Fattigvesenet
Fattigvesenet er en betegnelse på et tidligere offentlig organ i Norge.
I middelalderen var det kirkens oppgave å ta seg av de fattige i samfunnet. En fjerdedel av tiendeskatten ble gitt til de fattige. I 1714 ble Fattigkommisjonen i Oslo opprettet. Senere ble Fattigvesenet etablert i Akershus (1741), Bergen (1755), Kristiansand (1786) og i Trondheim (1789). Senere ble ansvaret overført til sognene og kommunene (1837).
Fattiglover[rediger | rediger kilde]
Gulatingsloven fra omkring 900-tallet påla folk å hjelpe de som ikke kunne brødfø seg selv. Lignende regler finnes i Frostatingsloven fra omkring 1100-tallet og i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. I 1845 kom Lov angaaende Fattigvæsenet i Kjøbstæderne. Denne ble avløst av Lov om Fattigvæsenet i Kjøbstæderne i 1863 igjen av Lov om fattigvesenet i 1900. Nåværende lov om sosiale tjenester ble vedtatt i 1964.[1]
Nasjonal administrasjon[rediger | rediger kilde]
Den nasjonale administrasjonen av fattigvesenet lå i Kirke- og undervisningsdepartementet. Fram til 1850 ble fattigvesenet administrert i departementets sekretariat, med unntak av årene 1843–1845 da det lå under Medisinalkontoret. I perioden 1851–1866 lå ansvaret i Skole- og fattigkontoret, og i perioden 1866–1916 i Kontoret for fattigvesenet og offentlige stiftelser. Kontoret ble i 1916 overført til Sosialdepartementet. I 1939 ble kontoret en del av departementets nye trygdeavdeling og fikk navnet endret til Forsorgs- og legatkontoret.[2][3][4]
Oslo[rediger | rediger kilde]
Fattigkommisjonen i Oslo endret i 1948 navn til Forsorgsstyret, og i 1964 til Sosialstyret. Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre tok over ansvaret i 1988.
Oppgaver[rediger | rediger kilde]
Til å begynne med støttet fattigvesenet kun fattige, men friske og arbeidsføre personer, som løsarbeidere og tiggere. I Fattigloven av 1863 var typene fattige klienter fattigvesenet skulle hjelpe utvidet til å dekke foreldreløse barn, sinnssyke, gamle, syke, vanføre, enker med barn, ugifte kvinner med barn og forlatte koner med barn. I tillegg skulle det gis støtte til innlagte på sykehus, sinnssykeasyl og anstalter, og til betaling av legetimer, medisiner, jordmor, fødselshjelp og gravferd. Støtte ble hovedsakelig gitt som penger, men fattige kunne også plasseres på fattigstuer, arbeidshus eller i private hjem.
Arkiv[rediger | rediger kilde]
Materiale etter fattigvesenet finnes blant annet hos Riksarkivet. Materiale etter de kommunale fattigstyrene kan en finne hos interkommunale arkiv og byarkiv.
Fattigstyrene skulle blant annet føre møtebok, fortegnelser over de understøttede og regnskap. Digitaliserte fattigstyrearkiver fra de kommunale depotinstitusjonene er tilgjengelige på digitalarkivet
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ fattigkassa.no: Fattiglover Arkivert 16. september 2008 hos Wayback Machine.
- ^ arkivverket.no: Skolekontoret D 1851-1897
- ^ arkivverket.no: Kontor for fattigvesenet og offentlige stiftelser F 1866-1916
- ^ arkivverket.no: Kontoret for fattigvesenet og offentlige stiftelser F 1916-
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (no) Arkiv etter KUD, Kontoret for kirke og geistlighet A (sekretariatet) på Arkivportalen
- (no) Arkiv etter Justisdepartementet, Medisinalkontoret M på Arkivportalen
- (no) Arkiv etter KUD, Kontoret for fattigvesenet og offentlige stiftelser F på Arkivportalen
- (no) Arkiv etter KUD, Skolekontoret D, Kontoret for skole- og fattigvesenet D på Arkivportalen
- Fattigkommisjoner på 1700-tallet. Nettutstilling fra Arkivverket
- Fattigvesenet i Bergen stift 1755-2005
- På siden av samfunnet - fattigfolk og omstreifere, artikkel hos Norgeshistorie.no