Tyrkias politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Tyrkias politiske system har siden etableringen av det moderne Tyrkia i 1923, vært i stadig endring. Landets forfatning er skrevet på nytt, endret eller satt ut av kraft en rekke ganger. Maktfordelingen mellom statsorganene har endret seg i løpet av 2010-årene, blant annet ved at regjeringens makt er blitt større på bekostning av parlamentet. Presidenten ble i 2014 for første gang valgt ved direkte valg, og har dermed oppnådd en ny status.

Tyrkia ble grunnlagt 29. oktober 1923 etter en fire år lang frigjøringskrig mot Hellas, Armenia, Storbritannia, Italia og Frankrike. Staten ble grunnlagt av general Mustafa Kemal (senere kalt Atatürk), som en sekulær, nøytral og uavhengig republikk. Atatürk ble landets første president. Hans politikk som er etter hans død kalt kemalisme, har preget utviklingen av den tyrkiske stat.

Nasjonalforsamlinga[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforsamlinga (Millet Meclisi) holder til i en bygning i Ankara tegnet av Clemens Holzmeister.

Tyrkias store nasjonalforsamling (Türkiye Büyük Millet Meclisi) som ble grunnlagt i 1920, er Tyrkias lovgivende forsamling. Den har ett kammer, 550 representanter, og valgperioden er 4 år.[1]

Millet Meclisi åpner hvert år på første virkedag i september. Nasjonalforsamlinga vedtar, endrer og opphever lover, vedtar statsbudsjettet og fører tilsyn med regjeringa. Nasjonalforsamlinga har en spørretime der regjeringsmedlemmer blir bedt om å svare på spørsmål, og regjeringsmedlemmer kan innkalles til høringer. Den kan også vedta mistillit mot regjeringa. Presidenten har utsettende veto på vedtak i nasjonalforsamlinga.

Enhver tyrkisk statsborger over 25 år er valgbar til nasjonalforsamlinga, forutsatt at han har fullført folkeskole, ikke er dømt for alvorlige forbrytelser eller har deltatt i «ideologisk og anarkistisk virksomhet». Menn må ha fullført militærtjeneste. Delegatene forutsettes å representere hele landet – ikke bare sin egen valgkrets.[2]

Artikkel 83 og 84 i grunnloven garanterer representantene parlamentarisk immunitet. Denne retten ble stilt på en prøve i mars 1994, da Millet Meclisi vedtok å oppheve den parlamentariske immuniteten for sju representanter som hadde tatt til orde for borgerrettigheter for den kurdiske minoriteten. De sju ble arrestert på trappa til parlamentsbygningen og anklaga for å ha holdt taler som utgjorde «en forbrytelse mot staten».

Grunnloven[rediger | rediger kilde]

Landets någjeldende grunnlov ble vedtatt etter en folkeavstemning i 1982. Den erstattet grunnloven fra 1961, også den vedtatt etter en folkeavstemning. Dagens grunnlov har vært gjenstand for folkeavstemninger i 1987, 1988, 2007, 2010. Grunnlov har vært 20 ganger siden den ble vedtatt, og endringene har omfattet 110 av grunnlovens 177 artikler. Det er vedtatt å avholde folkeavstemning i 2017.[3]

Presidenten[rediger | rediger kilde]

Tyrkias president velges direkte av folket. Det ble avgjort etter folkeavstemninger avholdt i 2007 og 2012. Et direkte presidentvalg ble avholdt første gang i 2014. Den som velges må ha fylt 40 år og ha avlagt eksamen ved en høyskole. Dersom kandidaten er en mann, må han ha avtjent verneplikten. Valgperioden er fem år og det kan skje gjenvalg bare en gang.[2]

Presidenten sammenkaller og leder møtene i nasjonalforsamlinga, signerer lover og internasjonale traktater, og har utsettende veto i lovsaker. Presidenten kan legge ut forslag til grunnlovsendringer til folkeavstemning. Det er presidenten som utnevner statsministeren, og han sammenkaller og leder regjeringsmøtene.

Presidenten har myndighet til – uavhengig av regjeringa – å utnevne medlemmer av grunnlovsdomstolen, ambassadører, generalstabssjefen og guvernører i provinsene. Presidenten leder et nasjonalt sikkerhetsråd, som består av statsministeren, forsvarsministeren, innen- og utenriksministrene, generalstabssjefen, sjefene for forsvarsgreinene og sjefen for gendarmeriet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidligere var det parlamentet som valgte presidenten. Ved presidentvalget både i 1989 (Turgut Özal) og i 1993 (Süleyman Demirel) måtte det tre valgomganger til. Grunnloven stiller videre krav om at presidenten ikke skal ha verv i noe politisk parti, og både Özal og Demirel trakk seg følgelig som partiledere etter valget. Presidenten velges for en periode på 7 år, og kan ikke gjenvelges. Presidenten kan avsettes ved et tre fjerdedels flertall i nasjonalforsamlinga.

Grunnloven av 1982 ga presidenten en sterkere stilling enn den gamle grunnloven av 1961 gjorde, da presidentembetet først og fremst var av seremoniell karakter.

Regjeringen[rediger | rediger kilde]

Recep Tayyip Erdoğan (AK Parti) har vært Tyrkias president siden 2014. Han var Tyrkias statsminister fra 2003 til 2014.

Regjeringa ledes av statsministeren, som utnevnes av presidenten blant nasjonalforsamlingas medlemmer. I praksis ber presidenten lederen for det største partiet i nasjonalforsamlinga eller en koalisjon om å danne regjering. Statsministeren foreslår deretter ministrene, som utnevnes av presidenten. Hvis en regjering ikke er blitt danna innen 45 dager, kan presidenten oppløse nasjonalforsamlinga og skrive ut nyvalg. Regjeringsmedlemmene leder hvert sitt departement.

Det nasjonale sikkerhetsrådet[rediger | rediger kilde]

Det nasjonale sikkerhetsrådet (Milli Güvenlik Kurulu, forkortet MGK) ble opprettet ved den nye grunnloven i 1961. Landet hadde i 1960 opplevd et militærkupp. MGK ble sammensatt av av militære og sivile ledere, og i begynnelsen var de militære i flertall. Sikkerhetsrådet kunne instruere regjeringen i sikkerhetsspørsmål. Flere endringer av forfatningen etter 2000, har medført at de sivile myndigheter har flertall i MGK. Sikkerhetsrådet har mistet sin instruksjonsrett og er blitt kun rådgivende. Endringene er blant annet gjennomført for å tilpasse landets lover til en søknad om medlemskap i EU.[2]

Regionale og lokale styringsorganer[rediger | rediger kilde]

Den tyrkiske grunnloven av 1982 har opprettholdt et relativt sentralisert styresett, med liten grad av kommunalt selvstyre og sterk departemental kontroll over lavere politiske nivå.

Provinsene[rediger | rediger kilde]

Tyrkia er oppdelt i 81 provinser ('iller').[2] Provinsen ledes av en guvernør (vagi) som utpekes av regjeringa med presidentens godkjenning. Guvernørens oppgave er å iverksette politikken til sentrale myndigheter, og han rapporterer til innenriksdepartementet. Guvernøren er ordstyrer i provinsforsamlinga, som velges hvert femte år. Provinsforsamlinga møtes årlig for å godkjenne provinsbudsjettet, og velger en person fra hvert distrikt til provinsens administrative kommisjon, som har ukentlige møter.

De største postene på provinsbudsjettet er i de fleste provinsene skole og landbruk, inkludert irrigasjons- og skogreisningsprogrammer.

Distriktene[rediger | rediger kilde]

Hver provins er delt i distrikter (kazalar); i gjennomsnitt består hver provins av 8 distrikter. I alt har Tyrkia noe over 500 distrikter. Hvert distrikt har sin egen administrasjon, leda av en distriktssjef (kaykakam). Distriktssjefen utnevnes av presidenten etter forslag fra innenriksministeren. Distriktssjefen er underlagt guvernøren.

Hvert distrikt er igjen inndelt i en mengde underdistrikter, bucaklar. Det er i alt om lag 40 000 bucaklar i Tyrkia. Lederen for underdistriktene (bucak mudur) utnevnes av innenriksministeren etter forslag fra guvernøren. Bucak mudur har politimyndighet, og har også ansvar for skole, post, telefon, folkeregister og eiendomsregister.

Kommunene[rediger | rediger kilde]

Alle provins- og distriktshovedsteder og alle byer med mer enn 2 000 innbyggere er organisert som egen kommune (belediye). Kommunen er leda av en borgermester (belediye reisi), valgt ved lokalvalg for fem år. Det velges også et kommunestyre, som møtes tre ganger i året. Kommunestyrets størrelse varierer med folketallet.

Landsbyene[rediger | rediger kilde]

Bosettinger med mindre enn 2000 innbyggere – og som altså er for små til å være kommuner – er organisert som landsbyer (köy derneg). Landsbyen ledes av en formann (muhtar), som velges av landsbyens voksne befolkning. Denne uformelle forsamlinga tar også avgjørelser som angår landsbyen, og velger et råd av eldre (ihtiyar meclisi), der landsbyens lærer og imam også er med.

Formannen fører tilsyn med kommunale prosjekter og tjenester, er lokal ordensmyndighet, krever inn skatter og iverksetter ellers direktiver fra overordna myndighet. Landsbyrådet overvåker landsbyens økonomi, kjøper eller eksproprierer grunn til skoler eller andre offentlige bygg, og fordeler plikter mellom innbyggerne når det gjelder vegbygging og andre offentlige anlegg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Die politischen Systeme Osteuropas. VS Verl. für Sozialwissenschaften. 1. januar 2006. ISBN 3825281868. OCLC 255804474. 
  2. ^ a b c d «Das politische System der Türkei». Bundeszentrale für politische Bildung. 2014. Besøkt 12. mars 2017. «Ein Abgeordneter muss mindestens 25 Jahre alt sein, die Grundschule absolviert sowie als Mann seinen Wehrdienst abgeleistet haben.» 
  3. ^ «Venice Commission :: Council of Europe». www.venice.coe.int (en-GB). Besøkt 19. mars 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]