Fredrikke Nielsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fredrikke Nielsen
Fredrikke Nielsen portrait.jpg
Fredrikke Nielsen, ca. 1860.
Født5. juli 1837[1]Rediger på Wikidata
AvaldsnesRediger på Wikidata
Død7. juli 1912 (75 år)
BergenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse SkuespillerRediger på Wikidata
Ektefelle Harald Nielsen (1856–)[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Fredrikke Louise Nielsen (født Fredrikke Louise Jensen 5. juli 1837 i Haugesund, død 7. juli 1912 i Bergen) var en norsk skuespiller og kvinnepioner. Hun spilte over 300 roller i sin 26 år lange karrière, og ble personlig instruert av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsen valgte henne blant annet til å spille Signe, en av hovedrollene i Gildet paa Solhoug, som ble forfatterens første publikumssuksess. I 1880 forlot hun scenen, gikk inn i metodistmenigheten i Bergen og ble predikant. For resten av sitt liv drev hun misjonsvirksomhet i Norden og i USA. Hun hadde et sterkt sosialt engasjement, og i tillegg til å drive religiøs forkynnelse, benyttet hun prekestolen til å formidle andre hjertesaker, som kvinners og barns rettigheter.

Fredrikke Nielsen var gift med skuespiller Harald Nielsen. Hun er også oldemor til kunstneren Gunnar Haugland.

Det norske Theater 1853 - 1861[rediger | rediger kilde]

Fredrikke Nielsen i Trondheim, ca. 1860.

Fredrikke Nielsen debuterte ved Det norske Theater i Bergen 14. desember 1853, i stykket Hvor hun kan lyve. Hun var da 16 år, og mottok kort tid etter fast ansettelse. Hun vant raskt bergensernes hjerter, og professor Lorentz Dietrichson kalte henne «Poesien personifisert på scenen» (Noreng 1998:8). Nielsen ble ved teatret i Bergen fra 1853 til 1861. Hun var en høyt respektert tragedienne, og spilte en rekke sentrale roller, som Rosalind i Shakespeares As You Like It og Hjørdis i Ibsens Hærmennene på Helgeland.

Fra 1853 til 1857 ble Fredrikke Nielsen jevnlig instruert av Ibsen. Hun kom i et fortrolig forhold til ham, noe blant annet hennes egne memoarer gir flere eksempler på. Hun hadde stor respekt for ham, både som forfatter og instruktør. Det hun lærte av ham i ung alder, tok hun med seg og benyttet for resten av sin skuespillerkarrière. Under premieren på Gildet på Solhaug har hun selv fortalt hvordan Ibsen kom bort til henne da hun gikk nervøs og ventet på stikkordet. Han rakte velsignende sine hender over hennes hode og sa: «Hvile nu Herrens engler over Dem» (Nielsen 1998:90), før han dyttet henne ut på scenen.

Henrik Ibsens muse[rediger | rediger kilde]

Fredrikke Nielsen som Hjørdis i Hærmændene paa Helgeland ved Det norske Theater, 1859.

Både professor Arild Haaland og psykolog Arne Duve tok det nærmest for gitt, at det må ha oppstått et kjærlighetsforhold mellom Fredrikke og den unge Henrik Ibsen (Duve 1977, Haaland 1978:173). Professor Harald Noreng, som utga hennes memoarer, har også påpekt et mulig forhold mellom dem. Han har med spesielt fokus på Ibsens senere samtidsdramaer lagt til et kapittel hvor han antyder at Fredrikke Nielsen kan ha inspirert forfatteren. Han setter opp en rekke paralleller mellom hennes dramatiske liv og Ibsens diktning. Eksempler på nære biografiske forbindelser med ibsenske kvinnefigurer finner man bl.a. i dramaer som Olaf Liljekrans, Hærmændene paa Helgeland, Kjærlighedens Komedie, Gengangere, Vildanden, Fruen fra havet og Når vi døde vågner. (Noreng 1998:110-158). Ibsen reiste fra Bergen i 1857, og etter dette vet man ikke om de to traff hverandre igjen. Det man vet er at Fredrikke Nielsen, 69 år gammel, dro til Kristiania da Henrik Ibsen døde i 1906. Hun stilte seg i kø med titusener av andre som ville vise dikteren den siste ære. Da hun kom frem til båren hans, stanset hun og takket for rollene i en liten tale som hun hadde skrevet, og la ned en bukett markblomster.

Ekteskap og egen familie[rediger | rediger kilde]

27. november 1856 giftet Fredrikke Nielsen seg med skuespillerkollega Harald Andreas Nielsen. Paret fikk ti barn, men kun seks av dem vokste opp.

Trondheim 1861–1876[rediger | rediger kilde]

Portrettfoto, ca. 1865.

I 1861 mottok Fredrikke Nielsen og ektemannen begge ansettelse ved Det norske Theater i Trondheim. De forlot Bergen og bosatte seg i Trondheim, hvor de ble til 1876. Da teatret gikk konkurs, startet Harald Nielsen sitt eget teaterselskap. Fredrikke Nielsen arbeidet i perioder for sin manns teaterselskap, inntil han i 1870 oppga scenen og ble fotograf. På egenhånd drev hun også en utstrakt reisevirksomhet, med gjesteopptredener på Skandinavias største scener, samtidig som hun reiste rundt med sine egne opplesningprogrammer. I 1876 fikk hun ved opprettelsen Den Nationale Scene engasjement som deres fremste skuespiller, og dermed flyttet familien tilbake til Bergen.

Den Nationale Scene 1876–1880[rediger | rediger kilde]

27. oktober 1976 sto Fredrikke Nielsen på scenen i åpningforestillingen for Den Nationale Scene i Bergen. Hun spilte Hjørdis i Ibsens Hærmennene på Helgeland. Kollega Octavia Sperati mintes fra forestillingen at «Fru Fredrikke Nielsens fantasifulde, dæmoniske Hjørdis var af stor Virkning, …» (Sperati 1911:89). Også professor Harald Noreng har vært inne på at Fredrikke i dette stykket fikk rikelig anledning til å spille ut de «mørke og aggressive sidene i sitt eget kunstnertemperament …» (Noreng 1998:114). I de påfølgende fire år var Nielsen teatrets primadonna.

Metodistpredikant og kvinnepionér[rediger | rediger kilde]

Predikanten. Oljemaleri av Knud Bergslien.

Etter at hennes eldste sønn sterkt oppfordret henne til å «forlate scenen og følge Herren», begynte Fredrikke Nielsen fra omkring 1878 å oppsøke metodistmiljøet i Bergen.

På omtrent samme tid, satte Den Nationale Scene opp Ibsens skuespill Kjærlighedens Komedie. Da det kontroversielle stykket ble utgitt, hadde Fredrikke Nielsen antakelig gjenkjent sider av seg selv i hovedfiguren, Svanhild. Hun lært seg alle replikkene, men ingen teatre våget å sette det opp. Nå seksten år senere, gikk hun for å motta sin drømmerolle, men var blitt for gammel og måtte ta til takke med å spille Svanhilds mor, Enkefru Halm. Det kunstneriske nederlaget bidro til å skyve henne ut i en dyp, eksistensiell krise. Året etter sa hun opp sin stilling ved Den Nationale Scene, og 17. juni 1880 spilte hun sin siste forestilling, i rollen som Frøken Bernick i Ibsens Samfundets støtter. Etter dette gjennomgikk hun en religiøs vekkelse, ble metodistpredikant og kunne aldri mer sette sine ben i et teater.

I de følgende 30 år, reiste Fredrikke Nielsen Skandinavia rundt og forkynte. Etter ektemannens død i 1881, reiste hun også til USA, hvor tre av døtrene hadde bosatt seg. Hun reiste gjennom nesten alle USAs stater for å forkynne for skandinaviske metodister.

Hennes sosiale engasjement førte til at hun i tillegg til det religiøse også benyttet talestolen til å fremme andre saker. I en tid da det i seg selv kunne være en utfordring for en kvinne å ta ordet i forsamlinger, talte Fredrikke Nielsen både om kvinners rettigheter, enslige mødres stilling i samfunnet, arverett for barn av enslige mødre, oppdragelse og avholdssak. Hun var en populær foredragsholder, og snakket gjerne for fulle hus. Hun skrev dessuten debattinnlegg i avisene om temaene som opptok henne. Fredrikke Nielsen fortsatt å holde foredrag frem til sin død.

Trivia[rediger | rediger kilde]

Bryllupssang fra Henrik Ibsen[rediger | rediger kilde]

Da Fredrikke og Harald Nielsen giftet seg var Domkirken i Bergen fylt til randen av gjester og skuelystne. Henrik Ibsen hadde skrevet bryllupssangen på melodien «Å kjøre vatten, å kjøre ved».

 

Det er paa Scenen en gammel Skik
At lade Skuespillet Ende
Naar Hjelten Seirrig af Kampen gik
Og vandt sin elskede, vandt «Hende»!
Man skulde tro at Livets Poesie
Med Bryllupsaftenen var rent forbi,
At ei De to
Mere har Bo
Fra denne Dag i Kunstens Rige!

 

Men se! i Livet det gaar ei saa,
Der er Fortsættelsen det bedste,
Det lyse, vinkende Himmelblaa,
Hvortil Alle Blikke fæste;
Naar Kirken signet har to Hjerters Pagt
Der er en Pragt i Deres Forbund lagt;
Vaarligt og rigt
Skjønt, som et Digt,
Staar Livet da for De tvende.

 

I to, hvis Hjerter en kjærlig Ild
Og Kirkens Ord nu forener!
Tag freidigt fat paa Livets Skuespil,
Det har saa vexlende Scener, -
Men om det stundom bringer jer Besvær -
Bevar den Aand som I besjæler her,
Da kan I trygt
Se uden Frygt
Imod den Tid, da Tæppet falder.
(HIS 11 2009:218f).

Tapt selvbiografi[rediger | rediger kilde]

Fredrikke Nielsen skrev sine memoarer, og etterlot seg et fyldig manuskript da hun døde. Det var blitt antatt hos Gyldendal, og boka skulle til å gå i trykken, da familien i siste øyeblikk trakk den tilbake. Av frykt for skandaler, ble manuskriptet tilintetgjort. I 1980 dukket det opp en bunke gulnede papirer på loftet til Fredrikke Nielsens barnebarn i California. Det viste seg å være en svensk oversettelse av manusets første tredjedel, tiltenkt skandinaviske metodister i USA. Dette var den delen av memoarene som inneholder barndom, teaterdebut og samarbeid med Henrik Ibsen. Professor Harald Noreng fikk tak i manuskriptet, og i 1998 ga han det ut på Novus forlag.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk biografisk leksikon, oppført som Fredrikke Louise Nielsen, Norsk biografisk leksikon ID Fredrikke_Nielsen, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]