Frankrikes politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fransk politikk)
Hopp til: navigasjon, søk

Frankrikes politiske system bygger på forfatningen vedtatt i 1958. Landet er en demokratisk republikk, som styres ved et semipresidensielt system. Nasjonalforsamlingen har to kamre. Kirke og stat er delt. Frankrike er en enhetsstat, men de 22 regionene fikk i 1986 økt sin makt. Korsika har et særstatutt som ble innført i 1991.[1]

Politisk historie[rediger | rediger kilde]

Frankrikes politiske utvikling har, siden 1789 vært preget av ustabilitet og mange regimeskifter. Landets konstitusjonelle historie har vært tilsvarende ustabil, med 13 forskjellige konstitusjoner siden 1789. Overgangen fra et regime til et annet har ofte vært preget av voldelig og blodig konflikt. Revolusjonen i 1789 utviklet seg snart til Terroren. Det andre keiserdømmets sammenbrudd førte til Pariskommunen, et opprør blant befolkningen i Paris som ble slått ned av hæren. Den tredje republikk falt som en følge av den tyske okkupasjonen av Frankrike under andre verdenskrig. Også andre regimeoverganger var preget av opptøyer. Frankrikes politiske utvikling skiller seg dermed drastisk fra nabolandet Storbritannia, som, med unntak av den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, har vært preget av stabilitet og en gradvis demokratisering.

Frankrike under den femte republikk[rediger | rediger kilde]

Frankrike er, ifølge grunnloven, en udelelig, sekulær, demokratisk og sosial republikk. Grunnloven foreskriver også maktfordeling og respekt for en rekke konstitusjonelle rettigheter.

Grunnloven er nedfestet i den såkalte femte republikk fra 1958 med Charles de Gaulle som dens første president. Denne kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsutskiftninger og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962).

Presidenten[rediger | rediger kilde]

Frankrikes president 2012–2017, François Hollande.

Den franske styreformen kan karakteriseres som semipresidentialisme, en styreform som kombinerer trekk fra parlamentarisme og presidentstyre med en Frankrikes statsminister og en president som begge har betydelig utøvende makt.

Den franske presidenten har en særlig sterk posisjon i utenrikspolitikk. I utgangspunktet er det presidenten som velger statsministeren (premier ministre) og godkjenner dennes valg av ministre.

Valgsystem ved presidentvalget[rediger | rediger kilde]

Frankrikes president blir valgt av folket ved direkte valg. For å vinne valget må kandidaten oppnå mer enn halvparten av de avgitte stemmene. Dersom ingen av kandidatene oppnår et slikt flertall i første valgomgang, foretas en andre valgomgang mellom de to kandidatene som i den første omgangen fikk flest stemmer.[2]

Stemmeberettiget er hver franske statsborger som på valgdagen har fylt 18 år.[3] Valgbar som president, er stemmeberettigede som har samlet 500 underskrifter fra personer innvalgt i minst 30 folkeforsamlinger i Frankrike eller Europa. Underskriverne skal være geografisk spredt. Det er derfor ikke tillatt at mer enn 10 % av listen kommer fra hvert av landets departementer.[4]

Valgperioden er fem år, innført etter en folkeavstemning i 2000.[5] Presidenten kan bare velges for to etterfølgende perioder.[6]

Regjeringen[rediger | rediger kilde]

I motsetning til under et system med rent presidentstyre er imidlertid statsministeren og regjeringen ansvarlig ovenfor den lovgivende makt, som kan tvinge regjeringen til å ga av ved et mistillitsvotum. I praksis vil vil dermed parlamentet avgjøre fra hvilket parti statsministeren skal komme.

Frankrike har derfor opplevd perioder med såkalt «samboerskap», der presidenten kommer fra et annet parti enn statsministeren og regjeringen. Dette kan altså skje siden de to delene av den utøvende makten velges på forskjellig måte og har forskjellig legitimitetsgrunnlag. Presidenten har myndighet til å oppløse parlamentet ved å skrive ut nyvalg.

Parlamentet[rediger | rediger kilde]

Det franske parlamentet har et tokammersystem. Det dreier seg om nasjonalforsamlingen (Assemblée Nationale) med 577 medlemmer og senatet med 348 medlemmer.[7]

Frankrike har et flerpartisystem med to dominerende blokker, samt andre partier som ikke er en del av disse blokkene. Høyresiden er dominert av Les Républicains (navneendring fra Union pour un mouvement populaire). På venstresiden har Parti socialiste (PS) særlig vært avhengig av Parti communiste français (PCF) for å danne regjering. De største partiene utenfor de to blokkene er Mouvement démocrate og Front national.

Valgsystem ved valg til nasjonalforsamlingen[rediger | rediger kilde]

Valget foregår hvert femte år ved direkte valg i enkeltpersonkretser, i to omganger. Dersom en kandidat oppnår absolutt flertall i første omgang, er vedkommende valgt. Forutsetningen er at antallet stemmer som kandidaten har oppnådd, utgjør mer enn en firedel av stemmeberettigede i valgkretsen. For å kunne delta i den andre valgomgangen, må en kandidat oppnå et antall stemmer som tilsvarer minst 12,5 % av de stemmeberettigede. Dersom bare én person kommer på dette nivået, vil også den som fikk det nest største antall stemmer, delta i andre valgomgang. I andre valgomgang vinner den som oppnår flest stemmer.[8]

Dersom et sete blir ledig i løpet av en valgperiode, vil den som oppnådde det nest høyeste antall stemmer, bli innkalt til parlamentet. Det gjelder dersom den valgte kandidat dør, gjør tjeneste i regjeringen eller conseil constitutionnel, eller tjenestegjør på et enkeltoppdrag for regjeringen lengre enn seks måneder. I alle andre tilfeller avholdes suppleringsvalg tre måneder etter at ledigheten oppstår, med mindre denne oppstår i valgåret.[8]

Stemmerettsalderen er 18 år. 

Conseil constitutionel[rediger | rediger kilde]

Conseil constitutionnel er Frankrikes forfatningsdomstol. Domstolen har blant annet som oppgave å ta stilling til om lovene er i samsvar med grunnloven.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Berntzen, Einar. Politikk i Europa. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215022208. 
  2. ^ «Wahlen und Wahlverfahren in Frankreich». Frankreich in Deutschland (tysk). Besøkt 7. februar 2017. 
  3. ^ «Qui peut voter ? - Conseil constitutionnel présidentielle 2017». Conseil constitutionnel présidentielle 2017 (fr-FR). Besøkt 6. februar 2017. 
  4. ^ «Qui peut-être candidat-e à l’élection présidentielle ? - Conseil constitutionnel présidentielle 2017». Conseil constitutionnel présidentielle 2017 (fr-FR). Besøkt 6. februar 2017. 
  5. ^ «Wahlen und Wahlverfahren in Frankreich». Frankreich in Deutschland (tysk). Besøkt 6. februar 2017. 
  6. ^ «Loi constitutionnelle n° 2008-724 du 23 juillet 2008 de modernisation des institutions de la Ve République». Conceil Constitutionnel. «Après le premier alinéa de l'article 6 de la Constitution, il est inséré un alinéa ainsi rédigé : « Nul ne peut exercer plus de deux mandats consécutifs. »» 
  7. ^ Union, Inter-Parliamentary. «IPU PARLINE database: FRANCE (Assemblée nationale), Full text». www.ipu.org. Besøkt 26. april 2017. 
  8. ^ a b Union, Inter-Parliamentary. «IPU PARLINE database: FRANCE (Assemblée nationale), Full text». www.ipu.org. Besøkt 30. mars 2017. 
  9. ^ NEXINT (24. februar 2008). «Conseil Constitutionnel». www.conseil-constitutionnel.fr (fransk). Besøkt 28. april 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]