Galnemåndagen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Galnemåndag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Galnemåndagen
Ukjent styrke Ekstratropisk orkan (SSO)
Dannet 11. eller 12. mars 1822
Oppløst 12. mars 1822
Kraftigste
vinder
Laveste lufttrykk 940 hPa (mbar)
Døde Minst 170, kanskje 300
Skader Mange forlis og havarier, ødelagte hus, stormflo m.m.
Områder
rammet
I Norge kysten fra Utsira til Stad
En del av
Vinterhalvåret
Side med liste over omkomne i uværet, fra Os kirkebok

Galnemåndagen brukes på Vestlandet om en orkan som nådde kysten fra sørvest om morgenen mandag 11. mars 1822. Den krevde etter det vi kjenner til flere menneskeliv enn noe annet uvær i denne landsdelen. Kirkebøkene oppgir 157 omkomne, og andre dokumenter ytterligere 13[1]. I tillegg forekommer antagelig mørketall. Muntlige overleveringer tyder på at 300 omkom på havet. Det store antallet dødsofre skyldes at orkanen kom hurtig, uten varsel (værvarsler fantes ikke i 1822), mens et rikt sildefiske hadde trukket til seg hundrevis av fiskebåter som befant seg ute i havgapet. På den tiden brukte fiskerne små, åpne båter, med årer og seil. Kanskje de også trodde at våren var kommet med roligere vær, og derfor ikke regnet med et så kraftig uvær. I forhold til katastrofens omfang er øyenvitneskildringer og andre opplysninger om orkanen svært sparsomme. Vi kjenner øyenvitneskildringer fra tre menn: Sognepresten i Kvinnherad, Peder Harboe Hertzberg (1775-1830), bonden og politikeren Ingebret Gulliksen fra Klepp – og forbryteren Gjest Baardsen, som satt hos en lensmann på Byrknesøyna i Gulen.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Morgenen rant opp med lite vind og lettskyet eller klart, pent og mildt vær – så fiskerne reiste til havs allerede i grålysningen. Men mørke skyer trakk fort opp på himmelen, og vinden økte raskt. På Jæren begynte uværet ca. kl. 8 og var på det sterkeste kl. 11–12 – på Byrknesøyna nord for Bergen trakk skyene opp på himmelen ved nitiden.

Orkanen skyldtes et uvanlig kraftig lavtrykk, hvis bane og forløp er rekonstruert etter bl.a. de få øyenvitneskildringene som er kjent. Orkansentret passerte Skottland eller like nord for Skottland og beveget seg raskt øst- eller nordøstover mot norskekysten – en meget vanlig lavtrykksbane, særlig i vinterhalvåret. Hele kysten fra Utsira til Sogn og Fjordane ble herjet av uværet. Også andre land rundt Nordsjøen kan ha blitt rammet. Vinden var sørvestlig, men dreide senere mot nordvest. Vindstyrken på Klepp og Byrknesøyna er beregnet til 35 m/s, mens Utsira antagelig hadde sterkere vind (32,7 m/s og mer er orkan). I moderne tid har likevel sterkere orkaner forekommet langs norskekysten. Under Nyttårsorkanen 1992 og orkanen Dagmar 2011 ble den sterkeste vinden målt eller anslått til henholdsvis 46 og 44,6 m/s. Disse orkanene hadde en lignende, men litt nordligere bane. Nyttårsorkanen gav således «bare» full storm på Utsira.[2]

Det laveste lufttrykket under Galnemåndag er beregnet til 940 hPa[3] Det er lavere enn under nyttårsorkanen, kanskje fordi orkanen av 1822 hadde større utstrekning. Orkanen førte med seg nedbør som sludd og snø selv ytterst på kysten, skriver både Gulliksen og Baardsen. Temperaturen må altså ha vært lavere enn under nyttårsorkanen.

Skal en dømme etter senere uvær av lignende styrke og vindretning, kan bølgehøyden ha vært 15-20 m, og sikten meget dårlig både pga. alt sjørokket og nedbør som sludd og snø.

Orkanen krevde menneskeliv langs kysten fra Egersund til Selje, men særlig rundt Bergen og nord for Bergen. Mange omkom da små, åpne fiskebåter kullseilte eller ble knust mot båer og skjær. Også flere skipsforlis krevde menneskeliv. En person ble kvalt i snøkavet. Ved Egersund ble en dreng slått i hjel da en låve falt sammen over ham.

Gjest Baardsens redningsaksjon[rediger | rediger kilde]

Sammen med sin venn og forbryterkollega Sven Brække (eller Brekkene) satt Gjest Baardsen arrestert hos en lensmann på Byrknesøy (nord for Fedje). I tillegg til at fiskerne hadde dratt ut ved morgengry, hadde en del barn rodd ut til mer nærliggende øyer for å sanke mose og lav som ble brukt til kufôr nå i vårknipa. Disse barna rakk ikke tilbake før orkanen var over dem; de var antagelig blitt liggende værfaste på øyene.

Gjest Baardsen, hvis far omkom på sjøen da sønnen var liten, var meget båtvant – og kjent for sine dristige seilaser. Utpå dagen fikk han og Brække – skriver Baardsen i sin selvbiografi – overtalt noen av de gjenværende fiskerne til å bli med seg ut og redde barna før de frøs i hjel. De tok to av de beste båtene og lot det stå til. Vinden hadde begynt å løye nå, men sjøen var like grov. De klarte likevel å finne og redde seks barn som hadde strandet på forskjellige øyer og holmer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]