Harry Aikines-Aryeetey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Harry Aikines-Aryeetey
Harry Aikines Aryeetey Sainsbury's Anniversary Games.jpg
Født29. august 1988 (29 år)
England Carshalton, Sutton, England
Beskjeftigelse Sportsutøver
NasjonalitetStorbritannia
SportFriidrett (sprintløp)
Høyde180 cm
Vekt87 kg
TrenerRana Reider
Klubb(er)Sutton & District/Loughborough Students
Personlige rekorder, utendørs
Dato
31.1.04
13.7.13
3.7.11
Øvelse
60 m
100 m
200 m
Tid
6,84 s
10,08 s
20,46 s
Oppdatert 20.8.2014
Personlige rekorder, innendørs
Dato
5.3.10
13.2.10
Øvelse
50 m
60 m
Tid
5,71 s
6,55 s
Oppdatert 20.8.2014

Medaljeoversikt
Friidrett
Konkurrerte for Storbritannia Storbritannia
VM i friidrett
BronseBerlin 20094 x 100 meter
EM i friidrett
GullZürich 20144 x 100 meter
BronseZürich 2014100 meter
World Relays
BronseNassau 20144 x 100 meter
Lag-EM i friidrett (Super League)
GullBraunschweig 20144 x 100 meter
GullGateshead 20134 x 100 meter
GullStockholm 20114 x 100 meter
Europacupen i friidrett
BronseMálaga 20064 x 100 meter
Junior-VM i friidrett
GullBeijing 2006100 meter
BronseBeijing 20064x100 meter
Ungdoms-VM i friidrett
GullMarrakech 2005100 meter
GullMarrakech 2005200 meter
Konkurrerte for England England
Samveldelekene
SølvGlasgow 20144 x 100 meter
Konkurrerte for Europa
Verdenscupen i friidrett
SølvMarrakech 20144 x 100 meter

Harry Aikines-Aryeetey (født 29. august 1988 i Carshalton i London) er en britisk friidrettsutøver som konkurrerer i sprint.

Hans foreldre kommer opprinnelig fra Ghana.

Idrettskarriere[rediger | rediger kilde]

Aikines-Aryeetey skader seg ved VM innendørs i 2010.

Aikines-Aryeetey markerte seg i friidrett i 2003, da han satte europarekord for aldersklassen 14 år, med tiden 10,83 på 100 meter. Med denne tiden kom han på 3.-plass ved ESAA National Track & Field Championships. I 2004 vant han 60 meter ved det engelske AAA-mesterskapet innendørs, i klassen U17, og han kom på 2.-plass på 200 meter. Ved AAA-mesterskapet utendørs vant han både 100 og 200 meter. Han deltok også i sitt første internasjonale mesterskap i 2004; han kom på 2.-plass på 100 meter ved Samveldelekene for ungdom, bak australske Brandan Galic.

Han deltok i VM for ungdom i 2005, og vant gull på både 100 meter og 200 meter. Her løp han 100 meter på 10,35 i finalen, og 200 meter på 20,91. Dette året ble han kåret til BBC Young Sports Personality of the Year.

I 2006 kom han på 3.-plass på 60 meter ved AAA-mesterskapet innendørs. I U20-klassen vant han både 60 meter og 200 meter. Han ble juniorverdensmester på 100 meter i august, der han løp på 10,37 i finalen. Han deltok også på det britiske laget som fikk bronse på 4 x 100 meter stafett. Han deltok i noen løp i starten av 2007-sesongen, før en ryggskade gjorde at han avsluttet sesongen i februar. Han vant 60 meter innendørs ved South of England Athletic Association-mesterskapet (SEAA) i 2007, og han vant 60 meter ved det engelske åpne mesterskapet (U20) innendørs.

Etter 11 måneder rehabilitering[1] konkurrerte han igjen i begynnelsen av 2008, og han satte ny personlig rekord på 60 meter med tiden 6,59 sekunder ved Meeting Gaz de France i februar 2008. Han ble tatt ut på det britiske laget i 4 x 100 meter stafett foran sommer-OL 2008, men han deltok ikke i OL. Hans raskeste 100 meter i 2008-sesongen var 10,10 ved Rieti Grand Prix i Italia i september.

Under VM 2009 deltok han sammen med Simeon Williamson, Marlon Devonish og Tyrone Edgar i stafettlaget på 4 x 100 meter. Laget tok bronse med tiden 38,02, slått av Jamaica og Trinidad og Tobago. Han deltok på det britiske laget som kom på 10.-plass på 4 x 100 meter ved Lag-EM i friidrett 2009 (Super League). Ved U23-EM i friidrett tok han gull på 100 meter, med sesongbestenotering på 10,15. I september kom han på 5.-plass på 100 meter ved Shanghai Golden Grand Prix, med tiden 10,13.

Også 2010-sesongen hans ble amputert på grunn av skade. Han deltok ved VM i friidrett innendørs 2010 i mars, men måtte bryte løpet i semifinalen. Før skaden hadde han satt ny personlig rekord på 60 meter, med tiden 6,55 innendørs, da han kom på 2.-plass ved det britiske mesterskapet i friidrett, som også var uttakning til VM innendørs. Han kom også på 2.-plass ved Meeting Pas de Calais og 3.-plass ved Birmingham Games og Aviva International i Glasgow. Han begynte å konkurrere igjen i august 2010.

I 2011 kom han på 2.-plass på 60 meter ved det britiske innendørsmesterskapet. Med det ble han kvalifisert til EM i friidrett innendørs 2011, der han løp 60 meter på 6,94 med skade, og gikk ikke videre i mesterskapet. Han satte ny personlig rekord på 100 meter med 10,13 ved Atletica Genève EAP Meeting i mai, og på 200 meter ved stevnet Résisprint International i Sveits i juli, da han løp på 20,46 og kom på 2.-plass. Ved det britiske mesterskapet (Aviva World Trials & UK Championships) i juli kom han på 2.-plass på 100 meter. Han ble kvalifisert til VM i friidrett 2011, der han ble slått ut i semifinalen, med tiden 10,23. Han var også med på det britiske laget som vant gull på 4 x 100 meter stafett ved Lag-EM i friidrett (Super League) i Stockholm. Laget bestod av Christian Malcolm, Craig Pickering, James Ellington og Harry Aikines-Aryeetey, og de løp på 38,60, som var ny mesterskapsrekord.

Han vant 60 meter innendørs ved Birmingham Games i februar 2012, og han kom på 3.-plass på 60 meter ved det britiske innendørsmesterskapet. I juni deltok han ved EM i friidrett 2012, der han kvalifiserte seg til finalen på 100 meter. I finalen fikk han en liten skade i leggen, og løp han på 10,23, som holdt på 4.-plass.[2]

I forkant av det britiske mesterskapet og EM-uttaket i 2013 vant han 60 meter ved Tähtien Kisat-stevnet, med tiden 6,74. Han kom på 2.-plass ved det britiske mesterskapet, med tiden 6,69. James Dasaolu vant denne øvelsen, på tiden 6,58.[3] Han deltok ved Meeting National en salle de Val de Reuil i februar, der han kom på 4.-plass, og han kom på 7.-plass ved British Athletics Grand Prix i Birmingham. Han deltok på 60 meter ved EM i friidrett innendørs 2013 i mars. Han fikk sjette beste tid i både kvalifiseringen (6,65) og semifinalen (6,64), og endte til slutt på 7.-plass i finalen, med sesongbestenotering på 6,63 sekunder. Franske Jimmy Vicaut vant øvelsen, med tiden 6,48. I juni deltok han ved Lag-EM i friidrett (Super League), der han deltok på det britiske laget som vant 4x100 meter stafett.

Han deltok på både 100 meter og 4 x 100 meter stafett ved VM i friidrett 2013 i Moskva. Han løp på 10,16 i innledningsheatet, og gikk videre til semifinalen, men i semifinalen greide han bare 10,34, og gikk ikke videre til finalen. På stafetten kvalifiserte det britiske laget seg til finalen, og løp inn til 3.-plass, men ble diskvalifisert etter løpet på grunn av feil i vekslingen mellom Harry Aikines-Aryeetey og James Ellington.[4] Hans raskeste 100 meter denne sesongen var 10,08 ved Sainsbury's British Championships i juli, med 1,9 m/s medvind.

Aikines-Aryeetey kom på 2.-plass på 60 meter ved Botnia Games i Finland i februar 2014, og vant 60 meter ved Birmingham Games. I slutten av måneden kom han på 6.-plass ved Prague Indoor i Praha. IAAF arrangerte i mai 2014 for første gang IAAF World Relays, der Aikines-Aryeetey deltok på det britiske stafettlaget på 4 x 100 meter stafett. Britene løp inn på tiden 38,19, og kom på 3.-plass i denne øvelsen. Han løp 100 meter på 10,08 ved FBK Games i Hengelo i juni, der han kom på 5.-plass. Det britiske mesterskapet i friidrett i juni var også uttakning til EM i friidrett 2014. Han kom på 2.-plass i det britiske mesterskapet, med tiden 10,14, kun slått av Dwain Chambers.[5], og ble med det tatt ut til EM. Han deltok ved Samveldelekene 2014 i slutten av juli, der England kom på 2.-plass på 4 x 100 meter stafett, bak Jamaica. Han deltok også på 100 meter, men ble slått ut i semifinalen, der han løp på 10,25 og kom på 4.-plass i sin semifinale. Ved EM i friidrett vant han sin første internasjonale medalje individuelt, da han løp inn til bronsemedalje på 100 meter, bak James Dasaolu og Christophe Lemaitre. Han deltok i tillegg på 4 x 100 meter stafett, der Storbritannia vant finalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]