Hyacinthe Sigismond Gerdil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hyacinthe Sigismond Gerdil
Hyacinthe-Sigismond Gerdil.jpg
Født23. juni 1718
Samoëns
Død12. august 1802 (84 år)
Roma
Beskjeftigelse Katolsk prest
NasjonalitetSveits
LivssynDen romersk-katolske kirke

Hyacinthe Sigismond Gerdil (født 23. juni 1718 i Samoëns i Savoia, nå i Frankrike, død 12. august 1802 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler som gjorde seg bemerket som filosof.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hyacinthe Sigismond Gerdil var sønn av notaren Pierre Gerdil og hans hustru Françoise Perrier fra Taninges. I 1743 trådte han inn hos Regularklerikerne av Den hellige Pauli kongregasjon (barnabittene). De sendte ham til Bologna for teologiske studier. Han satte seg der også godt inn i en rekke andre fag og ble godt skolert i flere vitenskapelige retninger.[trenger referanse] Mens han arbeidet med å forbedre sin italiensk, ble han lagt merketil av erkebiskopen av Bologna, Propero Lambertini (den senere pave Benedikt XIV), som dro nytte av den unge seminaristen i sine egne studier av franske tekster.[trenger referanse]

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet den 11. juni 1741 for barnabittenes kongregasjon. I 1749 var hans ry blitt lagt til de grader merke til at han var blitt indusert i en rekke vitensakapelige og litterære selskaper rundt om i Europa, som for eksempel Bologna vitenskapelige institutt, Royal Society of London og Accademia degli Arcadi i Roma.[trenger referanse] Samme år ble han utnevnt til professor i filosofi ved universitetet i Torino, men ble overført til å undervise i moralteologi i 1754.

I 1758 ble Gerdil etter anbefaling fra pave Benedikt XIV valgt som privatlærer til prinsen av Piemonte, den senere kong Karl Emmanuel IV. Han forlot lærerstillingen ved universitetet året etter for å ta seg av andre kirkelige oppdrag. I 1764 ble han valgt til provinsial superior for barnabittene i Savoia og Piemonte. I 1768 ble han valgt til å undervise sønnene til sin tidligere student, som nå var blitt konge av Sardinia.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til kardinal in pectore den 23. juni 1777 av pave Pius VI, med publikasjon 15. desember 1777.

Dissertations sur l'incompatibilité de l'attraction et de ses différentes loix, avec les phenoménes, 1754

Han hadde en rekke høyere poster i Den romerske kurie.

Gerdil deltok ved konklavet 1799-1800 som valgte pave Pius VII. Under dette pavevalget var han selv i ferd med å bli valgt, men kardinal Franziskus Herzan von Harras presenterte den østerrikske keiser Franz II veto mot ham.[trenger referanse]

Gerdils mange arbeider, av hvilke den men mest fullstendige samling ble utgitt av Migne (18163), beherskes av interessen av å forsvare katolisismen mot Lockes empirisme, sensualismen, ateismen, panteismen og de nye politisk-sosiale idéer; den filosofi som han forfekter overfor de såkalte opplysningsfilosofene er ikke den skolastiske, men mer beslektet med Cartesius og Malebranche. Viktig er hans polemikk mot Rousseau i den såkalte «Anti-Émile» - Réflexions sur la théorie et la pratique de l'éducation contre les principes de M. Rousseau (1763).[trenger referanse]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]