Christian Preuthun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Christian Preuthun
Christian Preuthun.jpg
Christian Preuthun i 1930-årene
Født15. juli 1889[1][2]
Christiania[2]
Død28. november 1982[3] (93 år)
Drøbak[4]
Far Thorvald Hellesen
Mor Ida Hellesen
Søsken Thorvald Hellesen, Sylvia Salvesen
Beskjeftigelse Flyger, ingeniør
Parti Nasjonal Samling (19401945)[2]
Nasjonalitet Norge

Christian August Selmer Preuthun (født Hellesen 15. juli 1889, død 28. november 1982) var en norsk flyver og ingeniør, kjent både som luftfartspioner og for samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.

Famile og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Thorvald og Ida Hellesen. Han giftet seg først med skuespilleren «Mojo» Grieg-Müller i 1919.[5] Etter at de ble skilt giftet han seg på nytt i 1935 med Wanda Preuthun, og byttet så til hennes familienavn, med den begrunnelse at det ikke skulle dø ut.[6]

Preuthun tok realartium ved Vestheim skole, og tok ingeniørutdannelse ved maskinavdelingen ved NTH i 1915. Han jobbet en periode ved bilfabrikk i Lyon i Frankrike, og ble militærpilot i Hærens flyvåpen i tiden under første verdenskrig, der han nådde løytnants grad.[7][8]

Luftfartspioner[rediger | rediger kilde]

Som tidlig luftfartspioner i Norge var Preuthun involvert i en rekke farlige hendelser. Sommeren 1917 drev han sertifikatflyvning med en elev i Stor-Elvdal da flyet slo kolbøtte under landing. Flyet ble totalvrak, men eleven og Preuthun slapp uskadet fra hendelsen. Året etter fløy han med Einar Sem-Jacobsen over Kjeller, da motoren i flyet deres klikket. Preuthun mistet kontrollen og flyet gikk i bakken, men begge kom likevel uskadet fra hendelsen.[7]

Preuthun var primus motor i flyfabrikken («Aeroplanfabrikken») i Ørsnes i Tønsberg, etablert 1919. Preuthun var direktør og oppfinner, og utviklet blant annet et patent på skiunderstell til fabrikkens fly. Han hadde store planer for fabrikken, og ville også opprette fast rutetrafikk mellom Tønsberg og Kristiania. Aeroplanfabrikken samarbeidet også med Tancred Ibsens selskap Aero, og leverte fly til Aeros fraktrute mellom Kristiania og Kristiansund. Aeroplanfabrikken solgte også fly til Freia (brukt til reklameformål) og til det norske forsvaret, men det kommersielle grunnlaget for flyproduksjon var likevel for dårlig, og fabrikken gikk konkurs i juni 1921.[9][10]

På midten av 1920-årene oppholdt Preuthun seg flere år i Paris, hvor han forsøkte å selge et egenkonstruert helikopter til franske myndigheter.[11]

I 1929-1930 var han med på å starte selskapet Nordenfjeldske Luftruter, med base i Trondheim. Med en Junkers F13 var planen å starte ruteflyging mellom Trondheim og Tromsø, men på tross av vellykkede prøveturer ble det aldri åpnet for regulær trafikk, og selskapet ble oppløst i november 1930. I 1933 stiftet Preuthun selskapet A/S Fly med mål om fly Oslo-Tjøme, men på tross av innkjøp av to fly kom heller aldri denne ruten i gang.[12]

Han gikk inn i Det Norske Luftfartselskap som pilot da dette ble stiftet i 1935.[13]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under den tyske invasjonen i 1940 var Preuthun egentlig vernepliktig løytnant, men i stedet for å slutte seg til de norske styrkene begynte han å operere som agent for det militære etterretningsvesenet Abwehr, med kodenavn «Ibsen». I krigens første dager var han både på Gjøvik, Elverum og Lillehammer for å rapportere til tyskerne.[14] Senere hjalp han tyske etterretningsoffiserer med å få tilgang til kart over norske flyplasser, og han prøvde også prøvde å få søsteren Syvia Salvesen (en nær venn av kongefamilien) til å ta kontakt med kong Haakon for å få avsluttet kamphandlingene.[15]

Han gikk inn i Nasjonal Samling i september 1940, og var også medlem av Hirdmarinen. Han var propagandaleder i NS-laget på Slemdal, holdt radiokåserier og skrev artikler i NS-avisen Fritt Folk.[16][17]

I 1943 ble Preuthun utnevnt til sekretær i Oslo kommunes katastrofeutvalg. Her var han blant annet ansvarlig for oppfølgingen av Filipstad-ulykken.[16][18] Sammen med Jonas Lie, Johan Andreas Lippestad og andre NS-topper dro han i oktober 1944 til Finnmark for å starte en frivillig evakuering. Dette ble ingen suksess, og det var kun NS-folk med familier som frivillig reiste sørover.[19] Preuthun var da med på å bruke våpenmakt til å tvangsevakuere finnmarkinger mot sin vilje.[17]

Christian Preuthun ble dømt til åtte års fengsel i landssvikoppgjøret, men ble relativt hurtig benådet og satt fri.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Folketellingen i Norge i 1910, 8. sep. 2019, https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036392076946
  2. ^ a b c Nationen, 26. jul. 1945
  3. ^ http://selmer-norway.no/getperson.php?personID=P1415&tree=Selmer, 8. sep. 2019
  4. ^ https://www.notteroyhistorielag.no/tore-dyrhaug-orsnes-til-kristiania-pa-30-minutter/, 14. sep. 2019
  5. ^ «Personalia». Morgenposten, 3. desember 1919.
  6. ^ a b «Wanda var styrtrik og nazist. Etter krigen ble hun ribbet til skinnet»Betalt abonnement kreves. Dagbladet. 6. mai 2018. Besøkt 14. september 2019. 
  7. ^ a b «Da det gikk galt for første gang». Ytringen, 25. juli 2014.
  8. ^ «Hellesen, Christian August Selmer». Studentene fra 1909. Oslo: Grøndahl. 1934. s. 186-187. 
  9. ^ «Da flyet kom til Tønsberg». Byavisa Tønsberg, 6. februar 2008.
  10. ^ «Ulykkesfuglene». Dagbladet, 29. november 2014.
  11. ^ «Den norske flyver Hellesen konstruerer en helicopter i Paris». Atenposten, 16. april 1925.
  12. ^ Mulder, Rob. «Timeline of Civil Aviation in Norway» (PDF). europeanairlines.no. Besøkt 14. september 2019. 
  13. ^ «D.N.L.». Aftenposten, 29. mai 1935.
  14. ^ «Hemmelige tjenester». Gudbrandsdølen Dagningen, 31. oktober 1998.
  15. ^ «Hun mistet farsarven i nazi-oppgjøret». ABC Nyheter. 5. juni 2015. Besøkt 14. september 2019. 
  16. ^ a b «Chr. Preuthun ledet tvangsevakueringen av Finnmark». Dagbladet, 25. juli 1945.
  17. ^ a b «Christian Preuthun påstår at han bare ville hjelpe nordmennene». Aftenposten, 14. september 1948.
  18. ^ Storhaug, Leiv (1981). Nazist og landssviker?. Landbrukets bokklubb. s. 20-21. 
  19. ^ Nielsen, Reidar (1998). Brennende vinter. G. Hagens forl. s. 43-44. ISBN 8299069025.