Fattigvesenet

Bespisning av fattige, malt av Albert Anker.

Fattigvesen eller forsorgsvesen var betegnelsen på et tidligere offentlig organ i Norge, opprettet for å gi hjelp til fattige.

Historikk

Fra kirkelig ansvar til samfunnsansvar

I middelalderen var det kirkens oppgave å ta seg av samfunnets fattige. En fjerdedel av tiendeskatten gikk til deres underhold. I 1714 ble «fattigkommisjonen» i Oslo opprettet. Senere ble fattigvesenet etablert i Akershus (1741], Bergen (1755), Kristiansand (1786) og Trondheim (1789). Senere ble ansvaret overført til sogn og kommuner (1837).

Fattiglover

Gulatingsloven fra omkring 900-tallet påla folk å hjelpe dem som ikke kunne brødfø seg selv. Lignende regler finnes i Frostatingsloven fra rundt 1100-tallet og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. I 1845 kom Lov angaaende Fattigvæsenet i Kjøbstæderne. Denne ble avløst av Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne i 1863 igjen av lov om fattigvesenet i 1900. Nåværende lov om sosiale tjenester ble vedtatt i 1964.

Nasjonal administrasjon

Den nasjonale administrasjonen av fattigvesenet lå i Kirke- og undervisningsdepartementet. Fram til 1850 ble fattigvesenet administrert i departementets sekretariat, med unntak av årene 1843–45 da det lå under Medisinalkontoret. I perioden 1851–66 lå ansvaret i Skole- og fattigkontoret, og i perioden 1866–1916 i Kontoret for fattigvesenet og offentlige stiftelser. Kontoret ble i 1916 overført til Sosialdepartementet. I 1939 ble kontoret en del av departementets nye trygdeavdeling og fikk navnet endret til Forsorgs- og legatkontoret.

På bygdene ble fattig- og skolesaker avgjort på allmuemøter på kirkebakken og i tingsamlinger; det samme gjaldt spørsmål om kirker, veibygning, skyssvesen og skatter. Det ble ikke ført møtebøker, men en viss makt har møtene hatt, for i 1828 prøvde sognepresten i Ullensaker å få organisert en lokal fattigordning, men måtte se sitt forslag vraket av allmuen «paa en høist stormende Maade». Det tok ti år før presten fikk gjennomslag for sitt syn.

I ett av justisdepartementets rundskriv fra 1932 ble det presisert at «kommunens plikt etter loven går ikke lenger enn til å hindre at vedkommende forkommer».

Oslo

Fattigkommisjonen i Oslo endret i 1948 navn til Forsorgsstyret, og i 1964 til Sosialstyret. Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre tok over ansvaret i 1988.

Oppgaver

Til å begynne med støttet fattigvesenet kun fattige, men friske og arbeidsføre personer, som løsarbeidere og tiggere. Fattigloven av 1863 fastsatte at fattigvesenet skulle hjelpe flere kategorier fattige enn før. Følgende grupper fikk rett på hjelp i henhold til fattigloven av 1863:

• foreldreløse barn
• sinnssyke
• gamle
• syke
• uføre
• enker med barn
• ugifte kvinner med barn og
• forlatte koner med barn

I tillegg skulle det gis støtte til innlagte på sykehus, sinnssykeasyl og anstalter, og til betaling av legetimer, medisiner, jordmor, fødselshjelp og gravferd. Støtte ble hovedsakelig gitt som penger, men fattige kunne også plasseres på fattigstuer, arbeidshus eller i private hjem.

Arkivmateriale

Arkivmateriale etter fattigvesenet finnes blant annet hos Riksarkivet. Materiale etter de kommunale fattigstyrene kan en finne hos interkommunale arkiver og byarkiver.

Fattigstyrene skulle blant annet føre møtebok, fortegnelser over de understøttede og regnskap. Digitaliserte fattigstyrearkiver fra de kommunale depotinstitusjonene er tilgjengelige på Arkivverkets nettsted Digitalarkivet.

Eksterne lenker

• (no) Arkiv etter KUD, Kontoret for kirke og geistlighet A (sekretariatet) på Arkivportalen
• (no) Arkiv etter Justisdepartementet, Medisinalkontoret M på Arkivportalen
• (no) Arkiv etter KUD, Kontoret for fattigvesenet og offentlige stiftelser F på Arkivportalen
• (no) Arkiv etter KUD, Skolekontoret D, Kontoret for skole- og fattigvesenet D på Arkivportalen
• Fattigkommisjoner på 1700-tallet. Nettutstilling fra Arkivverket
• Fattigvesenet i Bergen stift 1755-2005
• På siden av samfunnet - fattigfolk og omstreifere, artikkel hos Norgeshistorie.no

Autoritetsdata