Íngrid Betancourt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Íngrid Betancourt Pulecio
Íngrid Betancourt Pulecio
Ingrid Betancourt på det norske Miljøpartiet De Grønnes ekstraordinære landsmøte, 7. november 2008
Født 25. desember 1961 (52 år)
Colombia Bogotá i Colombia

Íngrid Betancourt Pulecio (født 25. desember 1961 i Bogotá) er en colombiansk politiker, tidligere kongressmedlem (1994–1998), senator (1998–2002), korrupsjonsjeger og presidentkandidat for miljøpartiet Partido Verde Oxígeno under valget i 2002. Hun ble bortført av den venstreekstreme terrororganisasjonen FARC den 23. februar 2002 og holdt som gissel i jungelen i seks og et halvt år. Betancourt ble befridd av colombianske sikkerhetsstyrker den 2. juli 2008, sammen med fjorten andre gisler (tre amerikanere og elleve colombianske politimenn og soldater), gjennom at sikkerhetsstyrkene lurte FARC til å tro at de representerte en venstreorientert organisasjon.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Íngrid Betancourt er datter av Gabriel Betancourt (1919–2002) og Yolanda Pulecio (født 1938). Hennes eldre søster er Astrid Betancourt (født 1960). Hun vokste hovedsakelig opp i Paris, hvor faren fra 1961 var nestleder for Colombias delegasjon til UNESCO. Familien bodde 19661969 i Colombia, mens faren var utdannelsesminister. I 1969 ble Gabriel Betancourt utnevnt til UNESCO-ambassadør i Paris, og familien flyttet tilbake til Frankrike. Moren Yolanda Pulecio, en tidligere skjønnshetsdronning (Miss Columbia), satt i parlamentet i Colombia 1990–1991.

Íngrid Betancourt gikk på Institut de l'Assomption og senere på kostskole i England. Fra 1980 studerte hun statsvitenskap ved Institut d'études politiques de Paris (Sciences Po).

I 1983 giftet hun seg med sin franske medstudent Fabrice Delloye, som senere tjenestegjorde i det franske diplomatiske korps. Gjennom ekteskapet ble hun fransk statsborger. De fikk to barn, og bodde bl.a. i New Zealand, på Seychellene og kortvarig i Ecuador.

Etter at Luis Carlos Galán, som hadde erklært krig mot narkokartellene i Colombia, ble drept i 1989, besluttet Betancourt seg for å reise tilbake til hjemlandet. Der arbeidet hun en tid i finansdepartementet. Hun ble skilt fra Delloye i 1990, og giftet seg senere (1997) med Juan Carlos Lecompte.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1990-tallet innledet Betancourt sin politiske karrière. Hennes hovedsak var kampen mot korrupsjon i Colombia.

Fra 1994 til 1998 satt hun i parlamentet, Kongressen. Etter en tale i parlamentet i juni 1996 fant hun et fotografi av et opphakket barnelik i postkassen sin. Noen uker senere ble hun utsatt for et attentatforsøk.

I 1998 grunnla Betancourt sitt eget parti, miljøpartiet Partido Verde Oxígeno («grønt oksygen») sammen med Clara Rojas.

Betancourt ble innvalgt i senatet i 1998, hvor hun tok sete 20. juli.

Hun stilte til valg som presidentkandidat ved presidentvalget i Colombia 2002 og lå an til å få om lag to prosents oppslutning. Hennes periode i senatet tok slutt samme år.

Betancourt hadde fra slutten av 1990-tallet engasjert seg for fred mellom regjeringen og FARC-geriljaen, og hadde møtt FARC-lederen Manuel Marulanda i jungelen. 14. februar 2002 møtte hun igjen representanter for FARC, for å diskutere betingelser for at de kunne legge ned våpnene.

Bortføring[rediger | rediger kilde]

23. februar 2002 ble Íngrid Betancourt og hennes valgkampleder Clara Rojas bortført av FARC mens de drev valgkamp i nærheten av et FARC-kontrollert område.

Íngrid Betancourt og hennes ledsagere hadde reist uten beskyttelse. Få kilometer utenfor byen Villa San Vicente de Caguán ble de stanset av FARC, som bortførte dem til jungelen. 15. mai samme år offentliggjorde FARC en video som viste Betancourt og Rojas.

30. august 2003 ble det offentliggjort en ny video. Der appellerte Betancourt om at myndighetene skulle gjøre det som var nødvendig for at hun kunne bli sluppet fri.

16. mai 2007 forklarte Jhon Frank Pinchao, en colombiansk politimann som ble bortført 1. november 1998 og som klarte å flykte i 2007, at han hadde blitt holdt fanget sammen med Betancourt. Han hadde sist sett henne 28. april, dagen da han flyktet. 30. november samme år beslagla den colombianske hæren videokassetter som viste Betancourt i live så sent som 24. oktober 2007. Det var det første sikre livstegnet fra Betancourt på over fire år.

10. januar 2008 ble hennes tidligere valgkampleder Clara Rojas og parlamentarikeren Consuelo González, som ble bortført 10. september 2001, løslatt av FARC, etter at Venezuelas president Hugo Chávez i flere måneder hadde forhandlet om løslatelsen. Ytterligere fire gisler, politikerne Gloria Polanco, Luis Eladion Pérez, Orlando Beltrán og Jorge Eduardo Géchem, ble sluppet fri 27. februar 2008. Den tidligere parlamentarikeren Luis Eladio Pérez fortalte at Íngrid Betancourt var «fysisk svært, svært syk og psykisk utmattet». Han hadde sist sett henne 4. februar 2008.

I følge den katolske presten Manuel Mancera hadde Íngrid Betancourt 20. februar 2008 blitt behandlet av en lege i El Capricho, en landsby i provinsen Guaviare. Hun led av hepatitt B og tropesykdommen leishmaniose.

Etter meldingene om Betancourts helsetilstand startet Frankrike, Spania og Sveits 2. april 2008 et felles arbeid for å få henne satt fri.[1] Den franske regjeringen og hennes sønn Lorenzo Delloye-Betancourt appellerte til FARC om å ikke sette hennes liv på spill, og la franske leger behandle henne. FARC avviste imidlertid å løslate henne uten å få utvekslet fanger, og aksjonen ble avbrutt 9. april.

I slutten av mai 2008 opplyste Colombias president Álvaro Uribe Vélez at flere FARC-topper hadde erklært seg villige til å løslate Betancourt og andre gisler.

2. juli 2008 ble Betancourt befridd av colombianske sikkerhetsstyrker gjennom en nøye forberedt operasjon, der sikkerhetsstyrkene hadde utgitt seg for å representere en venstreorientert organisasjon og klarte å få Betancourt og fjorten andre gisler inn i et helikopter. Det ble ikke løsnet skudd under operasjonen.

Betancourt og gislene ble sendt til en militærbase utenfor Bogotá. Betancourt holdt en pressekonferanse, der hun takket den colombianske hæren. Etterpå møtte hun president Álvaro Uribe på militærbasen.

Hun sa at hun fremdeles har presidentambisjoner, men understreket at hun er svært fornøyd med president Álvaro Uribe.[2]

Betancourt ble samme dag gjenforent med sin mor og ektemann. Hun besøkte også graven til faren, som døde mens hun ble holdt fanget i jungelen. Senere på dagen ble hun gjenforent med sine barn, som kom til Bogotá med et fly stilt til rådighet av den franske presidenten, Nicolas Sarkozy. Dagen etter reiste de sammen tilbake til Paris, der familiehjemmet ligger. Betancourt ble tatt imot på flyplassen av president Nicolas Sarkozy. Hun takket Frankrike for det store engasjementet for å få henne sluppet fri, og sa at hun skyldte Frankrike livet.[3]

Betancourt bekreftet før hun reiste tilbake til Frankrike at hun hadde blitt torturert av den marxistiske terrororganisasjonen.

Sitat Det var så horribelt at jeg tror de selv syntes det var forferdelig Sitat
– Íngrid Betancourt til den franske radiokanalen Europe 1

Bl.a. ble hun slått, dratt og mishandlet, og ofte lenket fast til et tre eller til andre gisler i lange perioder.[4]

Betancourt, som er troende katolikk, mener at hennes sterke tro hjalp henne i tunge og vanskelige stunder. Hun fortalte at hun tenkte på selvmord, men tanken på barna holdt henne oppe.[5]

To FARC-medlemmer, bl.a. Betancourts fangevokter og plageånd, kjent som «César» (egentlig Gerardo Aguilar Ramírez), ble tatt til fange under redningsaksjonen, og vist frem for pressen i Bogotá.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Betancourt ble på Frankrikes nasjonaldag 14. juli 2008 utnevnt til ridder av Æreslegionen.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]