Graham Coxon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Graham Coxon under Cambridge Folk Festival 2007

Graham Coxon (født 12. mars 1969) er en britisk gitarist, låtskriver og kunstner mest kjent som frontgitarist, bakgrundsvokalist og noen ganger frontvokalist i det britiske indie rock-bandet Blur som var med på å skape sjangeren britpop. Han var med og forme Blur fra Seymour til Blur i perioden 1988 til 1989 sammen med barndomsvenn Damon Albarn. Hans artistiske og musikalske bidrag er kjennetegnet på Blurs alle syv studio album, fra 1991s Leisure til 2003s Think Tank. Selv om Coxons låtskrivende bidrag på mange av Blurs sanger er hans mest kjente tekster hit singlene Tender og Coffee & TV.

I 2002 forlot han Blur etter mange år med alkoholproblemer, men gav seg ikke og fortsatte som solo-artist. Sent i 2008 gjenforentes Blur med Coxon. Coxon er også en visuell artist, eksempler på hans kunst kan man se på omtrent alle solo albumene hans inkludert Blurs 13.

Coxon spiller også mange instrumenter utenom gitar, og han er også kjent for å ha spilt in noen av hans album alene, uten mye hjelp fra andre musikere. En innovativ gitarist, andre bemerkelsesverdige britiske gitarister som Jonny Greenwood og Noel Gallagher har hyllet Coxon for sin musikalitet og talent, sistnevnte kalte ham "den mest begavede gitaristen i sin generasjon." Han ble også kåret som 15. største gitarist i de siste 30 årene i en nasjonal meningsmåling i 2010 av BBC.


Tidlig liv

Coxon ble født i Rinteln i Vest-Tyskland. Som barn flyttet han først til Spondon, nærme Derby, en periode hvor han ble tilhenger av Derby County. Senere flyttet han til Colchester i Essex i Sør-England hvor han vokste opp og møtte Blurs frontmann Damon Albarn. Han dukket også opp to ganger på det populære barne-TV programmet Blue PeterBBC.


Musikk karriere

Blur (1989-2002; 2009-i dag)

Graham Coxon studerte Fine Arts ved Goldsmiths College i London i to år, hvor han tidlig møtte bassist Alex James. I sin tid der menget ham seg med kommende talenter som Damien Hirst, Michael Landy, Sam Taylor-Wood og Abigail Lane, noen av de fremtidige ledende lysene på Britart bevegelsen. Han sluttet på universitetet på grunn av Blurs, da kalt Seymour, økende suksess.

Gjennom 1995 ble Coxon stadig mer sliten og mistenkelig av musikkbransjen og den mediakalte «Battle of Britpop» som Coxon egentlig ville bli holdt utenfor. Noe av hans oppførsel synes vanskelig, for eksempel å nekte å vises i musikkvideoen til Blurs "Country House" med mindre han kunne kle seg som en melkemann og å ikke ta del i noen handling han følte seg ukomfortabel med.

I november 2001 ble Coxon innlagt på Priory sykehuset i 28 dager for å bli behandlet for alkoholisme. I løpet av denne tiden begynte Blur inspillingen som ville produsere materiale for deres neste album, Think Tank. I Februar 2002 sluttet Graham seg tilbake til bandet for å delta på resten av innspillingenm men etter bare fem dager ble han spurt av daværende manager Chris Morrison om å ikke komme tilbake til studioet som etterspørsel fra de andre medlemene. Som han uttalte i et intervju i 2006: "Jeg hadde et gjennombrudd, jeg tror livet mitt bare ble roligere da jeg ga opp alkoholen. Prioritetene mine endret seg ettersom jeg hadde fått en ung datter. Bandet ønsket meg ikke spille mer på albumet Think Tank, så jeg tok det som et tegn og forlot dem." Hans siste bidrag til Blur var en sang kalt "Battery in Your Leg", den avsluttende sangen på Think Tank. Damon Albarn avslørte senere at sangen "Sweet Song" ble skrevet etter at han hadde funnet et fotografi av Graham.

Damon Albarn har ofte sagt at døren alltid stod åpen for Coxons returnering. I 2004 gikk det rykter om at han skulle gjenforenes med bandet, men dette ble benektet av begge sider. Coxon uttalte seg om at selv om gjenmøtet med Blur hadde vært vellykket ville det ikke bli noen gjenforening og var fast bestemt på det. Senere begravde de stridsøksen og gjenforentes som venner, tross uroen rundt Coxons avgang. Men på denne tiden nektet Coxon likevel å gjenforenes.

Etter at Albarn avslørte at han og Coxon hadde gjenoppbygd sitt forhold, 9. desember 2008, annonserte Blur likvel at bandet skulle gjenforenes for et show i Hyde Park 3. juli 2009. Flere datoer ble annonsert, og bandet spilte på festivaler som Glastonbury, T in the Park og Oxegen i 2009 samt konserter i Manchester, Newcastle, Wolverhampton, Goldsmiths College og East Anglian Railway Museum i Colchester. Blur spilte også på en utstilling i Lyon i Frankrike.

17. april 2010 ga bandet ut sin første singel siden 2003, "Fools Day", for Record Store Day som en 7" begrenset til 1000 eksemplarer. Bandet ga ut singelen som en gratis nedlastning på hjemmesiden sin neste dag. Mer nylig annonserte Blur via nettstedet NME at de ville gjenforenes igjen og spille inn flere singler, fortrinnsvis på 7 tommer. Men Albarn uttalte også at et album ikke var på vei fordi de alle var for opptatt med sine individuelle prosjekter.


Solo arbeid (1998-i dag)

Coxon hadde allerede gitt ut tre soloalbum som medlem av Blur før hans avgang i 2002. Hans første, utgitt på hans eget plateselskap Transcopic var «The Sky is too High» i 1998, en falleferdig blanding av engelsk folkemusikk og sekstitallsstil garasje rock, påvirket av Billy Childish. Dette albumet ble etterfulgt av det mer ekstreme albumet «The Golden D» i 2000 og det gjennomtenkte Dylan-Drakesque Crow Sit på Blood Tree (2001). Etter å ha gått solo på heltid ga han ut «The Kiss of Morning» i 2002. Albumet viste seg å være hans mest tilgjengelige til dags dato og ble forfremmet med singelen «Escape Song» som viste seg å være en interessant blanding av Syd Barretts «Octopus» og progressiv rock trail-blazere The Nice. I 2004 ga Coxon ut sitt femte soloalbum «Happiness in Magazines», produsert av eks-Blur og The Smiths produsent Stephen Street. Dette viste seg å bli hans mest vellykkede album til dags dato, og han fikk en NME-pris for «Beste Solo Artist» i 2005.

I mars 2006 gav han ut sitt sjette soloalbum kalt «Love Travels at Illegal Speed», igjen produsert av Stephen Street. Det markerer Coxons første album bort fra sin nå nedlagte indie plateselskap «Transcopic». LPen ble innledet av singlene «Standing on my Own Again» og «You & I». Coxon dro ut på turné i Storbritannia, som startet på Newcastle University. Han var også involvert i en støtte av Englands nasjonale fotballag på 2006 FIFA World Cup. Sangen var en re-arbeidet versjon av Sham 69 hiten «Hurry Up Harry», og ble utgitt som «Sham 69 and The Speciall Assembly» (samt Coxon og Sham 69, Virgin Radio DJ Christian O’Connell, som hadde arrangert en konkurranse på showet hans for å finne et band for å spille inn en sang til støtte for laget, var involvert i innspillingen av sangen). «Hurry Up Enland» ble nummer ti på den den britiske singel-listen.

I oktober 2006 gav Coxon en dobbel live-album Burnt to Bitz: på Astoria umiddelbart etter hans utsolgte London Astoria show. Albumet har 27 sanger, med minst én sang fra hver av hans album. I juli 2007 gav han ut en singel med Paul Weller kalt «This Old Town». Singelen nådde 39. plass på den britiske singel-listen.

Coxons syvende 15-spors studio album med tittelen «The Spinning Top», igjen produsert av Stephen Street, ble igjen utgitt 11. mai 2009. Coxon sier LPen, som er primært akustisk, følger en fortelling- historien følger en mann fra fødsel til død. «Albumet er hovedsakelig en akustisk elektrisk gitar-handling,» forklarte han. Platen inkluderer noen gjester også, som for eksempel Robyn Hitchcock, Jas Singh Dilruba og Jori med sine venner Gurjit Sembhi og Jaskase Singh, Danny Thompson, Graham Fox og Louis Vause. Platen ble Coxons beste solo-utgivelse til dags dato.

Hans åttende soloalbum A+E, som betyr «Accidents & Emergencies», ble utgitt i april 2012.


«Transcopic» og andre bidrag

Grahams uavhengige plateselskap, Transcopic, var co-administrert med sin venn, og deretter forretningspartner, Jamie Davis. Jamie leder nå uavhengig plateselskapet Ark Recordings. Grahams kunstneriske innflytelse var tydelig på tvers av alle aspekter av plateselskapet. Graham illustrerte og designet alle sine album cover, og samarbeidet med sin venn Nick Craske for å skape abstrakte digitale arbeid for utgivelsen av «The Spinning Top», de filmet også to musikkvideoer, «Sorrows Army» og «In The Morning». Graham har også fortsatt å male en serie av personlige verk som forble usett frem til 2004 da han hadde en utstilling på ICA i London.

Coxon har også vært involvert i remiksing av andres sanger, inkludert Idlewild og Lowgold som begge ble utgitt som b-sider og sistnevnte remix ble senere utgitt på bandets antologiske utgivelse «Hold Music Miserable».

I september 2006 avdekket Coxon et musikalsk lydbilde, «english shoes squeek», laget spesielt for «Verheaven» på en utstilling i Londons Riflemaker Gallery av arbeidet til kunstneren Julie Verhoeven. Coxon vises også på John McCuskers «Under One Sky», som inneholder sangen «All Has Gone».

I 2009 ble Coxon tungt involvert i etableringen av Pete Dohertys soloalbum «Grace/ Waterlands». Doherty hadde angitt en periode med nøkternhet, der han ba Coxon om å arbeide med ham på hans debuterende soloalbum, «Grace/ Waterlands», (utgitt 24. mars 2009) en variert samling av tolv sanger som spretter mellom reggea og Dohertys standard post-punk. Coxon spilte på alle sporene bortsett fra et.

Graham Coxon har også produsert album av Mower and Assembly Line People Progranmme med hans eget plateselskap, Transcopic.


Spilte instrumenter

På sine soloalbumer spiller Coxon nesten alle instrumentene selv. Radioheads Jonny Greenwood roste Coxon for sitt musikalske talent: «Alt som inkluderer Grahams gitarspill er jeg bundet til å like.». Noel Gallagher fra Oasis har også beskrevet Graham som en av de mest begavede gitaristene i sin generasjon.

I løpet av sine dager i Blur, brukte Graham stort sett en Fender Telecaster gitar. I tidligere år (for eksempel Leisure perioden) ble han bedre kjent for å bruke en Gibson Les Paul Custom, som han også brukte på senere låter som «Trimm Trabb» (selv om han brukte forskjellige gitarer på «Sing» og «Oily Water» som han ville opprinnelig ha brukt en Les Paul på). Han har også gjort betydelig bruk av effektpedaler som forvrengning (særlig i «Song 2») og forsinkelser (som i «Essex Dogs»). Graham har selv innrømmet at han var litt grådig med Telecastere. I disse dager, bruker han ofte mer enn én gitar når han fremfører sitt soloarbeid, Gibson SG er en av dem, og en Burns London Sonic.

I 2011 hedret Fender Graham med en signatur gitar. «The Fender Graham Coxon Telecaster» ble tilgjengelig i august 2011 og skiller seg fra standard telecastere med sin hambucker nakke (en Seymour Duncan SH-1), 375k potter og tortiose-sjell plekterbrett. Gitaren er laget i Mexico, med et rosentre gripebrett, blond kropp og vintage bro. Headstock har en 1970 Fender Telecaster Decal på forsiden og en Graham Coxon signatur merket på baksiden.


Guitar Rig & Signal Flow

Et detaljert utstyrs diagram av Graham Coxons 1993 Blur gitar riggen er godt dokumentert.

Coxon brukte et skreddersydd Mike Hill pedalbrett, som inneholder: Boss TU-2 tuner, ABY Box 1, ABY Box 2, Boss NS-2 Noise Suppressor, Boss CS-3 Kompressor / Sustainer, DOD Punkifier, Boss DD-3 Digital Delay, Boss VB-2 Vibrato, en Wah pedal, to ProCo rotter, Boss TR-2 Tremolo, Boss BF-2 Flanger og Shin-Ei FY-2 Companion Fuzz. Sammen med sitt egendefinerte pedalbrett, har Graham blitt sett med: Line 6 DL4 Delay Modeller, 6 Line FM4 Filter Modeller, Akai Headrush E2, Boss DS-1 Distortion, Electro-Harmonix HOG, en slags Boss DD-serien pedal, Boss PN-2 Tremolo / Pan, Electro-Harmonix Holy Grail, Boss DM-2 Analog Delay, Boss RV-5 Digital Reverb og en T-Rex Mudhoney Distortion.


Andre kunstneriske utfoldelser

Bortsett fra å være en musiker er Coxon også billedkunstner, og han designer alle sine albumcover alene. Han har også designet albumcover for andre artister. I juli 2006 skrev og publiserte han et forord til en ny utgave av Herman Hesses roman, Narcissus and Goldmund. Hans arbeid har også blitt kjennetegnet på forsiden av den engelske folkesangeren Kate Rusbys album «The Girl Who Couldn’t Fly».


Personlig liv

I 2000 fødte hans daværende kjæreste, Anna Norlander, datteren Pepper Bak Troy Coxon, som de nå deler omsorgsrett for. Den 30. april 2012 bodde han på hotellet Falmouth Beach Hotel i Falmouth i Cornwall når en stor brann brøt ut.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]