Unilever

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Unilever
Unilever
Org.form allmennaksjeselskap
Etablert 1929
Hovedkontor Unilever House og Rotterdam
Bransje personlig pleie og næringsmiddelindustri
Grunnlegger(e) Anton Jurgens, Samuel van den Bergh og William Lever, 1st Viscount Leverhulme
Antall ansatte 172 000 (2015)
Nettside http://unilever.com

Unilever er et multinasjonalt industrikonsern som ble dannet i 1930 da den nederlandske margarinprodusenten Margarine Unie og den britiske såpefabrikken Lever Brothers slo seg sammen. I dag[når?] er Unilever en av verdens største produsenter av dagligvarer, særlig matvarer, vaskemidler og hygieneartikler, og fra hovedsetene i Rotterdam og London styrer Unilever mer enn 247 000 medarbeidere i over 80 land.

Historie i Norge[rediger | rediger kilde]

Unilevers historie i Norge er lang. Selskapet har eksistert i Norge siden september 1968 og ledes i dag[når?] av Anders Gustav Kjekstad[1]. Unilevers produkter har imidlertid vært i Norge lenger enn dette.

Historien går tilbake til Lilleborg og Denofas samarbeid på slutten av 1920-tallet. Sistnevnte var matoljeprodusent og ble etablert i 1912. Tilknytningen til Unilever har sammenheng med at den britiske såpeprodusenten Lever Brothers hadde store eierandeler i Denofa.

Margarine Unie og Lever Borthers slo seg sammen i 1930. Dette førte til at de inngikk en egen avtale om samarbeid med Lilleborg. Samarbeidet førte til at både produksjon og eierskap av utvalgte Unilever-merker ble tatt over av Lilleborg. Et av disse merkene var Sunlight[2].

Samtidig som Unilever på 1960-tallet ekspanderte i takt med at verdensøkonomien ble utviklet, etablerte selskapet seg på nye markeder – blant annet i Norge. Unilever Norge ble startet i 1968.

Den norske delen av selskapet har hatt en omsetningsøkning fra rundt 173 millioner kroner i 2005 til over 208 millioner kroner i det norske markedet i 2008.

I Norge representeres selskapet i dag[når?] gjennom Unilever Norge AS med merkevarer som Dove, Axe, Vaseline, Neutral, Domestos, Knorr, Lipton, Carte d'Or, Maizena, Maille, Slotts og Ben & Jerry's.[trenger referanse] Produktene distribueres til dagligvarebutikker og hotell/restauranter over hele landet. Det er per dags dato[når?] 40 ansatte i Unilever Norge.[trenger referanse]

Satsing på iskrem[rediger | rediger kilde]

Unilever er verdens største aktør på iskrem. Deres globale markedsandel er på 17 prosent, noe som tilsvarer om lag 400 millioner konsumenter. Det globale iskremmarkedet vokser årlig med om lag 3 prosent. Veksten er størst i Asia og Afrika, men også i Europa ser man en jevn vekstrate. Globalt står iskrem for 10 prosent av Unilevers totale omsetning.[3]

Gjennom merkevarer som Magnum og Ben & Jerry’s er Unilever kjent for norske konsumenter. På verdensbasis bruker Unilevers iskremavdeling en hjertelogo.[4]

Unilever arbeider med å utvikle lokale iskremprodukter fordi smakspreferansene er ulike. Dette, kombinert med å adoptere produksjonen av kjente, lokale merkevarer har vært en klar strategi for Unilever over lengre tid. Innenfor Unilever er det derfor mange ulike iskremsatsinger. Merkevaren Ben & Jerry’s er et eksempel på dette. Ben & Jerry’s er unike grunnet smak og satsing på CSR.[5]

Unilever har fokus på å utvikle sterke bånd med sine detaljlister. Det er en uttalt strategi å ta vare på både små utsalgssteder og store dagligvaregrossister.[6]

Merkevarer[rediger | rediger kilde]

Lipton te er blant Unilevers merkevarer

Knorr er Unilevers største internasjonale merkevare. Omsetningen er på totalt 2,3 milliarder euro i mer enn 100 land. Knorr har mange produkter, blant annet supper og buljonger, sauser, nudler og middagsretter.

Lipton te finnes i over 110 land. Etter vann er te verdens mest populære drikk. Hvert år drikkes det rundt 1,8 milliarder tonn te i verden, og Lipton utgjør rundt 153 000 000 000 kopper i året.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Gustav Kjekstad
  2. ^ Sunlight[død lenke]
  3. ^ Lynch, 2009, s. 372–374
  4. ^ Lynch, 2009, s. 372–374
  5. ^ Lynch, 2009, s. 372–374
  6. ^ Lynch, 2009, s. 85–86

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]