Cesare Pavese

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cesare Pavese
Cesare pavese.jpg
Cesare Pavese, il poeta
Født 9. september 1908
Santo Stefano i Langhe
Død 27. august 1950 (41 år)
Torino
Gravlagt Santo Stefano Belbo
Utdannet ved Universitetet i Torino
Yrke
10 oppføringer
Språkforsker, poet, skribent, oversetter, romanforfatter, forlagsredaktør, manusforfatter, litteraturkritiker, journalist, biograf
Nasjonalitet Italia
Utmerkelser Premio Strega
Stilling poet, forfatter, kritiker og oversetter
Signatur
Cesare Paveses signatur

Cesare Pavese (født 9. september 1909 i Santo Stefano Belbo i Langhe i Piemonte i Italia, død 27. august 1950 i Torino) var en italiensk forfatter, kritiker og oversetter, ansett for å sammen med Italo Calvino (1923-85) og Elio Vittorini (1908-66), være blant nyrealismens ledende i hjemlandet der han kom fra utenfor Cuneo i Italia.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cesare Pavese tilbragte det meste av ungdomsårene i Torino, der han avla eksamen ved Liceo Massimo d’Azeglio. Ved lyceet møtte han Augusto Monti, hans lærer og tidligere venn. Ved denne kontakten kom han inn i antifascistiske kretser og ble kjent med blant annet Leone Ginzburg og Piero Gobetti. I Torino begynte han å studere litteraturhistorie i 1927.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Hans interesse for engelskspråklig litteraturhistorie trådte allerede frem i hans avhandling i 1930 om den amerikanske dikter Walt Whitman (1819-92) ved Universitetet i Torino. Han oversatte også flere viktige engelske verker til italiensk.

Han ble i 1935 arrestert og dømt for å være i besittelse av et brev fra en politisk fange. Han ble sendt til det sørlige Italia i åtte måneder, til Brancaleone i Calabria. Tilbake i Torino ble Pavese redaktør og skribent for venstre-forlaget Einaudi. Der arbeidet også Natalia Ginzburg.

Pavese bodde i Roma da han ble innkalt til militærtjeneste, men på grunn av sin astma tilbragte han seks måneder i et militærhospital. Da han vendte tilbake til Torino okkuperte tyske soldatene gatene, og de fleste av hans venner hadde stukket avsted for å kjempe som partisaner. Selv kjempet han ikke i motstandskampene der nord.

Han ble i 1945 med i Italias kommunistiske parti og skrev for partiavisa.

De fleste av hans verker ble til i denne etterkrigstiden. Til tross for stor fremgang som dikter og en vel tilrettelagt tilværelse i alt det ytre led han an den stadig dypere melankoli og en manglende kraft til å engasjere seg mennskelig og politisk. Ensomhet er hovedtemaet både i hans lyrikk og realistiske romaner. Han var ateist.[2] Giuseppe Molinari hevder imidlertid at en søken mot Gud kan finnes i hans skrifter.[3]

Han vant Premio Strega i 1950 for La bella estate, som bestod av tre noveller: 'La tenda', skrevet i 1940, 'Il diavolo sulle colline'(1948) og 'Tra donne sole' (1949).

Ille desto mindre ble han enda mer deprimert, av blant annet den kalde krigen, og døde i august, ved selvmord, samme året.

Han etterlot seg blant annet sitatet «Vi minnes ikke dager, men øyeblikk».

Noen utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Cesare Pavese (1936). Lavorare stanca.  [Dikt, ikke oversatt til norsk]
  • Cesare Pavese (1947). Dialoghi con Leucò.  [Samtaler mellom guder og slikt]
  • Cesare Pavese (1948). La casa in collina.  [Om motstandskampen]
  • Cesare Pavese (1948). Il carcere.  [Skrevet i 1939]
  • Cesare Pavese (1950). La luna e i falò.  165 s. [Om motstandskampen. Oversatt av Tryggve Norum til Månen og bålene i 1967]
  • Cesare Pavese (1949). La bella estate. 
  • Cesare Pavese (1952). Il mestiere di vivere.  [Dagbok utgitt posthumt]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cesare Pavese i Store norske leksikon
  2. ^ Paloni, Piermassimo, Il giornalismo di Cesare Pavese, Landoni, 1977, p. 11.
  3. ^ Molinari G.: «O tu, abbi pietà»: la ricerca religiosa di Cesare Pavese. Milano: Àncora, 2006.