FARC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo
Flagg
Opererer i Colombia Colombia
Aktiv 1964–
Leder Timoleón Jimenez
Ideologi Kommunisme
Marxisme-leninisme
Antiimperialisme
Foco-teorien
Bolivarianisme
Allierte Flag of ELN.svg ELN
Flag of EPL.svg EPL
Flag of M-19.svg M-19 (før 1990)
Fiender Colombia Colombias regjering
Black flag.svg Águilas Negras
Flag of AUC.svg AUC (før 2008)
USA USA
Deltar i Colombiakonflikten
Status Aktiv i forhandlinger. Sporadisk militær aktivitet.

Colombias revolusjonære væpnede styrker – Folkets Hær (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo), også kjent som FARC eller FARC-EP, er en marxist-leninistisk revolusjonær geriljaorganisasjon som holder til i Colombia.[1][2][3] De er involvert i den pågående væpnede konflikten i Colombia.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Colombia var under et strengt politisk og sosialt konservativt styre i overgangen til det tjuende århundre, etter en voldsom borgerkrig kjent som Tusendagerskrigen La Guerra de los Mil Días, en krig mellom de to tradisjonelle politiske partiene: de konservative og de liberale Partido Conservador og Partido Liberal. I denne tidsperioden var Colombia et ruralt land som tok sine første steg mot et mer industrialisert og urbant land, under store sosiale spenninger, en prosess som ble ledsaget av fremveksten av fagforeninger og radikalisering av det politiske spekteret, med jordreform som folkets største krav.

Det var først i 1930 og i denne polariserte konteksten at det liberale partiet tok makten i en rekke presidentperioder som strakk seg fram til 1946. Forsøk på endringer i den konservative sosiale og politiske strukturen førte til stadig mer spenning og økende nivåer av vold i konfrontasjonen mellom de to partiene. Disse uttrykkene for vold nådde sitt høyeste punkt da drapet på den liberale og folkelige lederen Jorge Eliecer Gaitán fant sted 9. april 1948. Han representerte den mest radikale delen av det liberale partiet og hadde en betydelig støtte i fattige urbane strøk og rurale områder rundt hele landet; han var ment til å bli valgt inn som Colombias neste president ved valget i 1950.

Drapet på Gaitan, kjent som «El Bogotazo», representerer den definitive utvidelsen av den voldelige politiske konfrontasjonen i hele landet da de offisielle væpnede styrkene, med støtte fra de første paramilitære gruppene («pájaros»), startet en åpenbar utryddelseskampanje mot de liberale, som for sin side forsvarte sine liv og eiendommer ved stiftelsen av de første geriljagruppene, kjent som «las guerrillas liberales». Denne tidsperioden er kjent som «La Violencia».

Disse første geriljagruppene hadde direkte og offentlig støtte fra det liberale partiet og hadde to hovedsentre. Det første senteret var fullstendig liberalt og befant seg i de østlige slettene, ledet av Guadalupe Salcedo, general og leder av «Las guerrillas del Llano». Det andre hovedsenteret for disse geriljagruppene var fjellområdene midt i landet, på «la cordillera central» i delstatene Huila, Tolima og Quindío, og på «la coordillera oriental» i den nordvestlige delen av delstaten Meta og ved grensen mellom Meta og Cundinamarca i et område kalt «páramo del Sumapaz», som ligger veldig nær Colombias hovedstad Bogotá. I delstaten Tolima og i «páramo del Sumapaz» var den politiske innflytelsen delt mellom det kommunistiske partiet og det liberale partiet. Begge parter opererte under et godt samarbeid.

Folkelig selvforsvar[rediger | rediger kilde]

 Kart over småbrukssamfunn, "las Repúblicas Independientes"
Kart over småbrukssamfunn, "las Repúblicas Independientes"

I 1953, med støtte fra både det konservative og det liberale partiet, tok General Gustavo Rojas Pinilla makten gjennom et statskupp. Ideen bak kuppet var å gjenopprette fred mellom de to tradisjonelle partiene, noe som førte til at den offisielle ledelsen av det liberale partiet stoppet støtten til partiets geriljagrupper og at en viktig del av disse gruppene ble brukt i koordinasjon med offisielle væpnede styrker, til å utrydde de kommunistiske geriljaene. Etter fem år med åpen borgerkrig og med avtalen det liberale partiet nylig hadde gått med på, var det kun de kommunistiske geriljaene som representerte de mest ambisiøse og radikale kravene stilt fra opprørske bondesamfunn. Hovedspørsmålet lå fortsatt i behovet for en jordreform.

I årene som gikk under Rojas´ diktatur og etableringen av «El Frente Nacional», stoppet geriljagruppene sin offensive tilstand og innførte strategien som ble kalt folkelig selvforsvar (autodefensas de masas). De bosatte seg i de samme områdene de hadde under kontroll, og sammen med deres familier startet og drev småbrukssamfunn som var i stand til å forsvare seg mot et eventuelt angrep fra staten eller paramilitære grupper. Siden alle de liberale geriljagruppene demobiliserte seg var det kun gruppene som befant seg på «la coordillera central», ledet av det kommunistiske partiet, som startet disse småbrukssamfunnene. Noen av de mest kjente var «Marquetalia» og «Villarica» i Tolima, «Guayabero» og «El Pato» i Caqueta, «El Sumapaz» i Cundinamarca og «Riochiquito» i Cauca. Disse små landsbygdene representerte derfor den akkumulerte rurale folkelige motstanden, de mest politiske og engasjerte befolkningsgruppene fra rurale strøk som i løpet av et tiår overlevde gjennom et væpnet  selvforsvar og hvilke politiske ideer ble radikalisert på grunn av statens konstante undertrykkelse.

Angrep mot Marquetalia, grunnleggelse av FARC-EP[rediger | rediger kilde]

Fra venstre til høyre Manuel Marulanda og Jacobo Arenas, FARCs historiske kommandanter.
Fra venstre til høyre Manuel Marulanda og Jacobo Arenas, FARCs historiske kommandanter.

I 1962 startet en ny regjering med det konservative partiet hvor Guillermo León Valencia satt som president. Sammen med den nye regjeringen startet også en stor politisk kampanje mot de småbrukssamfunnene som eksisterte under innflytelse av det kommunistiske partiet, kalt «selvstendige republikker» (Repúblicas Independientes). Ifølge Álvaro Gómez Hurtado, talsmann for det konservative partiet i Colombias parlament, var disse områdene utenfor statlig suverenitet og en del av en større kommunistisk konspirasjon ledet direkte fra Moskva.

Den kalde krigen var i gang, den cubanske revolusjonen satte stort press på USA og dets kontroll over Latin-Amerika og the National Security Doctrine  ble innført av USA for å stoppe the internal enemy, «Developed primarily by the United States, this policy widened the sphere of international conflict to Latin america in the belief that the region could play a strategic role in the fight against communism, an ideological struggle that had no territorial boundaries»[4] Den militære operasjonen «Soberanía» startet den 18.mai 1964 mot «Marquetalia», hvor målet var å utrydde småbrukssamfunnene og å ta kontroll over disse geografiske områdene.

Etter noen uker måtte bøndene, som igjen ble til geriljasoldater, forlate «Marquetalia» og flykte til «Riochiquito» i delstaten Cauca. Den 20. juli 1964 ble Geriljaens Landsbruksprogram [5] lest opp og offentliggjort, nos som etterhvert utgjorde FARCs politiske program. Etter angrepet mot «Marquelia» startet en prosess med samordning og samling av alle geriljagruppene under en kommando. De tidligere småbrukssamfunnene ble kalt comandos guerrilleros (gerilja avdelinger) og de samlet seg først i 1965 i «Riochiquito» i den første konferansen av Bloque Sur, navnet som ble gitt til hele strukturen. I 1966 i «El Duda» fant den andre konferansen av Bloque Sur sted, og det var ved denne konferansen at alle gerilja avdelingene ble til en eneste struktur og kommando. Navnet som ble gitt til den nye enhetlige geriljagruppen var FARC - Colombias revolusjonære væpnede styrker (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia), og som øverstkommanderende ble Pedro Antonio Marín valgt inn, bedre kjent under sitt nom de guerre: Manuel Marulanda Velez.

Annen informasjon[rediger | rediger kilde]

FARC-EP blir av regjeringene i Colombia[6], USA[7], Canada[8] og EU[9][10] ansett som en terrororganisasjon. Andre land, som Ecuador,[11] Brasil,[12] Argentina,[13] Chile,[13] Cuba og Venezuela anser ikke FARC-EP som terrorister, men som opprørere. Venezuelas president fra 1999 til 2013, Hugo Chávez, slo offentlig tilbake mot klassifiseringen av FARC-EP som terrorister i januar 2008, han ba den colombianske regjeringen og andre nasjoner om å anse FARC-EP som en kjempende hær. Chávez mente at hvis de gjorde dette, så må FARC-EP slutte med kidnapping og terrorhandlinger, fordi de da ville være forpliktet til å følge Genèvekonvensjonene.[14][15]

FARC-EP ble opprettet i 1964 som den militære fløyen av det colombianske kommunistpartiet etter en lengre militær kampanje fra den colombianske regjeringa, støttet av USA (Plan Lazo). FARC-EP har senere offisielt brutt med partiet og opprettet en politisk struktur de kaller det hemmelige colombianske kommunistpartiet. Geriljaen har mellom 12 000–18 000 medlemmer, som er tilstedeværende i 35–40 prosent av Colombias territorium, mest i junglene sørøst i landet og på slettene ved foten av Andesfjellene.

FARC-EP begynte på 1980-tallet å skattelegge kokainhandelen i området de kontrollerer for å finansiere sin virksomhet.[16] Organisasjonen finansierer sin virksomhet hovedsakelig gjennom utpressing, kidnapping og deltagelse i ulovlig narkohandel.[16][17] I tillegg deltar den i kvegtyverier.[16][18][19]

FARC har fått stor oppmerksomhet for sine systematiske kidnappinger i Colombia. I 2008 ble et av de mest kjente gislene, Íngrid Betancourt, befridd av colombianske sikkerhetsstyrker. Betancourt bekreftet før hun reiste tilbake til Frankrike at hun hadde blitt torturert av den marxistiske terrororganisasjonen.[20]

Én av grunnleggerne, Pedro Antonio Marin, alias Manuel Marulanda Velez, også kalt «skarpskytteren», døde 26. mars 2008. Guillermo León Sáenz, alias Alfonso Cano, overtok som leder av FARC-EP men ble selv drept 4. november 2011.

27. august 2012 startet den colombianske regjeringen fredsforhandlinger med FARC.[21]

29. september 2016 Colombias regjering og FARC har inngått en fredsavtale som ble signert av begge parter[trenger referanse]

26. september 2016 fjernet EU den colombianske FARC-geriljaen fra sin liste over terrororganisasjone.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Terrorism After the Cold War: Trends and Challenges av Michael Radu (2002)
  2. ^ Latin America av Robert B. Kent (ISBN 978-1572309098), side 141
  3. ^ Organized Crime: From Trafficking to Terrorism av Frank G. Shanty og Patit Paban Mishra (ISBN 978-1576073377), side 323
  4. ^ Feierstein, Daniel (2010). National Security Doctrine in Latin America, the genocide question. In: The Oxford Handbook of Genocide Studies. Oxford books. s. 222. 
  5. ^ https://resistencia-colombia.org/farc-ep/documentos/157-programa-agrario-de-los-guerrilleros-de-las-farc-ep/ programa agrario de los guerrilleros
  6. ^ The Democratic government of Colombia define : "All the violent groups in Colombia are Terrorists": «Presidencia de la Republica de Colombia». 
  7. ^ The United States Department of State includes the FARC-EP on its list of foreign terrorist organizations: U.S. Department of State – Comprehensive List of Terrorists and Groups Identified Under Executive Order 13224
  8. ^ «Presidence of the Republic of Colombia – FARC, ELN and AUC in the list of terrorist groups of Canada». 
  9. ^ European Union – FARC, ELN and AUC in the list of terrorist groups of E.U.)
  10. ^ Article 2(3) of Regulation (EC) No 2580/2001 [1]. Accessed February 20, 2008.
  11. ^ «Ecuador ratifica FARC no son terroristas». Aporre.org. 3. oktober 2005.  Siden er på spansk
  12. ^ «FARC: Colombia y Brasil en desacuerdo». BBC Mundo. 20. februar 2003.  Siden er på spansk
  13. ^ a b «Titanes en la Cumbre después de la batalla». Martín Piqué, Pagina/12. 8. mars 2008.  Siden er på spansk
  14. ^ Chávez: Beligerancia a las FARC sólo bajo convenios de Ginebra
  15. ^ Chávez proposal about the FARC creates deep analysis in Mexican press
  16. ^ a b c BBC News. «Colombia’s most powerful rebels». 19. september 2003.
  17. ^ International Crisis Group: «War and Drugs in Colombia»
  18. ^ Amnesty
  19. ^ Amnesty
  20. ^ – Ble slått, dratt og mishandlet – NRK, 5. juli 2008
  21. ^ Inside Story Americas. «Is Colombia's conflict coming to an end? - Inside Story Americas». Al Jazeera English. Besøkt 14. oktober 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]