Hetland prestegård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Hetland prestegård var en gård som dekket det som senere ble hetende Østre bydel og Storhaug i Stavanger. Den var fra middelalderen eid av prestene ved Domkirken i Stavanger. Gården ble styrt av kongen de første årene etter reformasjonen før den i 1579 ble lagt til sokneprestembete i Stavanger. Da Hetlandskirken ble bygget i 1854 og Hetland prestegjeld ble opprettet, ble Hetland prestegård for presten i Hetlandskirken. Fra 1850 ble Hetland delt opp, og er i dag et kombinert bolig-, kontor- og industriområde.

Geografi og resurser[rediger | rediger kilde]

Hetland grenset i nordvest mot Hospitalets eiendom, Pedersgjerdet og Konventgrunnen. I vest grenset Hetland mot Kannik, Lagård og Hillevågsvatnet. I sør og øst mot Byfjorden.

Store Marøy hørte også til Hetland.

Det høyeste punktet på Hetland kalles Varden (57 meter over havet).

Gården Hetland delte rettene til Hillevågsfisket med Lagård.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

I 1852 ble det gravd fram en gravhaug på Storhaug (på eiendommen Fremad). Den inneholder to graver, én fra bronsealderen og én fra 700-tallet. Det tyder på at gården på den tiden var bosatt. Blant funnene var ei steinøks, to glassmosaikkperler, en kvernstein (17,5 tommer i tverrsnitt) og en hvalrosstann.[1]

Navnet Hetland kommer fra det gammelnorske ordet hesli, som betyr hassel. Ut fra navnet på gården kan den være rundt 1500 år gammel, siden gårder på den tiden ofte endte på -land.[2]

Gården Hetland var fram til reformasjonen eid av en av korbrødrestillingene i Domkirken. Etter reformasjonen har kongen overtatt disposisjonsretten, og fra 1568 til 1577 var det lagmannen i Stavanger som hadde inntektene fra Hetland. 3.6.1579 fikk soknepresten i Stavanger gården. Siden disponerte soknepresten i Stavanger gården Hetland, fram til Hetland ble utskilt som eget prestegjeld.

Sammen med Hetland hørte ødegården Eikanes. Vi kjenner ikke lengre hvor grensen var mellom Hetland og Eikanes.

I 1686 ble det opplyst at Hetland kunne ha 40 større naut, 40 småkveg og fire hester. I 1711 ble det fortalt at i Hetlandsmarken bodde en del fattige husfolk i røykhytter (hus med ljore), og som betaler grunnleie og arbeidet på Hetlandsgården. Presten bodde ikke på Hetland, men brukte den som avlsgård. I 1724 var det noen få hus, et skur til tjenerne, en lade og fehus. I 1750 sådde en 12 tønner havre og en tønne bygg, og kunne få 80 tønner korn i avling. De hadde 16 kyr og seks kalver som stort sett gikk ute hele året, tre hester og om lag 30 får.[3]

I 1796 ble det området som lå nærmest byen kalt for Forstaden. Det var 17 våningshus og fire sjøhus alle laget av tre. Det lå også en reperbane her (senere omtalt som Cederbergbanen).

Husmannsplasser[rediger | rediger kilde]

Kart over noen av husmannsplassene på Hetland prestegård i Stavanger avmerket med rød skrift. Kartet blir større ved å klikke på det.

Til Hetland var det en rekke husmannsplasser. I 1812 var det 14 plasser.[4] De som er kjent før 1850 er:[5]

  • Bergeland fra 1600-tallet,
  • Verket fra omkring 1700 (opphavet til dagens Verksgata),
  • Spilderhaug ved Strømsteinen - i enden av Pedersgata fra 1707,
  • Salpeterverket i 1724, Kanskje den samme som Verket,
  • Nøstet i 1724 (ved sjøen på grensen til Hospitalets eiendom - nær dagens Magasin Blå),
  • Skriverstykket ved veien fra Hospitalet til Spilderhaug i 1729 og 1772,
  • Kalvehagen på Berget ved Verket i 1732,
  • Ramsvik fra 1760,
  • Vådeland ved Bakerbryggen i 1761 (nær dagens Magasin Blå),
  • Vardenesmyren ved Ramsvik i 1764,
  • Stengjerdet i 1724, 1768 og 1810 (ved ABC-kvartalet). Senere kjent sammen med Bakeråkeren som Rosenkildeallmenningen.
  • Uren i 1784 - ved Verket,
  • Storhaug fra 1793. Etter hvert delt opp i flere plasser,
  • Stora Marøy fra 1809,
  • Bakerageren (trolig opphavet til Bakergata) i 1810,
  • Digernes fra 1822 (ved Emmaus),
  • Paradis fra 1825,
  • Kilen i 1841 (mellom Bergeland og Lagård gravlund),
  • Hermansdalen i 1841 (mellom Bergeland og Lagård gravlund),
  • Idsøstykket i 1841 (dagens Nytorget med omegn),
  • Marken i 1841,
  • Nygård i 1841 ved Lervik,
  • Lervik i 1841,
  • Blegevollen,
  • Ruden,
  • Banen (dagens Øvre og Nedre Banegate).

Hetland blir delt opp[rediger | rediger kilde]

I 1837 ble Hetland et eget herred. Tidlig på 1840-tallet begynte en å forhandle om å opprette et eget prestegjeld for Vår Frues sokn, med egen sokneprest.

Ved en kongelig resolusjon av 19. august 1848 fikk Stavanger en byutvidelse, der deler av Forstedene ble med i byen fra 1. januar 1849.

Den første presten som bosatte seg på Hetland ble Peter Hersleb Graah Birkeland i 1850. Han har fått Birkelandsgata oppkalt etter seg.

Fra 1850 ble store deler av Hetland parsellert ut i hustomter, mens andre deler ble solgt i større deler som Kjelvene og Sankthansvollen. I alt 24 nye eiendommer ble skyldsatt i 1850, og ble da selvstendige bruk på Hetland.

Resten av Hetland ble lagt til Stavanger ved lov av 4. mai 1878.

Etter hvert er navnet Hetland i stor grad forsvunnet fra dagligtalen. Flere av husmannsplassene, kirkesoknene (Petri, Johannes, Hetland og Varden) og spesielt skolekretsene som Storhaug og Nylund har overtatt som stedsbetegnelser.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Anders Bærheim: En markegangsforretning mellom Bispelagård og Hetland prestegård 1686 på gården Eikanes : med orientering i terrenget og om storgårdens deling i to gårdsparter og Bispelagård, Stavanger Museums årbok, 1958.
  • R A Haaland: Bergeland, Rogaland historielag årshefte, 1920.
  • Hetland herredsstyre: Træk av Hetlands historie 1814-1914, Stavanger, 1914.
  • Sevald Simonsen: Hetlandsmarkens historie, Ætt og heim, 1973 og 1974.
  • Sevald Simonsen: Hetlandsmarkens historie. Stavanger Aftenblad, 17.2.1973.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Statsarkivet i Stavanger, Privatarkiv 1, Anders Bærheim.
  2. ^ Inge Særheim: Namn og gard. Studium av busetnadsnamn på -land, Stavanger, 2000.
  3. ^ Hetland herredsstyre: Træk av Hetlands historie 1814-1914, Stavanger, 1914, side 229.
  4. ^ Hetland herredstyre, 1914, side 29.
  5. ^ Sevald Simonsen: Hetlandsmarken historie, Ætt og heim, 1972, side 54ff og Sevald Simonsen: Hetlandsmarken historie, Ætt og heim, 1973, side 61ff.