Henning von Ondarza
| Henning von Ondarza | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. nov. 1933[1] (90 år)Güstrow | ||
| Beskjeftigelse | Militær leder | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Führungsakademie der Bundeswehr | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1989)[2] | ||
Henning von Ondarza (født 17. november 1933) er en tysk general, som var sjef for Hæren fra 1987 til 1991 og øverstkommanderende for NATOs styrker i Sentral-Europa fra 1991 til 1994.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ondarza er en gammel spansk adelsslekt. Oldefaren Ulpiano de Ondarza (1832–1893) var skipsreder i Bilbao og flyttet senere til Hamburg, der han ble gift med kjøpmannsdatteren Augusta Melosch. Deres sønn Herbert de Ondarza (1878–1971) ble generalløytnant; som offiser i Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin ble han i 1907 innført i adelsmatrikkelen som von Ondarza. Henning von Ondarzas far Leon von Ondarza var oberst i Hæren og falt i 1945 under et britisk bombeangrep.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Henning von Ondarza ble i 1956 ansatt som offiserskadett i Bundeswehr. I 1960-årene ble han utdannet til generalstabsoffiser i Vest-Tyskland og ved Command and General Staff College i Fort Leavenworth i USA. Han tjenestegjorde i forskjellige stabsfunksjoner i Bundeswehr og ved NATO-hovedkvarteret, Supreme Headquarters Allied Powers Europe. I 1977 studerte han ved Royal College of Defence Studies i London, ble forfremmet til oberst og kommanderte til 1979 panserbrigade 20 i Iserlohn. I 1979 ble han forfremmet til brigadegeneral og ble forsvarsattaché ved den vesttyske ambassaden i Washington, D.C. I 1983 ble han forfremmet til generalmajor og ble sjef for 1. panserdivisjon i Hannover.
I 1985 ble han generalløytnant og ble øverstkommanderende for NATOs bakkestyrker i Schleswig-Holstein og Jylland, med arbeidssted i Rendsburg nær grensen til Danmark. I 1987 ble han forflyttet til Forsvarsdepartementet, før han samme år ble sjef for Hæren. Som sjef for Hæren gjennomførte han en større omorganisering, og fikk etter Tysklands gjenforening ansvar for å avvikle de tidligere DDR-styrkenes militære installasjoner som hadde blitt overført til Bundeswehr.
I 1991 ble han øverstkommanderende for NATOs styrker i Sentral-Europa, med arbeidssted i Brunssum i Nederland. Han gikk av med pensjon i 1994 og ble etterfulgt av Helge Hansen. Etter at han gikk av med pensjon har han vært militærrådgiver for Polens regjering i forbindelse med at Polen søkte NATO-medlemskap, og fra 1998 til 2001 var han rådgiver for Georgias president Eduard Sjevardnadse. Han har også vært styremedlem i en rekke industriforetak.
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]- Ehrenkreuz der Bundeswehr i gull (Tyskland) (1987)
- Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (Tyskland) (1989)
- Kommandør av Legion of Merit (USA) (1989)
- Storkors av Spanias militære fortjenstorden (Spania) (1989)
- Kommandør av Æreslegionen (Frankrike) (1990)
- Storoffiser av Oranje-Nassau-ordenen (Nederland) (1994)
- Georgisk fortjenstorden (2003)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018332, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ BOE ID BOE-A-1989-13558[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Dermot Bradley, Heinz-Peter Würzenthal, Hansgeorg Model: Die Generale und Admirale der Bundeswehr, 1955–1999. Die militärischen Werdegänge (Deutschlands Generale und Admirale. Del 6b). Bd. 3: Laegeler – Quiel. Biblio-Verlag, Osnabrück 2005, ISBN 3-7648-2382-8, s. 492–431.
- Dieter E. Kilian: Elite im Halbschatten: Generale und Admirale der Bundeswehr, Osning-Verlag, Bielefeld 2005, ISBN 978-3980626835, s. 315–318.