Lausdans
Lausdans, eismal (alene) eller halling er en gammel folkedanstype som utøves i Norge. Ordet lausdans viser at danseren eller danserne er «lause» og danser alene, i motsetning til pardans som springar. Lausdansen går ofte inn som en deltur i tradisjonell springar og gangar. Laus kunne ha sine lokale former på samme måte som en finner Vestlandsspringar, Valdresspringar, Nordlandsspingar, men en antar at slik den ble danset i Hallingdal ble mest vanlig fra 1800-tallet. Dette kan kanskje forklare at dansen gjerne blir kalt laus i Hallingdal og Valdres, men halling i de fleste andre dalføre.
Sommeren 2009 oppstod en avisdiskusjon om hvorvidt laus er en særegen dans fra Hallingdal, eller om laus er en mer generell dans fra flere kanter av landet. Med kun referanse til navnet hevder Språkrådets formann Sylfest Lomheim at «Lausen er fra Hallingdal».[1]
En nært beslektet danseform er irsk reel.
Utførelse[rediger | rediger kilde]
Lausdansen har blitt oppfattet som en ren mannfolkdans, men det finnes eksempler på at også jenter har danset og gjort det bra i konkurranser. Noen av dem, slik som Rande-Ambjørg, var så flinke til å danse at de målte seg med de beste mannlige danserne. De som danset var ofte yngre frikarer som målte krefter med hverandre, og ikke minst godkarer – karer som danset for å vise seg frem for jentene.
Dansen har blitt fremført litt forskjellig i de ulike dalførene, men rekkefølgen på turene er nokså lik. Danseren begynner med noen lette springsteg før han tar mer avanserte godkarsstykke, som å slå stiften, gå på hendene med sprett tilbake til stående, og mer avanserte turer som korketrekkaren, nakkespretten (rulle tilbake mot nakken for så å sprette opp i stående), hoppe over leggen (heldehopp) (bruke den ene hånda og en legg som «hoppetau)», kaste over geita, kruking (sitte nede med benspark – «kosakkdans») og så videre.
Klimaks i dansen er hallingkastet, der målet er å spenne ned en hatt fra en kjepp. De sprekeste danserne har nådd nestn fire meter opp på de høyeste kasta.[2]
I historisk tid har gode lausdansere vært vidt kjent for sin dansekunst og ikke så lite stolte av den. Et godt eksempel på dette er Rotneims-Knut. Gode dansere har ofte fått lausslåttar kalt opp etter seg. Samtidig kom mange lausdansere på kant med loven, fordi de ikke bare var gode danserer, men også raske til å trekke kniv. Det er flere eksempler på drapssaker og skadesaker der gode lausdanserer har vært innblandet.
Lausdans-avdelinga er i dag en av de mest populære delene av Landskappleiken, og danserne har godt omdømme.
Stilmessig har det blitt påpekt at dansestilen er lik mange lignende mannsdanser i andre verdensdeler, slik som capoeira, reel fra Skottland og Irland, og i nyere tid breakdance. Det er også blitt vanlig at yngre lausdansere har møtt og konkurrert med dansere fra disse stilartene.
Under Melodi Grand Prix i Moskva i 2009 deltok dansegruppa Frikar med laus, noe som har gitt dansen et oppsving, også med mange jenter som deltakere.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gullik Kirkevoll: Tak og vendingar i lausdansen, Årbok for Valdres historielag 1971.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
|
