FLK «Lancing»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
FLK «Lancing»
A-00526 Hvalkokeri LANCING.jpg
FLK «Lancing»
Generell info
Andre navn1898 – 1914: «Knight Errant»
1914 – 1916: «Rio Tiete»
1916 – 1921: «Omsk»
1921 – 1922: «Calanda»
1922 – 1925: «Flackwell»
Skipstype1898 – 1925: Tørrlasteskip
1925 – 1940: Flytende hvalkokeri
1940 – 1942: Transportskip
Bygget1898 ved Charles Connell & Co, Glasgow (byggenr. 240)
Flaggstat1898 – 1916: Storbritannia
1915 – 1917: Russland
1921 – 1925: Storbritannia
1925 – 1942: Norge
Rederi 1898 – 1914: Knight Steamship Co. Ltd, Liverpool
1914 – 1915: European & Brazilian Shipping Co. Ltd, London
1915 – 1917: Dobroflot, Petrograd
1921 – 1925: London & Foreign Trading Corp. Ltd, London
1925 – 1940: Hvalfangerselskapet Globus, Larvik
1940 – 1942: Nortraship
StatusForlist 1942
Kallesignal LCSG
Tekniske data[a]
Lengde470 fot
Bredde57,25 fot
Dypgående31,9 fot
HovedmaskinTrippel ekspansjon dampmaskin
Tonnasje7 464,18 brt[1]
Lasteevne11 900 dødvekttonn

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

FLK «Lancing» var et flytende hvalkokeri eid av Hvalfangerselskapet Globus i Larvik. Skipet ble bygget i 1898 ved Charles Connell & Co i Glasgow som DS «Knight Errant» for selskapet Knight Steamship Company Ltd i Liverpool. Ved levering var hun et av verdens største tørrlasteskip. I 1925 ble innkjøpt av Globus og bygget om til hvalkokeri for pelagisk fangst i Antarktis, og var det første kokeri som var utstyrt med opphalingsslipp.[2] «Lancing» fanget i Antarktis de fleste sesongene fra 1925/26 til 1939/40.[3] Hun ble senket av en tysk ubåt i april 1942.

Tørrlasteskip[rediger | rediger kilde]

«Knight Errant» var byggenummer 240 ved det skotske skipsverftet Charles Connell & Co. i Whiteinch, Glasgow. Hun var skonnertrigget og utrustet med en dampmotor produsert av Dunsmuir & Jackson, Govan. Hun ble overlevert selskapet Knight Steamship Company Ltd i London ved disponent Robert Low Greenshields i mars 1898 som et av verdens største tørrlasteskip.[4]

Seks måneder senere, den 8. september 1898, gikk hun på grunn nær Cresswell i Northumberland i tykk tåke og ble påført betydelige skader. Etter å ha losset 700 tonn last kunne hun tre dager senere gå til dokk for å losse resten av lasten og bli reparert.[1]

I 1914 ble «Knight Errant» solgt til European & Brazilian Shipping Co. Ltd. i London og omdøpt «Rio Tiete». I august året etter ble hun solgt for 100 000 pund til Den frivillige russiske flåte (Dobroflot). Hun ble på nytt omdøpt, denne gang til «Omsk», og fraktet krigsmateriell mellom allierte havner og Nord-Russland.[5] Etter freden i Brest-Litovsk mars 1918 ble «Omsk» rekvirert av amerikanske myndigheter, men ble levert tilbake til Dobroflot i New York i 1919.[5] I 1921 ble hun solgt til London & Foreign Trading Corp. Ltd. i London og omdøpt «Calanda». Året etter ble hjun igjen solgt, kjøperen var D.L. Flack & Son Ltd. i London som døpte skipet «Flackwell».[4]

Flytende hvalkokeri[rediger | rediger kilde]

I 1925 ble «Flackwell» kjøpt inn av det nystartede hvalfagerselskapet Globus i Larvik for £26 000. Hun ankom Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord 17. februar og ble bygget om til et flytende hvalkokeri med ny tonnasje 7 866 brt. Som det første hvalkokeri ble hun utstyrt med opphalingsslipp i akterenden, etter Petter Sørlles patent. Hun ble døpt «Lancing» etter disponent H.G. Melsoms kjente fullrigger som nettopp var solgt til opphugging. Den 4. juni 1925 ble kokeriet overlevert rederiet, og gikk allerede dagen etter til Barry Dock for bunkring, med Melsom som fører og bestyrer. Sverre Schjeldsøe hadde tittelen overstyrmann. Før fangstsesongen i Sørishavet tok til, fanget hun utenfor kysten av Vest-Afrika med de tre nybygde hvalbåtene «Globe I», «Globe II» og «Globe III», den innkjøpte «Norønna», samt «Scott» som var innleid kun for Afrika-fangsten.

«Lancing» var det første kokeriet som ble utstyrt med opphalingsslipp.

«Lancing» fanget deretter ved Sør-Georgia, men den 2. mars 1926 måtte hun taues til land av hvalbåtene etter å ha fått en wire og kjetting i propellen. Deretter fortsatte ekspedisjonen til Montevideo for bunkring, og fangsten fortsatte langs kysten av Patagonia fram til 20. april.

Den første sesongen ble det produsert totalt 26 452 fat hvalolje, som ble losset i Rotterdam på hjemveien. Resultatet ble ansett som tilfredsstillende, selv om kvaliteten på oljen ikke var så god. Ett problem var at slingring førte til at oljen ikke klarnet opp i ønsket grad. Et annet problem var at evaporatorene, som skulle skaffe det ekstra ferskvannet utover de 3000 tonn som var medbragt på tanker, ikke maktet å levere nok. Dette ble rettet på til påfølgende sesong.

Sesongen 26/27 ble det fanget ved Sør-Georgia og kysten av Patagonia, men også langs iskanten i Sørishavet. Fangstbestyrer var Petter Sørlle og kaptein på «Lancing» var Sverre Schjeldsøe. Resultatet ble nå 31 000 fat (i loggboken står det ført opp at totalen var 29 879). Driftsoverskuddet var på kr. 620 533.

Sesongen 27/28 var Schjeldsøe igjen kaptein og bestyrer for ekspedisjonen var Albert Andersen. Resultatet ble ca. 47 000 fat.

De neste sesongene fortsatte «Lancing» sine fangstekspedisjoner i sør. Sesongen 1930/31 ble det notert ny fangstrekord med 78 793 fat. En del av produksjonen ble overført til transportskipene «Vigdis» og «Gylve», slik at «Lancing» unngikk å måtte avbryte fangstsesongen da tankene var fulle. Kjøperne av oljen, Denofa og Unilever, nektet imidlertid å ta imot oljen fra transportskipene, da de oppfattet dette som brudd på kontrakten. Markedsprisen hadde falt til det halve i løpet av sesongen, mens kontraktsprisen hadde blitt fremforhandlet på forhånd. Saken endte imidliertid i rederiets favør etter å ha fått medhold i House of Lords i mai 1933.

Den store produksjonen i 1930/31-sesongen førte til full kollaps i hvaloljemarkedet. Hele den norske hvalfangstflåten lå derfor i opplag sesongen 1931/32. De påfølgende sesongene var imidlertid «Lancing» igjen i fangst, men fangstsesongene ble stadig innskrenket, og flere av sesongene ble det felles fangst med søsterselskapet til Globus, Polaris.

Krigsforlis[rediger | rediger kilde]

Etter angrepet på Norge 9. april 1940 gikk «Lancing» via Curaçao til New Orleans for lossing. Senere ble hun benyttet som transportskip for andre fangstekspedisjoner i Antarktis som en del av Nortraships flåte. Den 30. desember 1940 avgikk «Lancing» Curaçao for Sørishavet, der hun skulle bunkre kokeriet «Ole Wegger». Den 26. januar 1941 var hun omtrent ved 50°S 10°V da kapteinen mottok melding fra Nortraship i New York om å gå til nærmeste havn i Sør-Amerika. Bakgrunnen var at «Ole Wegger» og yterligere to norske hvalkokerier hadde blitt oppbragt av den tyske hjelpekrysseren «Pinguin». «Lancing» ankom Rio de Janeiro 7. februar.[6]

Den 28. mars 1942 avgikk «Lancing» Curaçao for New York med brenselolje. Natten til 7. april 1942 var hun like utenfor Cape Hatteras i posisjon 35°08′N 75°22′V da hun ble torpedert av den tyske ubåten U-552. Torpedoen traff maskinrommet, der en mann ble drept. Resten av mannskapet, 49 mann, gikk i livbåtene og holdt seg i nærheten av det synkende skipet. Kl. 05.00 gikk skipet ned, og samme morgen ble mannskapet plukket opp av passerende skip og bragt til Norfolk.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b (en) Wreck Report for Knight Errant, 1898 PortCities Southhampton
  2. ^ Oversikt over hvalfangstens historie. Hvalfangstmuseet
  3. ^ Robert K. Headland (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. s. 677. ISBN 978-0-9550852-8-4. 
  4. ^ a b 1925 DS/Flk LANCING (200192501) Lardex.com
  5. ^ a b (ru)Товарный пароход «Омск» Retroflot
  6. ^ Hegland, bind I, s. 128–129
  7. ^ Hegland, bind II, s. 88

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burrell, David (mai 1986). «Fortunes of the Knight Line». Sea Breezes. 60 (485). 
  • Hegland, Jon R. (1976b). Nortraships flåte. Oslo: Dreyers forlag. ISBN 82-09-01261-4. 
  • Næss, Øyvind (1951). Hvalfangerselskapet Globus A/S 1925-1950. Et kapitel av den moderne hvalfangsts historie. Larvik. 
  • Tønnessen, Joh. N. (1969). Den moderne hvalfangsts historie. 3 - Den pelagiske fangst 1924–1937. Sandefjord: Norges Hvalfangstforbund. 
  • Tønnessen, Joh. N. (1970). Den moderne hvalfangsts historie. 4 - Den pelagiske fangst 1937–1969. Sandefjord: Norges Hvalfangstforbund. 
  • Schjeldsøe, Sverre (1925). Loggbok S/S "Lancing". Larvik. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]