Helge Hansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Helge Hansen
Født13. mars 1936[1]Rediger på Wikidata (84 år)
DresdenRediger på Wikidata
Utdannet ved Führungsakademie der BundeswehrRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Soldat[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, General-Heusinger-Preis (1969)Rediger på Wikidata

Helge Hansen (født 13. mars 1936 i Dresden) er en tysk general, som var sjef for Hæren fra 1992 til 1994 og øverstkommanderende for NATOs styrker i Sentral-Europa fra 1994 til 1996.

Familie[rediger | rediger kilde]

Helge Hansen er sønn av Ottomar Hansen, som også var general i det tyske (da vesttyske) forsvaret Bundeswehr, og barnebarn av general Karl Hansen.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble ansatt som yrkessoldat i Bundeswehr i 1957, ble utdannet offiser og ble løytnant i 1959. Han studerte senere ved NATO Defense College. Etter dette jobbet han som stabsoffiser i Forsvarsdepartementet. I 1977 ble han oberst og forflyttet til NATO-hovedkvarteret i Brunssum i Nederland, der han tjenestegjorde som stabsoffiser. Deretter ble han avdelingsleder for militærpolitikk i Forsvarets overkommando, Führungsstab der Streitkräfte.

Fra 1982 til 1984 var han avdelingsleder for militærpolitikk ved Forbundsrepublikken Tysklands delegasjon til NATO i Brussel. Etter dette ble han i 1985 forfremmet til generalmajor og overtok kommandoen over 1. panserdivisjon. I 1987 ble han generalløytnant og sjef for 3. korps. I 1990 ble han forflyttet til NATOs hovedkvarter for Europa, Supreme Headquarters Allied Powers Europe i Mons i Belgia, der han var stedfortredende stabssjef for planlegging og operasjoner til 1992.

Fra 28. februar 1992 til 21. mars 1994 var han sjef for Hæren. I 1994 ble han forfremmet til full general og ble øverstkommanderende for NATOs styrker i Sentral-Europa, med hovedkvarter i Brunssum, og etterfulgte da Henning von Ondarza. Han gikk av med pensjon i mars 1996.

Etter at han gikk av med pensjon har han undervist i «operativ krigskunst» og «operativ planlegging» ved NATO-skolen i Oberammergau i Bayern. Han har også vært Senior Mentor ved den britiske Joint Services Command and Staff College, Canadian Forces College og Führungsakademie der Bundeswehr. I 2003 ble han æresdoktor i militærvitenskap ved Royal Military College of Canada. Han er medlem av rådet i Stiftung Gedenk und Frieden i Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge. I 1999 var han medlem av Weizsäcker-utvalget som gav råd om den fremtidige organiseringen av Bundeswehr.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 26. apr. 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 1. apr. 2015

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dermot Bradley, Heinz-Peter Würzenthal, Hansgeorg Model: Die Generale und Admirale der Bundeswehr, 1955–1999. Die militärischen Werdegänge (Deutschlands Generale und Admirale. Del 6b). Bind 2, 1: Gaedcke – Hoff. Biblio-Verlag, Osnabrück 2000, ISBN 3-7648-2562-6, s. 234–236.