferansene tender til å skape mer forvirring.[20]

Geoffrey hevder innledningsvis å ha oversatt Historia til latin fra en «meget gammel bok i britisk språk», gitt til ham av en venn, Walter, erkediakon av Oxford.[21][22][23] Problemet med denne «gamle boken», som er nevnt ytterligere to ganger i verket, er at den ikke finnes. Det utelukker ikke at den en gang kan ha eksistert. De færreste forskere i dag tror at den har det. Boken er en fiksjon som Geoffrey har diktet opp for å gi troverdighet til sin fortelling.[21] Isteden, der hvor Geoffrey ikke selv dikter fritt, er det påvist at han låner friskt fra Gildas' religiøst polemiske De excidio et conquestu Britanniae (500-tallet) og Nennius' Historia Brittonum (900-tallet), og til dels fra Bedas Historia ecclesiastica gentis Anglorum (700-tallet). En søken etter en tapt «gammel bok» begynner og ender der, som hans oversetter Lewis G. M. Thorpe formulerte det.[21] Geoffrey har også benyttet seg av walisiske annaler (Annales Cambriae) den walisiske slektstavler fra middelalderen (som De harleiansk genealogier), og kongelister, diktene til Taliesin, den walisisk mytologiske fortellingen Culhwch og Olwen, og en del walisiske helgenbiografier,[21] ekspanderer og omgjør dem til en uavbrutt fortelling hovedsakelig basert på Geoffreys egen dikterevne.

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]

I en utveksling av manuskriptmateriale for deres egne historier, ga Robert av Torigni en kopi av Historia regum Britanniae til Henry av Huntingdon, som både Robert og Henry benyttet ukritisk som et autentisk historieverk i sine egne tekster,[24] hvilket innebar at en del av Geoffreys litterære fiksjoner ble en del av historieskrivningen. Fortellingene til Geoffrey danner grunnlaget for mye av britisk folkeminne, muntlig overlevering og skriftlig litteratur, foruten også å være en rik kilde for materiale for walisiske barder (sangere). Verket ble meget populært i løpet av høymiddelalderen, revolusjonerte synet på britisk historie for før og i angelsaksisk tid til tross for kritikk og skepsis fra forfattere som William av Newburgh og Gerald av Wales. Profetiene til Merlin ble i særdeleshet ofte benyttet og henvist til i senere perioder, eksempelvis av begge sider i stridsspørsmålet om engelsk innflytelse over Skottland under Edvard I av England og hans etterfølgere.

Historia regum Britanniae ble raskt oversatt til normannisk fortellende poesi av poeten Wace i 1155 i form av Roman de Brut. Waces versjon ble deretter oversatt til poesi på mellomengelsk tidlig på 1200-tallet av Layamon, Brut. I den andre kvarten av 1200-tallet ble en poesiversjon på latin skrevet William av Rennes, Gesta Regum Britanniae. Materiale fra Geoffrey ble benyttet i et mangfold av anglo-normanniske og mellomengelske prosasamlinger av historisk material fra 1200-tallet og framover.

Geoffreys verk ble oversatt til ulike walisiske prosaversjoner ved slutten av 1200-tallet,[25] kollektivt kjent som Brut y Brenhinedd. En av variant av dette, den såkalte Brut Tysilio, ble i 1917 foreslått av arkeologen William Flinders Petrie å være den «gamle boken» som Geoffrey hevdet at han hadde oversatt fra,[26] skjønt denne teksten selv hevder å være oversatt fra latin av Walter av Oxford, basert på hans egen tidligere oversettelse fra walisisk til latin.[27] Geoffreys verk er av stor betydning ettersom den brakte walisisk kultur inn i det britiske samfunnet og gjorde den akseptabel. Den er også den første nedtegnelsen av den store figuren kong Leir, og begynnelsen på mytene om figuren kong Arthur.

I mange århundrer ble Historia regum Britanniae akseptert som et autentisk historieverk, og mye av dens materiale ble tatt med i Raphael Holinsheds Krøniker på 1500-tallet, og som ble en av de fremste kildene til William Shakespeare for en rekke av hans historiske dramaer. Et vitnemål på verkets popularitet er antallet manuskripter som har overlevd, bortimot 200, hvorav 48 fra 1100-tallet. Moderne historikere betrakter det som et fiktivt verk med en del faktisk informasjon innimellom, og det har blitt diskutert om det faktisk var ment som en parodi.[28][29][30]

Manuskripttradisjon

[rediger | rediger kilde]

Historia regum Britanniae har overlevd i rundt 215 manuskripter fra middelalderen, dusinvis har blitt kopiert før slutten av 1100-tallet. Selv blant de eldste manuskriptene finnes det et stort antall tekstlige varianter, slike som den såkalte «Første variant» kan bli utskilt. Disse er reflektert i tre mulige forord til verket, og i tilstedeværelsen eller fraværet av bestemte episoder og fraser. Bestemte varianter kan ha sin årsak i «forfatterendringer» til de ulike tidlige kopiene, men de fleste reflekterer antagelig skrivernes tidlige forsøk på å endre, legge til eller redigere teksten.

Beklageligvis er oppgaven på å skille mellom disse variantene og etablere Geoffreys opprinnelige tekst lang og kompleks, og graden av vanskeligheter som omgir teksten er relativ ny. Den mest etablerte engelske oversettelsen ved Lewis G. M. Thorpe er således fylt med et omfattende noter og tilleggsforklaringer.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Oslo: Gyldendal norsk forlag, ISBN 82-05-11663-6, s. 122
  2. ^ Polydore Vergils skeptiske lesning av Geoffrey av Monmouth førte først til en reaksjon av benektelse i England, «yet the seeds of doubt once sown» («dog ble tvilens frø med ett sådd») og til sist ble Geoffreys romanser erstattet med en ny historisk tilnærming i renessansen, i henhold til Baron, Hans (1957): «Fifteenth-century civilization and the Renaissance» i: The New Cambridge Modern history, bind 1, s. 56.
  3. ^ Thorpe, Lewis G. M. (1982): «Dedication» i: The history of the Kings of Britain. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing, s. 51–52
  4. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 53-74
  5. ^ «Loegria», Wiktionary
  6. ^ Fear, A. T. (1992): «Bladud: The Flying King of Bath» i: Folklore 103 (2), s. 222-224, via JStor
  7. ^ Lloyd, John Edward (1894): «Moelmud, Dyfnwal» i: Lee, Sidney: Dictionary of National Biography 38. London: Smith, Elder & Co.
  8. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 75-106
  9. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 147
  10. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 107-148
  11. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 149-169
  12. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 170
  13. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 170-185
  14. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 186-211
  15. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 219
  16. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 223
  17. ^ Ashe, Geoffrey (1985): The Discovery of King Arthur, London: Guild Publishing, s. 94
  18. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 212-261
  19. ^ Geoffrey av Monmouth (1982): The history of the Kings of Britain, London: Guild Publishing, s. 262-284
  20. ^ Thorpe, Lewis G. M. (1982): «Time Chart» i: The history of the Kings of Britain. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing, s. 294
  21. ^ a b c d Thorpe, Lewis G. M. (1982): «Dedication» i: The history of the Kings of Britain. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing, s. 14-19
  22. ^ Wright, Neil (1984): The Historia Regum Britannie of Geoffrey of Monmouth. Woodbridge, England: Boydell and Brewer, ISBN 978-0-85991-641-7, s. xvii
  23. ^ Lang, Andrew (2003): History Of English Literature - From Beowulf to Swinburne. Vincent Press, 2. utg., OCLC 220536211, s. 45: «He says that he has had the advantage of using a book in the Breton tongue which Walter, Archdeacon of Oxford, brought out of Brittany; this book he translates into Latin.»
  24. ^ Hollister, C. Warren (2001): Henry I, Yale English Monarchs, s. 11, note 44.
  25. ^ Jarman, A. O. H. (1965): Geoffrey of Monmouth, University of Wales Press, s. 17.
  26. ^ Petrie, William Flinders (1917): Neglected British History
  27. ^ Cooper, William R. (2002): Chronicle of the Early Britons (PDF), s. 68
  28. ^ Flint, Valerie I. J. (Juli 1979): «The Historia Regum Britanniae of Geoffrey of Monmouth: Parody and Its Purpose. A Suggestion» i: Speculum 54 (3), University of Chicago Press, DOI: 10.2307/2855771, s. 447-468
  29. ^ Brooke, Christopher (1979): «Geoffrey of Monmouth as a Historian» i: Brooke, C.N.L. et al, red.: Church and Government in the Middel Ages, Cambridge, s. 77-91
  30. ^ Davis, Rees (1996): The Matter of Britain and the Matter of England, Inaugural Lecture, University of Oxford, s. 2-77

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Geoffrey av Monmouth; Thorpe, Lewis G. M. (1982): The history of the Kings of Britain. Tidligere utgitt av Penguin Books, 1966, London: Guild Publishing
  • Parry, John Jay; Caldwell, Robert (1959): «Geoffrey of Monmouth» i: Roger S. Loomis, red.: Arthurian Literature in the Middle Ages, Clarendon Press: Oxford University, ISBN 0-19-811588-1
  • Roberts, Brynley F. (1976): «Geoffrey of Monmouth and Welsh Historical Tradition» i: Nottingham Medieval Studies, 20, s. 29-40.
  • Tatlock, J.S.P. (1950): The Legendary History of Britain: Geoffrey of Monmouth's Historia Regum Britanniae and its early vernacular versions. University of California Press. Berkeley.
  • Faletra, Michael A., red. (2008): The History of the Kings of Britain, Broadview Press.
  • Wright, N. red. (1984): The Historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth. 1, Bern, Burgerbibliothek, MS. 568, Cambridge.
  • Wright, N. red. (1988): The historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth. 2, The first variant version : a critical edition, Cambridge.
  • Crick, J. C. (1989): The historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth. 3, A summary catalogue of the manuscripts. Cambridge.
  • Crick, J. C. (1991): The historia regum Britannie of Geoffrey of Monmouth. 4, Dissemination and reception in the later Middle Ages, Cambridge.
  • Hammer, J. red. (1951): Historia regum Britanniae. A variant version edited from manuscripts, Cambridge, MA.
  • Griscom, A.; Ellis, J. R., red. (1929): The Historia regum Britanniæ of Geoffrey of Monmouth with contributions to the study of its place in early British history, London.
  • Reeve, M. D. (1991): «The transmission of the Historia regum Britanniae» i: Journal of Medieval Latin, 1, s. 73—117
  • Faral, Edmond (1929): La légende Arthurienne: études et documents, 3 bind, Paris.
  • Leckie, R. W. (1981): The passage of dominion : Geoffrey of Monmouth and the periodization of insular history in the twelfth century, Toronto.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource (en) History of the Kings of England – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Historia_regum_Britanniae&oldid=24733195»