Francesco Maria Brancaccio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Francesco Maria Brancaccio
Født15. april 1592
Adelfia
Død9. januar 1675 (82 år)
Roma
Beskjeftigelse Prest

Francesco Maria Brancaccio (født 15. april 1592 i Canneto ved Bari i Italia, død 9. januar 1675 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Capaccio fra 1627, og var tilknyttet Den romerske kurie.

Han var onkel til kardinal Stefano Brancaccio (kreert 1681). Også fem andre fra samme slekt var kardinaler: Landolfo Brancaccio (1294), Ludovico Bonito Brancaccio (1408), Niccolò Brancacciopseudokardinal (1378), Rinaldo Brancaccio (1384), og Tommaso Brancaccio; pseudokardinal (1411).

Kardinalens gravmæle

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Francesco Maria Brancaccio var sønn av baron Muzio II Brancaccio, guvernøren av Apulia og av hans hustru Zenobia de Constanza. Han ble utdannet av jesuittene i Napoli.[1]

Prest, biskop[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i 1619 og steg i rang til han i 1627 så ble biskop av Capaccio som den gang var i kongedømmet Napoli. Han ble bispeviet 8. september 1627 av kardinal Cosimo de Torres, med medkonsekreatorene biskop Giuseppe Acquaviva, titularerkebiskop av Thebae, og av Francesco Nappi, biskop av Polignano. Som biskop kom han i konflikt med de lokale fotgardiseter vedrørende lokal kirkelig jurisdiksjon.[2] Da tvisten eskalerte til væpnet konflikt drepte en castrato i Brancaccios tjeneste en gardekaptein. Visekongen beordret biskopen stilt for retten og denne adlød, og forberedte seg på å reise til Napoli for å avgi forklaring. Men istedet for å dra til Napoli, flyktet han i en felucca til Roma, og vel fremme søkte han audiens hos pave Urban VIII for å forklare sin side av saken. Pave Urban gikk med på å forsvare biskopen, og en rasende konge av Napoli tok i besittelse alle verdier knyttet til Brancaccios bispesete.

Under sin tid i Roma opprettet han Biblioteca Brancacciana (som senere flyttet til Napoli og ble byens første offentlige bibliotek), og huset kunstneren Salvator Rosa.

Pave Urban absolverte Brancaccio fra enhver forbrytelse og beordret ham tilbake til Capaccio . Men visekongen motsatte seg det, og bad paven sende ham annetsteds hen.[2] Men paven, som var i behov av flere kardinaler lojale til Barberini-slekten, holdt på Brancaccio i Roma, og eleverte ham til kardinal i konsistioriet av 28. november 1633.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Nå som han var kardinal var det få som var beredt til å tale ille om ham, selv om de måtte ha ønsket å gjøre så. Han fikk igjen styre sitt bispedømme der han forble til 1635. Da oppstod det nok en konflikt mellom ham og visekongen, og han fratrådte. Mens han var i Napoli samarbeidet han tett med kardinalene Francesco Boncompagni og Ippolito Aldobrandini.[2]

Han ble biskop av Viterbo i 1638; da ble han kardinal-biskop av Sabina (1666–68), av Frascati (1668–71), og til sist av Porto e Santa Rufina (1671-75).

Han deltok under pavevalgene i 1644, 1655, 1667 og 1669, som valgte pavene Innocens X, Alexander VII, Klemens IX og Klemens X.

Francesco Maria Brancaccio hadde et omfattende forfatterskap, blant annet en bok i 1652 der han han forsvarte spising av sjokolade ettersom det etter hans vurdering ikke innebar noe brudd mot fasten.[3] Bruken av sjokolade var kommet til Europa fra misjonene i Den nye verden, og spredte seg raskt takket være blant annet jesuittene. På kirkelig hold oppstod da problemstillingen om drikking av sjokolade kunne anses som et brudd på fasten, og saken ble ansett som avklart med kardinal Brancaccios granskning. Han mente forøvrig at sjokoladen hadde nyttige medisinske egenskaper ved at den «gjenoppretter den naturlige varme, genererer rent blod, oppkvikker hjertet [og] konserverer de naturlige evner».[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ S. Miranda: BRANCACCIO, Francesco Maria
  2. ^ a b c Pope Alexander the Seventh and the College of Cardinals av John Bargrave, redigert av James Craigie Robertson (reprint; 2009)
  3. ^ New Advent: Brancaccio, lest 26. mai 2018
  4. ^ Philip K Wilson, W Jeffrey Hurst (red.): Chocolate and Health: Chemistry, Nutrition and Therapy

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]