Klaverkonsert (Grieg)
Klaverkonsert i A-moll, op. 16, (ofte kalt A-moll-konserten), er Griegs første og eneste klaverkonsert, skrevet da han var 25 år gammel.
Det er et av hans mest kjente verk av stort format, og blant verdens mest populære pianokonserter. I 1906 ble konserten den første pianokonsert innspilt på plate, iallfall seks minutter av den. Publikum tok svært godt mot konserten på urfremføringen. Musikkritikerne var til dels negative til verket.[1]
Verket viser tydelig hans interesse for norsk folkemusikk; åpningen er basert på et motiv man ofte finner i vår folkemusikk – en nedadgående liten sekund (se intervall) etterfulgt av en nedadgående stor ters. I siste sats av konserten finner man likheter med springaren, og etterlikninger av hardingfela kan spores. Originalmanuskriptet eies i dag av Nasjonalbiblioteket og er innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i Norges historie og kultur.[2] Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs verdensminne-program.
Det var en uutholdelig varme, men jeg tenker dog med glede tilbake på denne tid … således har jeg skrevet en konsert for klaver og orkester som jeg tror inneholder gode ting.
Grieg i et brev til Ravnkilde, 2. november 1868[3]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Grieg-familien reiste til Danmark i juni 1868 for at Edvard kunne begynne arbeidet med sitt hittil største verk; en konsert for klaver og orkester. Nina og nyfødte Alexandra (født april 1868) bodde hos svigerforeldrene i København. Edvard dro alene til Mothsgaard i Søllerød hvor han ble møtt av vennene Emil Hornemann og Edmund Neupert. Sistnevnte var på den tiden en av Nordens ledende pianister, og fikk mye av æren for at nettopp klaverstemmen ble som den ble. Blant annet kom han med flere konstruktive råd til Grieg underveis i prosessen, og det hevdes fra enkelte at solokadensen mot slutten av første sats var Neuperts egen komposisjon. Grieg arbeidet på et piano inne i et lite drivhus, og skrev således hele klaverstemmen i løpet av månedene som fulgte. Derimot skrev han ikke orkesterstemmen i Danmark. Foruten noen få skisser ble partituret fullført i Oslo i løpet av vinteren 1869.
Besetning[rediger | rediger kilde]
Partituret har følgende besetning: to fløyter, to oboer, to klarinetter, to fagotter, fire horn, to trompeter, tre tromboner, pauker, fioliner, bratsjer, celloer og kontrabasser.
Satser[rediger | rediger kilde]
Konserten har følgende satser:
- Allegro molto moderato
- Adagio
- Allegro moderato molto e marcato
Urframføring[rediger | rediger kilde]
Grieg var selv en glimrende pianist, men på premieren 3. april 1869 i Casino Store Sal i København, ble konserten spilt av Edmund Neupert. Grieg hadde ikke anledning til å være til stede på premieren, grunnet forpliktelser med et orkester i Christiania. Storheter fantes imidlertid blant publikum; først og fremst den musikkinteresserte dronning Louise, men også fremtredende skikkelser som Niels W. Gade og den russiske pianisten Anton Rubinstein. Rubinstein var selv på turné på den tiden, og stilte sitt eget flygel til Neuperts disposisjon under premieren. Fremføringen ble «ekstatisk» mottatt av publikum som i strid med tradisjonen klappet mellom satsene. Neupert hadde gitt Grieg råd under komposisjonsarbeidet.[1] En norsk framføring fulgte i Kristiania 7. august samme år, og konserten ble senere også framført i Tyskland i 1872 og England i 1874. Ved Griegs besøk hos Franz Liszt i Roma i 1870 spilte sistnevnte hele konserten rett fra bladet, noe som Grieg så på som svært imponerende.
Verket ble først publisert ved forlaget E.W. Fritzsch i Leipzig i 1872. Like før han døde gjorde Grieg betraktelige endringer i konsertens orkestrering – bl. a. ble blåserrekken supplert med to nye hornstemmer, og det andre temaet i første sats ble tatt fra solotrompeten og lagt i celloene.
Sammenligning med Schumann[rediger | rediger kilde]
Griegs konsert sammenliknes ofte med Robert Schumanns pianokonsert – den er skrevet i samme toneart, åpningene av første sats er svært like, og en del musikkhistorikere og kritikere hevder at stilen må regnes for å være nærmere Schumann enn noen andre. Grieg hørte Schumanns konsert bli spilt av Clara Schumann i Leipzig i 1858, og ble generelt svært påvirket av Schumann, noe han selv flere ganger ga uttrykk for. I tillegg hadde han fått pianoundervisning av Schumanns venn, Ernst Wenzel.
I moderne tid[rediger | rediger kilde]
I dag er det mulig å høre hvordan Grieg selv ønsket at A-moll-konserten skulle lyde. Under sitt besøk på Troldhaugen i 1907 kort tid før Griegs død, spilte Percy Grainger inn konserten på papirruller som korrekt gjengir alle Griegs anslag, registeringer og tempi, og med komponistens godkjennelse av versjonen.[4]
Rachmaninov kalte a-moll-konserten «den beste pianokonsert som noensinne er skrevet», og snart var den et ikonisk verk i nasjonsbyggingen, på linje med Edvard Munchs maleri Skrik og Ibsens Peer Gynt. Da Oslo-Filharmonien debuterte i 1919, stod a-mollkonserten på programmet. Grieg klarte aldri å lage noe i like stort format, og selv avfeide han verdensberømte stykker som Morgenstemning og I Dovregubbens hall som noe som kom til ham som «lus og lopper på landet». Men når bybanen i Bergen stopper på Hop stasjon, annonseres dette med noen toner fra stykket,[5] og i 1961 havnet a-mollkonserten høyt på britiske og amerikanske hit-lister, oppjazzet av Jimmy Wisner – for anledningen under kunstnernavnet «Kokomo» – og omdøpt til Asia Minor (som er den engelskspråklige betegnelsen på det geografiske området Lilleasia).[6][7]
Klaverkonsert nr. 2 i H-moll[rediger | rediger kilde]
I 1883–1887 jobbet Grieg med en andre pianokonsert i H-moll (EG120), men denne ble aldri fullført. De få fragmentene Grieg skrev omfatter kun noen korte partier for klaverstemmen, og samtlige av disse ble første gang utgitt på CD i 1996 av pianisten Einar Steen-Nøkleberg.[8]
I 1997 utviklet den belgiske komponisten Laurent Beeckmans en komplett klaverkonsert av Griegs skisser, og verket ble første gang framført i London 3. mai 2003.
Grieg-selskapet og NRK utlyste mot slutten av 1990-tallet en konkurranse rundt fragmentene Grieg hadde laget. Til sammen ble det sendt inn 68 versjoner, og vinnerbidraget fra Alberto Colla ble urframført under avslutningskonserten ved Festspillene i Bergen i mai 1998.[9] I 2015 ble et annet av bidragene til konkurransen utgitt på CD av plateselskapet Naxos; dette bidraget var komponert av norske Helge Evju.[9]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Bringeland, Sjur Haga (12. april 2019). «Orkestral kanonsalutt». Dag og Tid: 16.
- ^ «Griegsamlingen 1843–2007 - Norges dokumentarv - kulturradet.no». www.kulturradet.no. Arkivert fra originalen 22. mars 2016. Besøkt 22. mai 2016.
- ^ Benestad/Schjelderup-Ebbe: Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren, s. 124. Aschehoug 1980/2007. ISBN 978-82-03-23459-0.
- ^ Reidar Mosland: «Slik ville Grieg det skulle lyde». NRK 1. september 2009
- ^ [1] Erik Fossen: «Lyden av Norge», Aftenposten 2. april 2019
- ^ Piano Concerto in A Minor retitled Asia Minor
- ^ Bulanda, George. «Grieg's oft-heard piano concerto was popular right away». The Detroit News (engelsk). Besøkt 24. februar 2024. «It's been a staple in the classical repertoire since its premiere in 1869 and is frequently heard on radio and in concert halls. Pianists from Sviatoslav Richter to Leif Ove Andsnes have recorded it. There was even Kokomo's 1961 pop version of the first movement called "Asia Minor," featuring a honky-tonk piano and pared-down orchestra.»
- ^ Grieg: Piano Music Vol. 14, Naxos 8.553400
- ^ a b «Griegs ‘andre’ klaverkonsert!». Kulturspeilet.no. 7. juni 2015. Besøkt 24. februar 2024. «For godt over femten år siden ble det utlyst en konkurranse av Grieg-selskapet i forbindelse med Griegs jubileum. I den forbindelse kom det inn en lang rekke bidrag hvor Helge Evjus var en av dem. Førsteprisen gikk til en italiensk komponist som hadde laget en fri versjon i beste pling-plong stil over det han oppfattet som ‘Grieg’ (vi hørte det og må i all respekt for komponistens øvrige meritter si at dette falt ikke i vår smak). Mange av de øvrige bidragene, blant annet Helge Evjus, var tro mot Griegs skisser og tonespråk. Vi har hørt flere av dem, blant annet belgiske Laurent Beckmann som kanskje er den som er mest trofast mot Grieg i og med at han legger inn mye av Griegs kromatikk i verket slik at det blir svært gjenkjennelig Grieg for å si det slik (han gjør også bruk av noen av effektene fra a-moll konserten).»
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkel om klaverkonserten
- Klaverkonsert i a-moll, op. 16: Fritt tilgjengelige noter i International Music Score Library Project.