Hopp til innhold

Hallsetheimen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hallsetheimen, opprinnelig Klæbu offentlige pleie- og arbeidshjem, var en institusjon for utviklingshemmede lokalisert i Klæbu kommune i Sør-Trøndelag. Institusjonen ble opprettet i 1917 som et hjem for åndssvake.[1] Hallsetheimen ble nedlagt i 1996 i forbindelse med HVPU-reformen.[2]

Etableringen

[rediger | rediger kilde]

På oppdrag fra Kirkedepartementet fikk Johan Anton Lippestad, direktør for abnormskolevesenet, i oppgave å utarbeide planen for Klæbu pleie- og arbeidshjem. Plasseringen av åndssvakehjemmet falt på lokaler i Klæbu som sto ledige etter at Klæbu blindeskole flyttet til Trondheim i 1912. Lippestad så ikke på dette som en fullkommen løsning men opprettelsen av et slikt hjem var så påtrengende nødvendig at en snarlig løsning var bedre enn å vente på større bevilgninger som kunne gi et mer fullkomment hjem. Tanken var at hjemmet skulle drives etter modell fra den danske åndssvakeomsorgen som la vekt på aktivitet og arbeidsopplæring. I Norge var det to statlige åndssvakehjem, Emma Hjorts hjem som skulle dekket behovet sør for Dovre og Klæbu pleiehjem dekke det nordenfjeldske. De var underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet med abnormskoledirektøren (omdøpt til Direktøren for døve, blinde og åndssvakes barns undervisning) som nærmeste overordnede. For Klæbu pleiehjem utarbeidet Lippestad en konkret plan for med kostnadsoversikt for restaurering og drift av 3 avdelinger med plass til ca. 80 pasienter. Klæbu-planen ble fremmet i Stortingsmelding nr. 14 1912 og ble Lippestads siste større arbeid.[3][4][5]

1917–1923

[rediger | rediger kilde]

Diakon Zacharias Brekke flyttet til Klæbu med sin familie i 1917, han ble pleiehjemmets første forstander (institusjoneleder), en stilling som ble holdt av diakoner fram til 1955. Den første pasienten flyttet inn 1. august 1917 og fram til årsskiftet flyttet det inn ca. 30 sterkt pleietrengende pasienter, flere av disse var urolige og hadde en vanskelig atferd. I 1918 var det totalt ca. 130 pasienter på pleiehjemmet.[3]

Intensjoner

[rediger | rediger kilde]

Institusjonens offisielle hovedmål var å avlaste familier som slet med tunge arbeidsoppgaver og å ta i mot pasienter som ikke hadde pårørende som kunne eller ønsket å ta seg av dem samt å beskytte åndssvake mot å lide overlast i samfunnet. Intensjonene ser ut til å ha vært gode men også vanskelige å leve opp til. Prioriteringer, begrensede ressurser og dårlig økonomi, samfunnets holdninger til de åndssvake førte til at tjenestene ikke var i henhold til de opprinnelige intensjonene.[3]

1923–1945

[rediger | rediger kilde]

I 1923 overtok Hjalmar Kornelius Johnsen stillingen som forstander. Han fikk arbeidshjem fjernet fra navnet da han mente det ikke skulle drives arbeidsopplæring av pasientene, at institusjonens ansvar var å sørge for tilsyn, omsorg og pleie. Plassering på pleiehjemmet varte ofte livet ut og var et liv preget av passivitet og isolasjon fra samfunnet. Johnsen vurderte de åndssvake som læreudyktige, uttalte at de ikke var mottakelige for disiplin og oppdragelse var vanskelig. I 1939 derimot uttalte Johnsen at det skulle gjøres mer for å aktivisere de best fungerende men krigen satte en stopper for dette. I oktober 1924 var det 159 pasienter på pleiehjemmet.[3]

Krigsårene

[rediger | rediger kilde]

Under krigen var det svært vanskelig å få dekket pasientenes grunnleggende behov slik som mat, varme, tilsyn og pleie. Krigsårene var preget av mangel på koks og ved, matmangel og årlig kosthold, sykdom, økning av dødsfall og stor utbytting av og mangel på personale. I 1942 var det 130 pasienter. Johnsen ble grunnet sykdom borte fra arbeidet vinteren 1943/44, ansvaret for institusjonen ble da tatt over av hans assistent overpleier og diakon Eidem.[3]

Epidemier og sykdom

[rediger | rediger kilde]

I slutten av 1918 nådde spanskesyken pleiehjemmet der det i november/desember døde minst 9 pasienter av «spanska». Forstander Brekke besøkte mange husstander i Klæbu for å gi råd og hjelp under pandemien og fungerte som doktor for hele bygda. De hadde også gjentatte perioder med tuberkulose-smitte. I 1929 førte en difteri-epidemi til smitte av 30 pasienter og 3 pleiere og ett dødsfall. At pasientene var innlosjert på sovesaler der de syke lå sammen med de friske førte til økt smitte. Det ble gjentatte ganger, og på nytt etter difteri-epidemien i 1929, sendt forespørsler og krav om bevilgning til en egen sykestue der syke kunne isoleres for å forebygge smitte, men uten resultat. Først etter 37 års drift i 1954 ble det etablert en egen sykestue.[3][5]

1945–1970

[rediger | rediger kilde]

I 1945 fikk tiltakene for de svakest fungerende betegnelsen åndssvakeomsorgen og ble overført til Sosialdepartementet, underlagt Helsedirektoratet – kontoret for psykiatri. Evneveikskolene var det fortsatt Kirke- og undervisningsdepartementet som hadde omsorgen for. Overlege Christoffer Lohne Knudsen i Helsedirektoratet definerte at åndssvakeomsorgen var for de som ikke kunne nyttiggjøre seg undervisning i evneveikskolene på grunn av for lav intelligens eller karaktervansker. Det gjaldt også de som hadde gjennomgått slike skoler men trengte varig vern fordi de manglet stabilitet og handlingskontroll.[3] Stortingsmelding nr. 71 1952 inneholdt en landsplan for åndssvakeomsorgen. Område II med Klæbu offentlige pleiehjem som sentralinstitusjon dekket Nord- og Sør-Trøndelag samt Møre og Romsdal fylker. Det ble vurdert at plass til 500 pasienter var en passende størrelse på sentralinstitusjoner her til lands.[3]

Like etter krigen var forholdene ved Klæbu pleiehjem så kummerlige og uforsvarlige at nedleggelse ble diskutert. I 1946 overtok diakon Johan Rolf Gundersen forstander-stillingen, han startet raskt med å utbedre eksisterende bygg og hadde store planer for området som innebar både utvidelser og nybygg. I tråd med Lippestads opprinnelige plan og Brekkes forsøk i oppstarten ønsket Gundersen å utvikle institusjonen etter dansk modell med fokus på aktivisering, opplæring og arbeid. Han ønsket større åpenhet om institusjonens liv og var opptatt av at mange pasienter var uten kontakt med sine pårørende. I 1948 ble den første arbeidsstua offisielt åpnet og i 1950 den første barnehagen. I 1953 ble Solbakken bygd av Ungdommens Røde kors Trondheim og Strinda, et moderne hjem (internatbolig) for åndssvake barn med både lekerom, gjesterom og besøksrom for pårørende. Etter å ha strevd med tuberkulose-smitte helt siden oppstarten i 1917 fikk pleiehjemmet i 1954 en sårt tiltrengt tuberkuloseavdeling med 22 sengeplasser, avdelingen var i drift fram til 1967.[3]

Å ha en fast ansatt lege var foreslått allerede i Klæbu-planen fra 1912 men først i 1955 ble psykiater Lars Olstad ansatt som overlege ved Klæbu pleiehjem, han skulle være områdelege for åndssvakeomsorgen i Område II. Det utgjorde en stor forskjell å kunne tilkall en en lege på kort varsel. Da Olstad sa opp sin stilling i 1960 ser det ut til at en medvirkende årsak var at han var uenig i at den ene avdelingen ble omgjort til en isolatavdeling som skulle ta i mot vanskelige og asosiale åndssvake menn, noe de fryktet inkluderte sikringsdømte og farlige personer.[3]

Ingen søkte på den ledige overlegestillingen men statsråd Gudmund Harlem tok initiativ til å engasjere danske Mogens Rasmussen, daværende reservelege ved Emma Hjorts Hjem, som vikarierende overlege. Rasmussen kom i 1961 og iverksatte raskt nye tiltak, han søkte etter hvert om fast stilling og ble værende i stillingen i 10 år. Det var 369 pasienter og 157 ansatte ved pleiehjemmet i 1961. Rasmussen hadde et nytt syn på åndssvake, han mente de kunne utvikle seg og at mange på grunn av understimulering, umyndiggjøring, isolering og manglende psykisk og fysisk behandling fungerte dårligere enn de behøvde å gjøre. Han holdt fast ved at åndssvake var likeverdige mennesker med de samme rettighetene til et sosialt liv som andre. Under Rasmussens ledelse ble det økt aktivitet både for pasienter og ansatte. Han var opptatt av å få flere typer til institusjonen som fysioterapeut, psykolog, sosialkurator og et team med barnepsykiatrisk kompetanse. Retten til grunnskole for alle og tilpasset opplæring ble et vendepunkt for utviklingshemmedes rettigheter, Klæbu pleiehjem fikk sin egen skole i 1962. I 60-åra ble begrepet åndssvak forsøkt skiftet ut med psykisk utviklingshemning. Normalisering og integrering var nye begrep som bl.a. innebar rett til å få oppleve livets naturlige faser og i 1963 ble de første 11 ungdommene fra pleiehjemmet konfirmert i Klæbu kirke. Fra 1953 til 1965 ble det på pleiehjemmet bygget avdelinger med over 400 nye sengeplasser. Det ble fokus på å utvikle behandlingsopplegg med utgangspunkt i diagnostisering basert på tverrfaglige undersøkelser og observasjoner og en egen observasjonsavdeling ble åpnet i 1965.[1][3]

I 60-åra steg ambisjonene og forventningene til kvaliteten på tilbudet økte. En av de største utfordringene var at avdelingene ikke var tilpasset de nye behovene i tillegg til mangel på fagfolk og personalboliger. Mange pasienter manglet fortsatt aktivitetstilbud og tvangsmidler ble fortsatt brukt som sikringstiltak.[3] Det var 456 pasienter ved Klæbu pleiehjem i 1969.

I 1967 hadde Klæbu pleiehjem tilsyn med følgende institusjoner (bihjem):

Sør-Trøndelag:

  • Brålia, Byneset. Eier: Norges Finnemisjonsselskap, Åpnet 1951.
  • Margrethehaugen, Meldal. Eier: Løkken Verk sanitetsforening. Åpnet 1954.
  • Berggårds pleiehjem, Selbu. Eier: Privat.
  • Røde Kors Daghjem for Åndssvake barn, Trondheim. Åpnet 1959.
  • Møllebakken ungdomspensjonat, Trondheim. Eier: Røde Kors Barnehjelp. Åpnet 1967.

Nord-Trøndelag:

  • Høgtun, Hegra i Stjørdal. Eier: Nord-Trøndelag støttelag. Åpnet: 1953
  • Klingenbergheimen, Klinga ved Namsos. Eier: Nord-Trøndelag støttelag. Åpnet 1964.

Møre og Romsdal:

  • Hellandsheimen, Vestnes. Åpnet 1958, planlagt som sentralinstitusjon for Møre og Romsdal.
  • Haukås, Sjøholt. Eier: Ålesund sanitetsforening. Åpnet 1954.
  • Lykkebo daghjem, Kristiansund. Åpnet 1965.
  • Fagerli daghjem, Ålesund. Åpnet 1967.

1970–1996

[rediger | rediger kilde]

Skoleåret 1970/71 ble det utdannet tre kull hjelpepleiere i vernepleie og Vernepleierskolen i Klæbu (3-årig vernepleierutdanning) startet 12. februar 1973. Fire fritidslederstillinger ved pleiehjemmet ble besatt og førte til et organisert aktivitetstilbud og økt fysisk fostring. Det ble også åpnet fem små paviljonger som var boliger for åtte barn/ungdom, at disse var planlagt som boliger og ikke avdelinger eller internat var en stor endring. Disse tre hendelsene påvirket i stor grad livet på institusjonen i begynnelsen av 1970-årene.[3] 1970-tallet var preget av stor bruk av ikke-godkjente stillinger og budsjettoverskridelser, allikevel påpekte det såkalte Fjørtoftutvalget, et fagutvalg oppnevnt av fylket, at institusjonen trengte ytterligere 108,5 stillinger for å ha en nøktern minstebemanning. Samtidig fikk den såkalte Gro-saken[6] med Dagbladets overskrift «Tortur i norsk vitenskap» stor oppmerksomhet i norske medier. Avsløringene i Gro-saken rystet Norge og mediepresset det medførte skapte uro og engstelse blant personalet men førte også til at HVPU kom høyere på den politiske dagsorden og fokuset på nedbemanning ble borte.[3]

I 1975 vedtok sykehusnemda å modernisere de store avdelingene ved Klæbu pleiehjem, i tråd med Lossius-komiteens NOU 1973:25 der det var fokus på desentralisert integrert omsorg, redusert størrelse og høynet kvalitet på sentralinstitusjonene. Dette året ble også Rubert A. Kleven ansatt som direktør, han var diakon og sosionom og hadde i 20 år ledet sentralinstitusjonen Dagsrudheimen i Telemark. Hans kristne diakonale grunnverdier samsvarte ikke helt med de progressive strømningene, kamp-viljen til å oppnå forandringer og venstre-radikale engasjementet som preget deler av personalgruppa på denne tiden.[3]

Resten av 1970- og begynnelsen av 1980-åra foregikk det en stor ombygging til mindre boenheter. Det ble mer kursing av ansatte og institusjonen fikk økt faglig fokus som innebar fysikalsk behandling, sensomotorisk trening, spesialpedagogikk, nye former for aktivisering samt økt fokus på ADL-ferdigheter og kommunikasjon. Nytt aktivitetsbygg i 1977 gjorde bassengtrening mulig og det var mange arrangement til glede for både beboere og ansatte som kultur og underholdning, dansefester, gudstjenester og idrettsarrangement.

Etter 60-årsjubileet fikk institusjonen nytt navn den 1. mai 1978: Halsetheimen sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede i Sør-Trøndelag. Arvid B. Rønning ble ansatt som ny direktør i 1980, han hadde militærerfaring og gikk inn for å få på plass klare mål og en organisasjonsplan med flatere struktur. Den økonomiske medvinden avtok og institusjonen ble preget av nedskjæringer og utstrakt flytting av klienter. Høsten 1983 var det 277 beboere fordelt på 28 boenheter i tillegg til 12 dagklienter.[3]

I 1988 ble Sosialdepartementets Ot. Prp. Nr. 49 (1987-88) vedtatt og det ble klart at ansvaret for tjenestene til psykisk utviklingshemmede skulle overføres til kommunene og sentralinstitusjonene ville bli avviklet. Ansvarsreformen skulle bedre og normalisere levekårene for mennesker med psykisk utviklingshemming og arbeidet med reformen ble høyt prioritert på Halsetheimen i 1989/90. Det ble opprettet en styringsgruppe som skulle sørge for ivaretakelse av både beboere og ansatte i prosessen. I 1990 var det 185 beboere på Halsetheimen, de fleste skulle flytte hjem til en av de 49 kommunene de kom fra. Omtrent 600 ansatte fordelt på 400 stillinger ble berørt av avviklingen. Trondheim kommune overtok avviklingsdriften 1. januar 1991, den varte i fem år. I mars 1996 flyttet den siste brukeren ut og Halsetheimen stengte for godt.[3][7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Klæbu kommune». www.husnyckeln.org. Besøkt 22. september 2024. 
  2. ^ KLÆBU - HALLSETHEIMEN Arkivert 29. november 2014 hos Wayback Machine.. institusjon.bymuseet.no
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Kosberg, Per Ingmar (2014). Omsorg i endring - Klæbu pleiehjem : Hallsetheimen 1917-1991. Klæbu historielag. ISBN 978-82-7083-453-2. 
  4. ^ «Historien». Klæbu Seminar. Besøkt 18. september 2024. 
  5. ^ a b «Klæbu Historielag». klabuhistorielag.no. Besøkt 18. september 2024. 
  6. ^ Paulsen, Nadia Shad; Lie, Anne Kveim (8. november 2016). «Forskningsetikk på dagsordenen – debattene bak de etiske komiteene». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.16.0636. Besøkt 6. oktober 2024. 
  7. ^ «Uhørte stemmer og glemte steder». archive.ph. 19. november 2014. Arkivert fra originalen 19. november 2014. Besøkt 6. oktober 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]