Georgij Tsjitsjerin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Georgij Tsjitjerin i 1925.

Georgij Vasil'jevitsj Tsjitsjerin (russisk: Георгий Васильевич Чичерин; født 12. novemberjul./ 24. november 1872greg. i Karaul i Tambov oblast i Russland, død 7. juli 1936 i Moskva) var en russisk marxistisk revolusjonær og sovjetisk politiker.

Tsjitsjerin tjente som utenrikskommissær i Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk og Unionen av sosialistiske rådsrepublikker fra mars 1918 til 1930. Han døde av sykdom i 1936, og etter hans død ble han lite nevnt i resten av Stalin-perioden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tsjitsjerin var sønn av legasjonsråd Vasilij Tsjitsjerin (død 1882) og hans tyskbaltiske hustru Karoline Georgine née von Meyendorff (1836-1897). Peter von Meyendorff var hans grandonkel.[1]

Karriere og virksomhet til 1917[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tjenestegjort i tsarens diplomatiske korps, sluttet Tsjitsjerin seg til den sosialdemokratiske bevegelse, først tll mensjevikene og senere til bolsjevikene. Han måtte flykte fra Russland i 1904 på grunn av sin politiske virksomhet, og tilbragte deretter i 14 år i Berlin, Paris, London og Brussel.

Han ble i 1907 sekretær i Russlands sosialdemokratiske arbeiderpartis utenlandsorganisasjon, men ble arrestert og utvist fra Tyskland året derpå.

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 flyktet han fra Brussel til London. Der ble han sekretær i de russiske flyktingers organisasjonskomité, og etter februarrevolusjonen i 1917 og tsarens avsettelse ble han sekretær i en komité for de russiske emigranters hjemferd. På grunn av sin krigsmotstand, en oppfatning han delte med Vladimir Lenin, ble han fengslet i Storbritannia, der myndighetene ville at Russland skulle fortsette krigen.

Rapallo 1922: Fra venstre Joseph Wirth, Leonid Krasin, Georgij Tsjitsjerin og Adolf Joffe.

Etter oktoberrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Etter oktoberrevolusjonen senere på året og bolsjevikenes maktovertakelse klarte Lev Trotskij å få ham løslatt i bytte mot britiske borgere som satt fengslet i Russland. I januar 1918 kunne han vende tilbake til Moskva.

Tsjitsjerin (til høyre) i Berlin 1925

Der ble han straks utnevnt til vise-folkekomissær for utenrikssaker under Trotskij. Rett etter at freden i Brest-Litovsk var blitt undertegnet i februar 1918 etterfulgte han Trotskij, ettersom denne hadde gått inn for en mindre kompromissvennlig linje overfor Tyskland og sentralmaktene. Som folkekommissær for utenrikssaker (utenriksminister) deltok Tsjitsjerin i Genovakonferansen i 1922 og ved fremforhandlingen av Rapallotraktaten samme år. Denne siste erstattet Brest-Litovsk og innebar at Sovjet-Russland fikk tilbake tapte områder og at diplomatiske forbindelser ble opprettet med Weimarrepublikken. Utover den gjensidige anerkjennelse, som var den første diplomatiske anerkjennelse sovjetregimet fikk, gav sovjetrusserne avkall på å fremsette krigsskadeerstatningskrav mot Tyskland.

Georgij Tsjitsjerin etterstrebet en samarbeidspolitikk ovverfor tyskerne og utviklet et godt forhold til Ulrich Graf von Brockdorff-Rantzau.

Under denne perioden hadde han også diplomatiske forhandlinger med den apostoliske nuntius Eugenio Pacelli, den fremtidige pave Pius XII, om den katolske kirkes status i Sovjetunionen.

Tsjitsjerin var kjent som en arbeidshest, nærmest en arbeidsnarkoman, men han ble fra 1928 av helsemessig mer og mer svekket og ble derfor avløst i enbedet.

Tsjitsjerin var brorsønn av den russiske filosofen og juristen Boris Tsjitsjerin.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Tchitcherin Wants Japan Excluded – originaltekst
  • Richard K. Debo: «The Making of a Bolshevik: Georgii Chicherin in England 1914-1918», Slavic Review, vol. 25, no. 4 (Dec. 1966), pp. 651–662. In JSTOR.
  • Timothy Edward O'Connor: Diplomacy and Revolution: G.V. Chicherin and Soviet Foreign Affairs, 1918-1930, Ames, Iowa State University Press, 1988.
  • Ludmila Thomas: Georgi Tschitscherin: Ich hatte die Revolution und Mozart. Dietz, Berlin 2012, ISBN 978-3-320-02275-4 (aus dem Russischen von Helmut Ettinger).
  • Oscar Blum: Russische Köpfe: Kerenski, Plechanow, Martow, Tschernow, Sawinkow-Ropschin, Lenin, Trotzki, Radek, Lunatscharsky, Dzerschinsky, Tschitscherin, Sinowjew, Kamenew. Mit 9 Porträtswiedergaben. Franz Schneider, Berlin u.a. 1923.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Genealogisches Handbuch der livländischen Ritterschaft Band 1, Görlitz 1919 Digitalisat, s. 503-532

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Georgij Tsjitsjerin – bilder, video eller lyd