Georgij Tsjitsjerin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Georgij Tsjitsjerin
Bundesarchiv Bild 102-12859A, Georgi Wassiljewitsch Tschitscherin.jpg
Født24. nov. 1872[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Død7. juli 1936[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (63 år)
Moskva[5]
Beskjeftigelse Politiker[6], diplomat, musikkforskerRediger på Wikidata
Embete
  • Sovjetunionens utenriksdepartement Rediger på Wikidata
Utdannet ved Statsuniversitetet i St. PetersburgRediger på Wikidata
Far Vasilij Nikolajevitsj TsjitsjerinRediger på Wikidata
Mor Caroline Georgine Egorovna Chicherina (Meyendorff)Rediger på Wikidata
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti, Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti, Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, SovjetunionenRediger på Wikidata
Gravlagt NovodevitsjijkirkegårdenRediger på Wikidata
Medlem av Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet, Sovjetunionens sentrale eksekutivkomitéRediger på Wikidata

Georgij Vasil'jevitsj Tsjitsjerin (russisk: Георгий Васильевич Чичерин; født 12. novemberjul./ 24. november 1872greg. i Karaul i Tambov oblast i Russland, død 7. juli 1936 i Moskva) var en russisk marxistisk revolusjonær og sovjetisk politiker.

Tsjitsjerin tjente som utenrikskommissær i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og Unionen av sosialistiske rådsrepublikker fra mars 1918 til 1930. Han døde av sykdom i 1936, og etter hans død ble han lite nevnt i resten av Stalin-perioden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tsjitsjerin var sønn av legasjonsråd Vasilij Tsjitsjerin (død 1882) og hans tyskbaltiske hustru Karoline Georgine født von Meyendorff (1836-1897). Peter von Meyendorff var hans grandonkel.[7]

Karriere og virksomhet til 1917[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tjenestegjort i tsarens diplomatiske korps, sluttet Tsjitsjerin seg til den sosialdemokratiske bevegelse, først tll mensjevikene og senere til bolsjevikene. Han måtte flykte fra Russland i 1904 på grunn av sin politiske virksomhet, og tilbragte deretter i 14 år i Berlin, Paris, London og Brussel.

Han ble i 1907 sekretær i Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis utenlandsorganisasjon, men ble arrestert og utvist fra Tyskland året derpå.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 flyktet han fra Brussel til London. Der ble han sekretær i de russiske flyktingers organisasjonskomité, og etter februarrevolusjonen i 1917 og tsarens avsettelse ble han sekretær i en komité for de russiske emigranters hjemferd. På grunn av sin krigsmotstand, en oppfatning han delte med Vladimir Lenin, ble han fengslet i Storbritannia, der myndighetene ville at Russland skulle fortsette krigen.[trenger referanse]

Rapallo 1922: Fra venstre Joseph Wirth, Leonid Krasin, Georgij Tsjitsjerin og Adolf Joffe.

Etter oktoberrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Etter oktoberrevolusjonen senere på året og bolsjevikenes maktovertakelse klarte Lev Trotskij å få ham løslatt i bytte mot britiske borgere som satt fengslet i Russland. I januar 1918 kunne han vende tilbake til Moskva.

Tsjitsjerin (til høyre) i Berlin 1925

Der ble han straks utnevnt til visefolkekommissær for utenrikssaker under Trotskij. Rett etter at freden i Brest-Litovsk var blitt undertegnet i februar 1918 etterfulgte han Trotskij, ettersom denne hadde gått inn for en mindre kompromissvennlig linje overfor Tyskland og sentralmaktene. Som folkekommissær for utenrikssaker (utenriksminister) deltok Tsjitsjerin i Genovakonferansen i 1922 og ved fremforhandlingen av Rapallotraktaten samme år. Denne siste erstattet Brest-Litovsk og innebar at Sovjet-Russland fikk tilbake tapte områder og at diplomatiske forbindelser ble opprettet med Weimarrepublikken. Utover den gjensidige anerkjennelse, som var den første diplomatiske anerkjennelse sovjetregimet fikk, gav sovjetrusserne avkall på å fremsette krigsskadeerstatningskrav mot Tyskland.

Georgij Tsjitsjerin etterstrebet en samarbeidspolitikk ovverfor tyskerne og utviklet et godt forhold til Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau.[trenger referanse]

I denne perioden hadde han også diplomatiske forhandlinger med den apostoliske nuntius Eugenio Pacelli, den fremtidige pave Pius XII, om den katolske kirkes status i Sovjetunionen.

Tsjitsjerin var kjent som en arbeidshest, nærmest en arbeidsnarkoman, men han ble fra 1928 av helsemessig mer og mer svekket og ble derfor avløst i enbedet.[trenger referanse]

Tsjitsjerin var brorsønn av den russiske filosofen og juristen Boris Tsjitsjerin.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Georgy Vasilyevich Chicherin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georgy-Vasilyevich-Chicherin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Georgi Wassiljewitsch Tschitscherin, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tschitscherin-georgi-wassiljewitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ А. М. Прохорова, red. (1969) (på ru), Большая советская энциклопедия: [в 30 т.] (3rd utgave), Moskva: The Great Russian Encyclopedia, OCLC 14476314, Wikidata Q17378135 
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Se Genealogisches Handbuch der livländischen Ritterschaft Band 1, Görlitz 1919 Digitalisat, s. 503-532

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Tchitcherin Wants Japan Excluded – originaltekst
  • Richard K. Debo: «The Making of a Bolshevik: Georgii Chicherin in England 1914-1918», Slavic Review, vol. 25, no. 4 (Dec. 1966), pp. 651–662. In JSTOR.
  • Timothy Edward O'Connor: Diplomacy and Revolution: G.V. Chicherin and Soviet Foreign Affairs, 1918-1930, Ames, Iowa State University Press, 1988.
  • Ludmila Thomas: Georgi Tschitscherin: Ich hatte die Revolution und Mozart. Dietz, Berlin 2012, ISBN 978-3-320-02275-4 (aus dem Russischen von Helmut Ettinger).
  • Oscar Blum: Russische Köpfe: Kerenski, Plechanow, Martow, Tschernow, Sawinkow-Ropschin, Lenin, Trotzki, Radek, Lunatscharsky, Dzerschinsky, Tschitscherin, Sinowjew, Kamenew. Mit 9 Porträtswiedergaben. Franz Schneider, Berlin u.a. 1923.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]