Hippolyta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hippolyta
Herakles overmanner Hippolyta, moderne statuett av José Manuel Félix Magdalena.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἹππολύτη
ForeldreAres og Otrera
SøskenAntiope, Melanippe, Penthesilea
AspektFemininet
BostedØst for Svartehavet
SymbolerAres belte
TeksterEuripides
Pausanias
Hyginus

Hippolyta (gresk: Ἱππολύτη, Hippolyte, «[hun som] slipper løs hestene»)[1] var i henhold til gresk mytologi en dronning av amasonene, et folk av krigerske kvinner. Hun eide et magisk belte som var gitt til henne av hennes far, krigsguden Ares. Beltet uttrykte hennes autoritet som dronning for amasonene. Hun figurer framtredende i mytene om både Herakles og Thesevs, to greske helter (heroer). Mytene om henne varierer i stor grad, og det er mulig at de opprinnelig var om flere ulike kvinner som til sist har blitt sammensmeltet om henne.[2] I antikkens greske kunst er amasonekampen et av de eldste og mest avbildede motiver, men om hun ikke heter Hippolyta (eller Hippolyte), heter hun Andromake, og beltet spiller en underordnet rolle framfor tvekampen mellom en halvgud og en barbarkvinne.[3] Mytens allegoriske kjerne er en kjønnskamp som har klangbunn også i moderne tid i spørsmålet om kulturelt definerte kjønnsroller.[4]

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Herakles dreper Hippolyta, marmorrelieff fra Selinous på Sicilia, ca. 450 f.Kr.

Hippolytas belte[rediger | rediger kilde]

I de omfattende mytene om Herakles handler hans niende storverk eller oppgave om at han ble sendt av kong Eurysthevs i Tiryns, som sammen med Argos og Mykene var en av de store bronsealderbyene på Peloponnes. Eurysthevs krevde at Herakles skulle skaffe amasonedronningens belte, ikke for seg selv, men for sin datter Admete.

Hippolytas belte (ζωστὴρ Ἱππολύτης) tilhørte en kvinne, men den engelske oversettelse er girdle, noe som kan bety belte, men også hofteholder. En referanse til kvinners intime undertøy er grovt misledende i denne sammenhengen. Hippolytas kostbare belte var gitt til henne av krigsguden Ares, og det homeriske begrepet, zoster, henviser til et tungt, rikt ornamentert stykke rustning av metall, som ble båret utenpå annen kledning. Herodotos beskrev krigernes særskilte krigsbelter i sin oppramsing av skatter fra Skytia.[5]

Herakles i kamp med Hippolyta, gresk svartfigurmaleri, ca. 520 f.Kr.

Arkeologer har i kurgangraver på nordkysten av Svartehavet avdekket hauger og forråd av lærbelter, forsterket av bronse og med ornamentikk i gull. Fortellinger om skytiske belter kan ha gitt næring til greske fantasier om amasonenes mytiske belter. I antikken var det en forestilling om at et særskilt våpen eller rustning kunne på et eller annet vis overføre eierens personlige kvaliteter til den som bar det. Amasonedronningens personlige krigsbelte ville således være det beste trofe en gresk helt kunne erobre.[6] Herakles’ kamp mot Hippolyta for å erobre hennes belte er det nest mest populære motivet til greske vasemalere, etter hans kamp mot den nemiske løve. Den mytiske konflikten med Hippolyta ble populær på midten av 500-tallet f.Kr., men antagelig hadde det sirkulert muntlige fortellinger før den tid.[6] De eldste identifiserbare framstillinger i gresk kunst av kamper mellom amasoner og grekere var på små, malte skjold av terrakotta fra rundt 700 f.Kr., avdekket i ruinene av Tiryns, den mytiske oldtidsbyen hvor Eurysthevs var konge, og hvorfra han sendte Herakles ut for å erobre Hippolytas belte.[7]

Herakles’ niende storverk[rediger | rediger kilde]

Herakles river Hippolyta ned fra hesten, levning av relieff fra Olympia, 100-tallet f.Kr.
Herakles dreper Hippolyta med klubben sin, statue av Hans Scherpe, Wien.

Kjernen i myten om Herakles var at han var hatet av gudinnen Hera, som kastet galskap over ham og i denne tilstanden drepte han sin hustru og sine barn. For denne synden måtte han sone som Eurysthevs’ slave og utføre de nærmest umulige oppgavene som han ble pålagt. Hans niende oppgave, eller storverk, var å skaffe Hippolytas belte etter ønske fra Admete, Eurysthevs’ datter (se hovedartikkel Herakles' tolv storverk).[8]

I greske myter var amasonene barbarer, aggressive krigerkvinner i land langt unna, på andre siden av Svartehavet, det vil si utkanten av den kjente greske verden. De deltok i Trojakrigen og tilhørte opphavsmytene til Athen, den største av de greske bystatene, polis.[9] Den eldste referansen i gresk litteratur er i Homers Iliaden med den formalistiske frasen «amazones antianeirai»,[10] hvor første ledd henviser til et folk eller stamme, og siste til en beskrivelse, «likestilte med menn».[11] Herakles’ oppgave var således ikke lett, han sto opp mot antianeirai, kvinnelige krigere som var hans like. Han seilte østover, over Egeerhavet, forbi Hellespont og Troja og inn i Svartehavet i ett, tre eller ni skip, de ulike kildene er ikke samstemte om antallet.[12][8] Han fulgte således samme sjørute som Jason og hans argonauter i letingen etter det gylne skinn. I denne myten kunne grekerne se vakre kvinner i rustning ved kysten, men Herakles og hans ledsagere var de første grekere som satte anker og gikk i land.[12]

Herakles og hans følge satte opp sine telt, og ikke lenge etter kom Hippolyta og hennes følge ridende inn. Hun ønsket de fremmede velkommen og kom med gaver for å vise vennlighet. Hippolyta spurte Herakles om hans grunner for besøket. Han forklarer om årsaken for hans reise, at det var en oppgave pålagt ham av Eurystheus, og at han ønsket hennes belte som hun hadde fått av sin far, krigsguden Ares.[12] Opp til dette tidspunktet er det klart at de to krigerne, Herakles og Hippolyta, mann og kvinne, sto overfor hverandre som likestilte og forhandlet diplomatisk. Hippolyta sa seg villig til frivillig å gi fra seg beltet som en gave til den andre. En versjon av denne myten hevder at hun var tiltrukket av ham og at det var en kjærlighetsgave.[12]

En vennlig utveksling av gaver og felles respekt er i kontrast til alle myter om Herakles’ voldelige personlighet. Vendepunktet skjer ved at Hera griper inn på guddommelig vis: hun har forkledd seg som en amasone og roper ut at Herakles er i ferd med å kidnappe deres dronning. Forskrekket griper amasonene til sine våpen og stormer til å for å redde sin dronning. Ved dette tar Herakles til sitt våpen, dreper Hippolyta og river til seg hennes belte og krigsøks. Deretter trekker grekerne seg tilbake til sine skip.[13]

Populære greske myter ble gjenfortalt, og ofte var det alternative versjoner av det velkjente temaet: En versjon var at amasonen Melanippe ble overfalt, og ble holdt som gissel i bytte for Hippolytas belte. Eller at Thesevs tok Hippolyta til fange og ga beltet til Herakles. Eller at Hippolyta nektet å gi fra seg beltet og de hadde en bister tvekamp hvor hun ble kastet av hesten, og han sto over henne og tilbød grid, men hun foretrakk å heller dø enn å underkaste seg.[14] Marmorrelieffet ved det greske Heratemplet i Selinous på Sicilia viser hvordan Herakles griper Hippolyta i håret bakfra mens han tråkker henne på foten og med armen utstrakt, klar til å utføre det avgjørende, dødelig slaget. Ved Zevstempelet i Olympia ble denne hendelsen vist i relieff i det øyeblikk hvor Herakles rev til seg beltet fra den døde Hippolyta.[7] Pausanias skrev at han studerte disse på 100-tallet e.Kr. og hvor levningene er nå i Louvre.

Thesevs’ eventyr[rediger | rediger kilde]

Hippolyta og Herakles i kamp, tegning fra greske vaser av William Hamilton, 1804.

I myten om Thesevs reiser helten sammen med Herakles på hans ekspedisjon, eller på en adskilt ekspedisjon senere, og var da den som møtte Hippolyta til kamp. En versjon lar Herakles ta henne til fange og gi henne til Thesevs som krigsbytte. En annen versjon forteller at hun ble forelsket i Thesevs og forrådte amasonene ved å seile bort med ham. Uansett tilfelle ble hun tatt med til Athen hvor hun ble gift med Thesevs. I en annen versjon var det ikke Hippolyta som ble tatt med, men Antiope. Uansett ble de gjenværende amasonene så rasende at de angrep Athen i det som ble den attiske krig eller amazonomakhia (Ἀμαζονομαχίαι, «amasonekampen»), en mytisk krig hvor amasonene ble beseiret av athenerne, ledet av Thesevs.[15]

I en variant, antagelig i ulike forsøk på forene ulike myter, ble Hippolyta dyttet til side av Thesevs som isteden valgte å gifte seg med Faidra, datter av kong Minos, og den rasende Hippolyta ledet amasonene til angrep mot bryllupet. Da forsvarerne låste dørene mot angriperne, ble Hippolyta enten drept av Thesevs (eller av Akilles) eller ved en tilfeldighet av en annen amasone, Molpadia. Andre fortellinger framstilte Thesevs i et bedre lys ved å hevde at Hippolyta allerede var død da han giftet seg med Faidra og at angrepet mot bryllupet aldri skjedde. I andre kombinerte versjoner var det ikke Hippolyta i det hele tatt, men hennes søster Antiope eller Melanippe. Det er også fortellinger hvor Hippolyta eller kanskje helst Antiope fødte en sønn med Thesevs som fikk navnet Hippolytos.[16][17][18][19][20][21][22][23]

Figur hos Shakespeare[rediger | rediger kilde]

Herakles vinner Hippolytas belte, maleri av Nikolaus Knüpfer, 1600-tallet.

I William Shakespeares En midtsommernattsdrøm (1595) er amasonedronningen Hippolyta som er forlovet med Thesevs, hertug av Athen. I Første akt, scene 1, diskuterer de deres nær forestående bryllup, som vil bli inngått under nymånen om fire dager (I.i.2). Thesevs erklærer for Hippolyta at, selv om han har beilet til henne «med sverdet», vil han gifte seg med henne «med pomp, med triumf og med drikkelag» og lovte å begynne en feiring som skulle fortsette fram til bryllupet (I.i.19).

Selv om Hippolyta selv figurer kun marginalt gjennom stykkets mellomparti, har hun en sterk rolle i Femte akt, scene 1. Der diskuterer hun og Thesevs en del foregående hendelser, det vil si den magiske og romantiske forvirringen som ungdommen i Athen hadde rapportert fra natten før. Thesevs er skeptisk til påliteligheten i hva de har fortalt, men Hippolyta spør om de alle ville ha den samme fortellingen om nattens eventyr dersom det var kun innbilt. Hun argumenterer med at ungdommens enighet om nattens hendelser beviser at det skjedde som de har sagt at det gjorde.

Dette stykket er betydningsfullt ved sin framstilling av sterke kvinner. I elisabethanske England hvilte den offentlige og hjemlige autoritet på at mann og kvinne var forventet å være kysk og underdanig, som uttrykt i Shakespeares Troll kan temmes. Hippolyta, som dronning av en stamme med mektige kvinner, står opp mot Thesevs og legger fram egne argumenter mot hans. I feministisk analyser anfører Louis Montrose «Holdningen mot amasonene uttrykt i disse renessansetekstene er en blanding av fascinasjon og skrekk. Mytologien om amasonene synes symbolsk å legemliggjøre og å kontrollere en kollektiv engstelse om en kvinnelig makt til ikke bare å dominere eller avvise det mannlige, men å skape og ødelegge ham.»[24]

Ellen Rogers fortsetter med å si at Hippolyta overmanner Thesevs med sin feminine sjarm, og ved at han gifter seg med henne legger han ned sitt sverd, «våpenet som ga ham makt og autoritet over henne», og underkaster seg selv. Ved slutten av stykket har Hippolyta selv fått økt makt ved å bli dronning av et nytt rike, Athen.[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hippolytus, Online Etymology Dictionary
  2. ^ Graves, Robert (2011): The Greek Myths
  3. ^ Hjortsø, Leo (1965): Gresk guder og helter, Oslo: PAX forlag, s. 165
  4. ^ Brewer, John D. (juni 1991): «Hercules, Hippolyte and the Amazons - or Policewomen in the RUC», The British Journal of Sociology 42 (2), s. 231-247
  5. ^ Mayor, Adrienne (2014): The Amazons, s. 254
  6. ^ a b Mayor (2014), s. 255
  7. ^ a b Mayor (2014), s. 256
  8. ^ a b Graves, Robert (2011): The Greek Myths, s. 462
  9. ^ Mayor (2014), s. 10
  10. ^ Mayor (2014), s. 22
  11. ^ Mayor (2014), s. 23
  12. ^ a b c d Mayor (2014), s. 250
  13. ^ Mayor (2014), s. 251-252
  14. ^ Graves, Robert (2011): The Greek Myths, s. 488
  15. ^ Mayor (2014), s. 272
  16. ^ Isokrates: Orations, XII. 193
  17. ^ Diodorus Siculus: Bibliotheca Historica, II. 46. 5, IV. 28 og 64
  18. ^ Ps.-Apollodorus: Bibliotheke, I. 16-17, V. 1-2
  19. ^ Seneca den yngre: Hippolytus, 927 sqq.
  20. ^ Plutark: Theseus, 26-28
  21. ^ Pausanias: Hellados Periegesis, I. 2. 1, I. 15. 2, I. 41. 7, II. 32. 9, V. 11. 4 and 7
  22. ^ Quintus Smyrnaeus: Posthomerica, I. 18 sqq., 227 sqq., 538 sqq.
  23. ^ Hyginus: Fabulæ, 30
  24. ^ Montrose, Louis Adrian (1986): «A Midsummer Night's Dream and the Shaping Fantasies of Elizabethan Culture: Gender, Power, Form» i: Fergusun, Margaret; Wuiling, Maureen; Vickers, Nancy, red.: Rewriting the Renaissance. Chicago, s. 65-87.
  25. ^ Rogers, Ellen (Spring 1998): «Shakespeare's a Midsummer Night's Dream», Explicator, Washington, 56 (3), s. 117.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Graves, Robert (2011): The Greek Myths, Penguin
  • Mayor, Adrienne (2014): The Amazons: Lives and Legends of Warrior Women across the Ancient World, Princeton University Press


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hippolyta&oldid=24126869»