Flytoget AS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Flytoget AS
Org.form Statsaksjeselskap
Org.nummer 965 694 404
Etablert 24. november 1992; 24 år siden (1992-11-24)[1]
Hovedkontor Biskop Gunnerus’ gt. 14
Bransje Flytogdrift
Styreleder Rolf Roverud
Adm. dir. Philipp Engedal
Antall ansatte 349 (2013)[2]
Resultat 170 mill. kr før skatt (2016)
Nettside flytoget.no

Flytoget AS (tidligere NSB Gardermobanen AS) er et norsk statsaksjeselskap som driver flytoget mellom Oslo Sentralstasjon og Oslo lufthavn. Selskapet er ett av om lag 40 flytogselskap i verden. Selskapet hadde i 2012 311 årsverk fordelt på 343 ansatte og ledes av administrerende direktør Hans Kristensen (konstituert t.o.m. 31. desember 2016). I 2012 reiste totalt 6,06 millioner reisende med Flytoget, og selskapet har hatt en kundetilfredshet på rundt 96 % siden 2009. Flytoget har avgang hvert 10. minutt fra både Oslo S og Oslo lufthavn, hvor annenhver avgang fortsetter til/kommer fra Drammen. I 2012 ble 99,3 % av Flytogets planlagte avganger kjørt og disse hadde en punktlighet på 96,2 % (forsinket maks tre minutter).[3]

Flytoget ble i 2008 kåret til Norges beste arbeidsplass av Great Place to Work Institute.[4] I 2010 kom Flytoget på førsteplass i Norsk Kundebarometer, både når det gjaldt tilfredshet og lojalitet.[5]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Selskapet ble etablert som NSB Gardermobanen AS 24. november 1992 for å stå for utbyggingen av Gardermobanen – en dobbeltsporet høyhastighetsbane. Totalt skulle det bygges 64 km ny jernbane, inkludert den 14,5 km lange tunnelen Romeriksporten mellom Etterstad i Oslo og Lillestrøm. Utbyggingen av banen startet i 1994 og pågikk fram til 1999. Den 1. oktober 1996 vedtok Stortinget at NSB Gardermobanen AS også skulle stå for driften av den nye jernbanen. Selskapet startet driften av Flytoget 8. oktober 1998. Da kjørte man som planlagt nordover fra Lillestrøm, men man måtte kjøre utenom Romeriksporten som ennå ikke var ferdigstilt på grunn av omfattende vannlekkasjer og påfølgende tettingsarbeider. Fra 22. august 1999 kunne Flytoget så kjøre gjennom Romeriksporten og toget ble kjørt som planlagt på hele strekningen. Reparasjonene i Romeriksporten førte til tilleggskostnader på 1,3 mrd. kroner. Det var også andre problemer som både forlenget og fordyret byggeprosessen, og anleggskostnadene ble på totalt 7,7 mrd. kroner. Inkludert togkjøp (1,4 milliarder) og finansielle kostnader (0,9 milliarder) med videre ble det totalt investert 10 mrd. kroner. Ved planleggingen av flytoget ble det lovet at billettinntektene skulle dekke driften, i realiteten har det vist seg at det ikke var realistisk og flytoget er kraftig subsidiert av skattebetalerne.[6]

I 2000 NSB Gardermobanens infrastruktur overført til Jernbaneverket, mens NSB Gardermoen fortsatte med selve togkjøringen. Til gjengjeld ble alle investeringskostnadene på banen og togene slettet fra ansvaret til NSB Gardermobanen, og selskapet trengte dermed ikke betale renter på lån. Derimot må Flytoget AS og de andre togoperatørene betale en «kjørevegsavgift» til Jernbaneverket for å få bruke banen, en slags driftsavgift som går til å dekke vedlikeholdet av den. Dette er en vanlig driftsform på jernbanenett i Europa, men Gardermobanen er den eneste banestrekningen i Norge som er organisert på denne måten. Dette skjedde blant annet på bakgrunn av «en omfattende evaluering av hele Gardermoprosjektet i regi av det offentlig oppnevnte Mydske-utvalget.», som høsten 1999 fastslo at «Gardermobanen kan ikke bli bedriftsøkonomisk lønnsom som lovet i Regjeringens forslag fra 1992.»[7] Fra 1. januar 2001 endret NSB Gardermobanen navn til Flytoget AS, som ble organsiert som et datterselskap av NSB BA. Stortinget bestemte 9. desember 2002 at Flytoget fra 1. januar 2003 skulle etableres som et eget statsaksjeselskap. Selskapet ble først underlagt Samferdselsdepartementet, men ble fra juni 2004 flyttet til Nærings- og handelsdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet). Erna Solbergs regjering har imidlertid planer om å privatisere Flytoget, og får antagelig flertall på Stortinget for dette.[8][9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]