Filosofi med barn og ungdom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Filosofi med barn og ungdom – på norsk ofte forkortet FmB – refererer til en form for filosofisk samtale eller en dialog som mange norske barnehager, skoler, museer og andre institusjoner som retter seg mot barn og unge har gjort forsøk med siden slutten av 1990-tallet. Det er ikke en måte å lære barn filosofihistorie på, men en samtalepraksis inspirert av antikkens Sokrates. Målet med metoden er at barna gjennom filosofisk refleksjon med jevnaldrende oppnår større selvbevissthet om egne meninger trening i å begrunne sine synspunkter, lytte til andre og tenke seg om før de tar ordet.

En nøkkel for å oppnå dette er at den voksne ikke får som rolle å sitte på svar og løsninger, men isteden er en som stiller undersøkende spørsmål til barnas utsagn slik at de hele tiden får ansvar for å redegjøre for, og eventuelt forsvare, sin egen tenkning. Tilhengerne av metoden hevder at når barna pålegges et slikt ansvar, stimuleres de intellektuelt og personlig. Filosofisk samtale betraktes av disse som et redskap for dannelsen av barnets karakter og selvrespekt.

Retningens internasjonale nøkkelpersoner[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1960-tallet var det flere filosofer og pedagoger i vesten som, tilsynelatende uavhengig av hverandre begynte å sysle med ideen om filosofisk praksis med barn og ungdom. Den amerikanske filosofiprofessoren Gareth B. Matthews igangsatte filosofiforsøk med både egne og andres barn, og omtrent samtidig påbegynte pedagogen og filosofen Matthew Lipman (også USA) utvikling av læremidler med sikte på innføring av filosofi for barn (forkortet P4C) i skolen. Noe senere i Danmark var læreren Per Jespersen en filosofisk pionér i skolesammenheng. I Frankrike har filosofen Oscar Brenifier i de senere år markert seg som en kontroversiell praktiker som har hevdet at det ikke er noen naturlig forbindelse mellom filosofi og pedagogikk.

Matthew Lipman og IAPC[rediger | rediger kilde]

Matthew Lipman regnes som grunnleggeren av den moderne P4C-bevegelsen Lipman er hovedinspirasjonskilde for de fleste andre P4C-bevegelser i USA og Europa.

Hans teoretiske hovedverk er Thinking Children and Education som er en videreføring og videreutvikling av den pragmatiske filosofien hos John Dewey og Charles Peirce. Lipman støtter seg også til det sosialkonstruktivistiske synet til den russiske pedagogen Lev Vygotskij.

Lipman etablerte IAPC (Institute for the Advancement of Philosophy for Children) ved Montclair State University, New Jersey, USA1970-tallet sammen med blant andre Ann Margaret Sharp. IAPC utga i mange år tidsskriftet Thinking, men det opphørte i 2009 av økonomiske årsaker. IAPC utviklet gjennom mange år et eget filosofi for barn-program som omfatter filosofiske fortellinger/romaner med tilhørende lærermanualer/øvelseshefter for alle klassetrinn fra barnehage til videregående skole. Programmet, eller deler av det, har blitt oversatt til en rekke språk. IAPC-programmet brukes i større eller mindre grad over hele verden, men især i Latin-Amerika har programmet blitt tatt i bruk ved mange skoler.

I følge Lipman burde filosofi med barn forutsette og skal føre til demokratisk bevissthet (fellesskapstenkning og selvkorreksjon), dialogisk læringskultur og et pragmatisk sannhetsideal (sannhet er det som fungerer, det som til enhver tid har fellesskapets tilslutning). Deweys prinsipp om «learning by doing» tas bokstavelig idet den filosofiske samtalen betraktes som et mål i seg selv, ikke bare som et middel til å tilveiebringe eller konsolidere kunnskap. Filosofi med barn dreier seg således ikke først og fremst om filosofi, men om å filosofere.

Essensen i den filosofiske samtalen er det såkalte «undersøkende fellesskapet» (Community of Inquiry, CoI). Grunnlaget for dette fellesskapet er ideen om kritisk, kreativ og omsorgsfull tenkning (Critical, Creative and Caring thinking). Critical = logiske og argumentative tenking, krever begrunnede og relevante påstander m.m. Creative = evne til å oppdage motsetninger, assosiasjoner, skape nye og uvante hypoteser. Caring = lytte, vise respekt, se (og gi uttrykk for at man ser) det verdifulle i andres meninger osv.

Det følger av det pragmatiske sannhetsidealet at bred deltagelse i dialogen er nødvendig for at det skal oppstå en velfungerende dialogisk læringskultur. Lipman ser det derfor som et mål i seg selv at flest mulig barn deltar aktivt i samtalen. Alle deltagerne i en gruppe leser derfor opp hver sin setning i stimulusteksten slik at alle har hørt sin egen stemme før selve samtalen begynner. Det argumenteres for at den filosofiske samtalen, siden den etterspør utradisjonelle svar og innspill, skaper åpning for dem som vanligvis er stille i klassen.

IAPC har tilbudt flerårige etter- og videreutdannelseskurs for lærere. Arrangerer også fast to årlige sommerseminarer for alle interesserte, et 10-dagers introduksjonsseminar på sensommeren og et seminar for viderekomne på forsommeren.

Gareth Matthews[rediger | rediger kilde]

Matthews er professor i filosofi ved University of Massachusetts, Amherst, USA. Han har siden slutten av 1960-tallet hatt ulike filosofioppdrag i skoler og på institusjoner, men har hele tiden hatt professoratet som sin profesjonelle hovedbeskjeftigelse.

Han har utgitt flere bøker om filosofi med barn som på grunn av en engasjerende stil og mange eksempler på tankevekkende samtaler med barn har blitt toneangivende i utviklingen av det internasjonale filosofi med barn-konseptet. For eksempel Philosophy and the Young Child (1982), Dialogues with children (1984) og Philosophy of Childhood (1994).

Matthews har også markert seg som motstander av Jean Piagets stadielære, og har gjennom flere artikler (og gjennom egen praksis) hevdet at ukritisk tiltro til denne læren kan bidra til en urettmessig neglisjering av barnets filosofiske potensial. Piaget tolker barnas avvikende svar på kontrollspørsmålene som tegn på manglende modenhet. Men i følge Matthews er det nettopp er avvikene som er filosofisk interessante. "Standardresponsen" på kontrollspørsmålene, det vil si den responsen Piaget helst vil ha og som han anser som det mest «korrekte» svaret, er i følge Matthews bare et produkt av sosialisering og manglende selvstendig refleksjon. Det avvikende svaret viser at barnet har en evne til oppriktig og selvstendig refleksjon – ikke at det er for umodent for filosofiske spørsmål.

For eksempel spør Piaget barn: Hva tenker vi med? Et vanlig svar fra seksåringene er: med munnen (tenkning = det vi ytrer, behaviorisme). Åtteåringene svarer: med hodet, hjernen, luft, blod etc. (materialistisk forklaring). 11-12-åringene har forlatt materialismen, og opererer med tanken som en egen substans (dualisme, idealisme). Matthews hevder at disse svarene, som Piaget knytter til barnets manglende utvikling, alle kan gjenfinnes som sterke, begrunnede filosofiske teser og posisjoner. Det er derfor ikke noe umodent eller mangelfullt ved dem.

Per Jespersen[rediger | rediger kilde]

Per Jespersen er en dansk skolelærer som var blant de første i Skandinavia til å praktisere filosofi i skolesammenheng. Jespersen startet Enmandsskolen hvor han tar imot barn som har problemer med å tilpasse seg en vanlig skolehverdag. Han underviser selv i alle fag samtidig som han fletter inn filosofisk samtale i alle fag. Han kombinerer altså faktakunnskap med filosofering. Noen ganger gir han barna kunnskap fra filosofiens historie. Ofte skjer dette i form av fortellinger. På kveldstid arrangerer han Læselinien. Her tar han imot ett og ett barn med lese- og skrivevansker.

Jespersen har markert seg som en motstander av Lipmans/IAPCs filosofiske fortellinger/romaner. Han mener at disse ikke passer inn i den europeiske kultursfære. De er i følge Jespersen for amerikanske i stil og holdning, og de vektlegger logiske og språklige problematikker på bekostning av etiske, estetiske, eksistensielle og metafysiske spørsmål. Men Jespersen er positiv til mye av det pedagogiske materiellet fra Lipman. Selv har han skrevet en rekke fortellinger og historier for barn, samt en stort antall essays om P4C.

Per Jespersen mener at barndom må sees som en tilstand av uskyld mettet på uforløst visdom og kreativitet. Den voksnes rolle er å forløse den barnlige visdommen. Den voksne må fornemme ærefrykt for oppgaven, ellers er det lett å forskusle den åndelige kontakt (med seg selv og andre) som er målet med all filosofering. Den voksne skal hjelpe barna frem til et språk slik at de kan uttrykke det de intuitivt har en fornemmelse av:

Det, der er så vigtigt, når vi har med børn at gøre, er at blive bevidst om, at børn har uanede åndelige kræfter, men ikke altid det sprog, der kan udtrykke dem, og ikke altid en begrebsorientering, som giver dem mulighed for at udtrykke de tanker og intuitive fornemmelser, de har. Tanken kommer før sproget – tænkningen er tilstede før udtryksmuligheden – intuition og åndelig sensitivitet er i begyndelsen ordløs. Men giver vi børnene sproget og den dertil hørende begrebsverden, bliver deres tænkning mere skarp og analytisk og deres udtryk mere nuancerede.[1]

Oscar Brenifier[rediger | rediger kilde]

Brenifier er en fransk-kanadisk filosofisk praktiker som arbeider både med voksne, barn og ungdom. Han legger vekt på samtalens begrepsutviklende og -analyserende dimensjon. Målet med samtalen er i følge Brenifier å bringe den andre til å «tenke det utenkelige»: tenke det vi aldri før har tenkt, eller aldri før har tillatt oss å tenke. Brenifier ser en kontrast mellom filosofi og pedagogikk, og mener at sistnevnte altfor ofte koker ned til politisk korrekte «oppskrifter» som hverken befordrer tenkning eller innsikt.

Brenifier er kjent for sin utradisjonelle og «hårdhendte» samtaleledelse hvor han på klassisk sokratisk vis stiller strenge krav om at innspillene i samtalen må være relevante i den forstand at de kaster nytt lys over det sentrale begrepet som undersøkes. Dersom barnet kun relaterer seg assosierende til begrepet, eller begynner å snakke om andre ting, blir innspillet avbrutt, og samtalen ført tilbake på det opprinnelige sporet. «Words are expensive,» sier Brenifier, og mener med det at god dialog ikke handler om å være så verbal og ordrik som mulig, men om å utvikle evnen til å gjennomtenke hva som er viktig i det vi skal si, før vi sier det.

Brenifier omtaler noen ganger sin egen samtaleledelse som «anti-demokratisk» og «voldelig». Saken er vel at han, i motsetning til de fleste andre filosofiske praktikere, har som mål å lede og ta aktiv styring over samtalen. Brenifier snevrer inn undersøkelsen, søker «nedover» mot begrepets kjerne. Han vil unngå en utvidelse av undersøkelsen siden dette ofte medfører at man mister fokus og (bevisst eller ubevisst) penser vekk fra de viktige (og presserende) spørsmålene. Hans praksis er derfor den av dagens praksiser som synes å være mest i overensstemmelse med Sokrates samtalepraksis slik vi lærer den å kjenne i Platons dialoger.

Internasjonale og regionale organisasjoner[rediger | rediger kilde]

ICPIC[rediger | rediger kilde]

ICPIC (International Council for Philosophical Inquiry with Children) ble stiftet i 1985 av filosofer og pedagoger som ønsket å igangsette prosjekter med filosofiske samtaler med barn. ICPIC har som formål generelt å fremme kontakten mellom mennesker over hele verden som er opptatt av filosofiske samtaler med barn, lærerutdannelse, forskning og spesielt mellom skolefolk som ser etter en måte å starte og utvikle programmer som kan oppmuntre barns filosofiske tenkning. Publiserer også eget tidsskrift på nett: Childhood & Philosophy. ICPIC arrangerer internasjonal konferanse hvert annet år.

SOPHIA[rediger | rediger kilde]

SOPHIA (European Foundation for the Advancement of Doing Philosophy with Children) er et nettverk for alle som praktiserer filosofi med barn i Europa. Formålet med organisasjonen er å spre informasjon og kunnskap om pågående forskning og praksis samt å gi støtte til og samarbeide om felles europeiske prosjekter, kurs og seminarer. Ett større prosjekt gjennomført av SOPHIA er Menon – Developing dialogue through philosophical enquiry.

SAPERE[rediger | rediger kilde]

SAPERE (The Society for Advancing Philosophical Enquiry and Reflection in Education) er et engelsk nettverk bestående av filosofer og skolefolk, anført av filosofene Steve Williams og Roger Sutcliffe. SAPERE arbeider for bedre tenkning, mer reflekterte verdivurderinger og fremveksten av filosofiske samtalefellesskap på alle nivåer i utdannelsen og i en rekke andre sammenhenger. SAPERE baserer seg i hovedsak på Lipmans metodikk, utvikler mye selvstendig materiale og tilbyr videreutdannelse for lærere. «Sapere» er et latinsk ord som betyr å «vite» eller å ha «kunnskap».

Norske aktører[rediger | rediger kilde]

Høyskolen i Oslo[rediger | rediger kilde]

Bak filosofi med barn-satsningen ved Høgskolen i Oslo står Beate Børresen, magister i idéhistorie og lektor ved almenlærerutdannelsen, og Bo Malmhester, en svensk gymnaslærer som innen han påbegynte samarbeidet med Børresen på slutten av 1990-tallet hadde arbeidet med filosofiske samtaler i svensk skole i flere tiår. De to igangsatte etter- og videreutdannelseskurs for lærere og førskolelærere i år 2000 ved Høyskolen i Oslo. De har siden hatt filosofi i skolen-prosjekter i Oslo og Akershus i tilknytning til utdanningsdepartementets forslag om å starte forsøk på bred basis med filosofi i skolen fra høsten 2006. Børresen og Malmhester legger stor vekt på strukturbasert samtalemetode: hendelse – tenkepause – innsamling av spørsmål – tenkepause – valg av spørsmål – samtale – tenkepause – metasamtale. Er også opptatt av at samtalen, særlig med de mindre barna, benytter filosofiske øvelser og leker.

De har også hentet inspirasjon fra Lipmans/IAPCs filosofiprogrammer, ikke minst når det gjelder strukturforløpet i samtalen, filosofisk dannelse for demokrati, «community of inquiry», fortellinger og øvelser. Er også inspirert av forsøkene som i løpet av de siste tiårene er utført i svensk skole (blant annet stammer kravet om loggbokskriving herfra). Som en tredje inspirasjonskilde kan nevnes Brenifiers samtalepraksis.

Sammen utga de boken La barna filosofere – den filosofiske samtale i skolen i 2003. Børresen har også vært visepresident i ICPIC (International Council for Philosophical Inquiry with Children).

Barne- og ungdomsfilosofene (BUF)[rediger | rediger kilde]

Norsk senter for filosofi med barn og ungdom stiftet i 2000 av Ariane Schjelderup og Øyvind Olsholt, begge magistere i filosofi fra Universitetet i Oslo. BUF har arbeidet med filosofi med barn og ungdom siden 1997 og har siden den gang vært tilknyttet skoler, barnehager og institusjoner på prosjektbasis. Har også drevet filosofiklubb for barn og ungdom i Oslo fra 2004 til 2006. Initiativtager til nettstedet Skoletorget.no: nettsted for filosofiske læringsressurser for grunnskolen.

En hovedinspirasjonskilde for BUF er Sokrates slik han fremstår i Platons dialoger: som en som vier livet sitt til å søke erkjennelse vel vitende om at enhver erkjennelse ikke er svaret, men veien til svaret.

BUF arbeider for å etablere det de kaller «kritisk dialogkultur» blant barn og unge hvor ansvar for egen tenkning er det som bereder grunnen for tenkning i frihet. Mener at frihet forutsetter ansvar: at ingen kan tenke fritt med mindre man er villig til å underlegge sin tenkning en kritisk undersøkelse av tenkningens forutsetninger, konsekvenser, konsistens, koherens, relevans, relasjon til erfaring osv.

Den kritiske undersøkelsen fører ikke sjelden til at barnas meninger avsløres som ubegrunnede eller uholdbare. Dette resultatet speiler aporien i Sokrates' samtaler hvor man står utveiløs tilbake etter mange mislykkede forsøk på å etablere en sikker posisjon. Gevinsten er at man sitter igjen med klarere begreper, større oversikt over tematikken og en rekke grunner for og imot de ulike standpunktene. Gjennom undersøkelsen har barna beveget seg fra tankeløshet til bevissthet, fra ufrihet til frihet. Kritisk tenkning kan derved, ifølge BUF, sees som en vei til intellektuell og personlig frihet, og filosofisk samtale som en metode for å hjelpe barn til å tenke kritisk.

I boken Filosofi i skolen, som var den første boken om filosofi med barn på norsk, legges forfatterne (Ariane Schjelderup, Øyvind Olsholt og Beate Børresen) vekt på at samtalelederen må være eksistensielt rede for oppgaven, at hun opplever problemene som viktige i sitt eget liv. BUF er mindre opptatt av de strukturelle rammer rundt samtalen. Det bærende element i samtalen er pendlingen mellom det konkrete og det almene.

BUF har eksperimentert mye med forskjellige utgangspunkt for samtale, blant annet kunst (musikk, drama, litteratur m.m.), hypoteser, barnas egne spørsmål, fortellinger, avisartikler, faktiske hendelser (f.eks. omvisning på et museum) m.m.

Filosofi med barn i den norske grunnutdannelsen[rediger | rediger kilde]

I Norge er det idag bred politisk enighet om at kritiske tenkeferdigheter og filosofisk dialogpraksis med barn bør få en mer fremtredende plass i skole og barnehage[trenger referanse]. De første skritt ble tatt av den borgerlige samlingsregjering, som på begynnelsen av 2000-tallet bestemte at det skulle gjennomføres nasjonale forsøk med samtalebasert filosofiundervisning i grunnskolen. Stortingsmelding nr. 30 om grunnopplæringen, Kultur for læring, slo fast:

Departementet vil sikre at barn og unge får en grunnleggende innføring i og erfaringer med problemstillinger og metodisk tilnærming som inngår i fagområdet filosofi. Dette vil kunne styrke elevenes forutsetninger for arbeid med fag i skolen og vil være en god forberedelse for fremtidig virke i samfunns- og arbeidsliv. Filosofi vil gi elevene perspektiver på grunnlaget for de andre fagene, både gjennom å vise hvordan fagenes problemstillinger historisk har vokst frem, og hvordan problemstillingene systematisk kan drøftes.

Den rød-grønne regjeringen som tiltrådte høsten 2005, støttet og ønsket å videreføre dette arbeidet. I Stortingsmelding nr. 49, Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Ansvar og frihet, kan vi lese følgende:

I St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring har regjeringen varslet at den vil vurdere hvordan arbeidet med filosofi i skolen kan styrkes for å møte et verdimessig mangfold og for å øve opp ferdigheter i kritisk tenkning. Regjeringen vil blant annet stimulere til ytterligere forsøk med filosofi som fag og bruk av filosofi i andre fag i grunnopplæringen. Erfaringene fra forsøk vil gi grunnlag for å vurdere om filosofi skal etableres som eget fag i skolen.

Barnehage[rediger | rediger kilde]

Det ble vedtatt ny Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver i 2006. Her er Etikk, religion og filosofi ett av syv nye obligatoriske fagområder. I rammeplanen står det blant annet at de voksne skal «undre seg» sammen barna, «samtale» med dem og «utfordre» dem, stille «spørsmål» og skape «refleksjon» og «nysgjerrighet». Personalet skal også «skape rom for opplevelser, undring, ettertanke og gode samtaler». Det satses altså målrettet på filosofi og samtale i barnehagen.

Arbeidet med innføringen av en filosofisk-undrende praksis i barnehagen er godt igang, og alle barnehager har mulighet til å søke kommunene om midler til kurs og etterutdannelse, noe mange benytter seg av. Fra høsten 2009 fikk dessuten alle norske barnehager (også de offentlige) tilbud om subsidierte kurs i filosofiske samtaler med barn fra Private barnehagers landsforbund. Kursene tilbys i samarbeid med Kommuneforlaget, som i 2008 utga en av de første bøkene på norsk om filosofi i barnehagen: «Filosofiske samtaler i barnehagen – å ta barns tenkning på alvor».

Grunnskole[rediger | rediger kilde]

I 2008 ble det vedtatt ny formålsparagraf for barnehagen og grunnskolen. Her står det at «elevene og lærlingene skal lære å tenke kritisk [...]». Også den såkalte «læringsplakaten» krever at skolen og lærebedriften skal «stimulere elevene og lærlingene/lærekandidatene til å utvikle egne læringsstrategier og evne til kritisk tenkning». (Læringsplakaten er en liste som oppsummerer de viktigste kravene i opplæringsloven som stilles til utdannelsesinstitusjonene.)

Spørsmålet er hvordan elevene skal utvikle denne evnen til kritisk tenkning. Her kommer man neppe utenom endringer i dagens lærer- og førskoleutdannelse. Det vil også måtte satses mer på etter- og videreutdannelse i filosofi og filosofisk samtalepraksis, noe også ovennevnte rapport fra Utdanningsdirektoratet peker på nødvendigheten av.

I 2007 fikk Norge en dom mot seg i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Domstolen fant at KRL-faget (kristendomskunnskap med religion- og livssynsorientering; det tidligere kristendomsfaget), som ble innført i 1997, krenket den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen fordi det var indoktrinerende, samtidig som det var vanskelig å få fritak fra faget. Faget ble derfor revidert i 2008 og fikk navnet Religion, livssyn og etikk (RLE). Formålskapittelet i læreplanen ble endret slik at alle religionene fikk samme kvalitative status. Her står blant annet at:

[...] undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at den skal være saklig og upartisk og at de ulike verdensreligioner og livssyn skal presenteres med respekt. I undervisningen skal det ikke være forkynnelse eller religionsutøvelse.

Flere av disse begrepene er det nærliggende å knytte opp mot filosofisk praksis, især «kritisk», «saklig» og «upartisk», og det er et relevant spørsmål om ansvarliggjøringen som ligger innbakt i den filosofiske samtalen ville vært en effektiv måte å gjøre undervisningen av fagets kompetansemål mer kritisk og upartisk.

Filosofi og etikk-delen i det nye RLE-faget skal ikke lenger utgjøre 20% av faget, slik tilfellet var med KRL. Nå er det opp til den lokale skolemyndighet å disponere undervisningstid ut fra innholdet i kompetansemålene. Det betyr at man er fri til å bruke mer tid og ressurser på filosofihistorisk stoff og/eller filosofisk samtalepraksis f.eks. dersom man har lokal spesialkunnskap og -kompetanse på området.

Det er allerede utgitt flere lærebøker i det nye RLE-faget hvor filosofi og etikk-stoffet har en mye mer fremtredende posisjon i forhold til religionene og livssynene enn hva som har vært vanlig i tidligere læreverk. Så også det nye RLE-faget åpner opp for mer filosofisk teori og praksis i grunnskolen.

Videregående skole[rediger | rediger kilde]

I videregående skole ser vi endringer som går i samme retning. Høsten 2007 ble det innført et nytt fag kalt Historie og filosofi hvor filosofiske samtaler har en sentral plassering. Her finner vi termen «den filosofiske samtalen» i læreplanen:

Å kunne uttrykke seg muntlig i historie og filosofi innebærer å formulere egne synspunkter presist og nyansert. Det betyr å forme fortellinger, delta i den filosofiske samtalen og diskutere framstillinger av faglige emner. Sentralt i den filosofiske samtalen er å argumentere logisk og relevant, gjøre rede for begreper og begrepsnyanser og begrunne egne synspunkter i møte med andres oppfatninger og perspektiver.[2]

Læreplanen sier altså noe om hvilke holdninger og samtaleferdigheter elevene skal tilegne seg. Men den sier ingenting om lærerens rolle som filosofisk samtaleleder, f.eks. om filosofisk samtaleledelse krever noe mer og annet enn den faglige og pedagogiske grunnkompetanse læreren allerede er i besittelse av. Læreplanen sier at innsikt i historisk og filosofisk bakgrunn skal «legge grunnlag for en nyansert og åpen dialog og forsoning på tvers av historiske motsetningsforhold». Men den sier ingenting om hvordan dialogen skal gjennomføres. Det er ikke selvinnlysende hva det innebærer at en dialog skal være «åpen og nyansert» og hva «forsoning» i denne sammenhengen går ut på.

Filosofi med barn i Den norske kirke[rediger | rediger kilde]

27. mai 2003 vedtok Det norske storting trosopplæringsreformen Størst av alt.[3] Inntil da hadde trosopplæring vært skolens mandat, men fra nå av skulle kirken selv få ansvaret for trosopplæringen. Det ble derfor bevilget midler til kirkens egen trosopplæring. Filosofiprosjektet På vandring gjennom livet (2006-2008) var et slikt trosopplæringsprosjekt. Det ble ledet av Ung Kirkesang. Samarbeidende organisasjoner var Pilegrimsprestene i Hamar og Nidaros, Liturgisk senter og Barne- og ungdomsfilosofene. Målgruppen var barn og ungdom i alderen 12-18.

Sentralt i prosjektet sto pilegrimsvandringer, av kortere og lengre varighet og med innlagte filosofiske samtaler, samt opplæring av kirkelige ungdomsledere i filosofisk samtale. Filosofisk samtale ble også brukt i en rekke sammenhenger og med forskjellige utgangspunkt i løpet av prosjektet, for eksempel:

  • etter lesning av bibelvers
  • som aktivitet etter gudstjeneste med utgangspunkt i dagens preken
  • med utgangspunkt i spørsmål fra barna/ungdommene/deltagerne
  • med utgangspunkt i spørsmål fra den voksne samtalelederen
  • med utgangspunkt i observasjon av glassmalerier i kirken
  • som analyse av teksten i salmer/sanger
  • med utgangspunkt i leker og aktiviteter
  • innendørs såvel som i Guds frie natur

Etter prosjektavslutning i 2008 fikk Ung Kirkesang og Kateketforeningen sammen med Barne- og ungdomsfilosofene midler til et nytt, ettårig prosjekt som skulle videreføre erfaringene fra På vandring gjennom livet (2006–2008)] til trosopplæringen i konfirmantfasen. I dette prosjektet ble det avholdt mange regionale kurs, og det ble opprettet en egen hjemmeside for Filosofiske samtaler i kirkens trosopplæring

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Per Jespersen, Børn og filosofi, s. 24, OP-forlag Aps, Gesten, 1993 ISBN 87-7794-179-9
  2. ^ Læreplan i Historie og filosofi – programfag, fastsatt som forskrift av Utdanningsdirektoratet 22. mars 2006, s. 3.
  3. ^ Bakgrunn for trosopplæring i Den norske kirke

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]