Bukharas historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bukharas historie strekker seg flere tusen års bakover. Innbyggernes opprinnelse går tilbake til ariernes immigrasjon til regionen.[1]

Byen selv, som i dag er hovedstad i Bukhara-regionen (Bukhara «viloyat») i Usbekistan, er omtrent 2500 år gammel. Den ligger langs Silkeveien og har i lang tid vært et sentrum for handel, utdannelse, kultur og religion. Under den muslimske gullalderen som strakte seg fra det 8. til det 13. århundre, var Bukhara det intellektuelle sentrum for den islamske verden. I middelalderen var Bukhara hovedstad i Bukhara-khanatet og var fødestedet til Imam Bukhari.

Sentrum i Bukhara med sine mange moskéer og madrasaer er inkludert i UNESCOs verdensarvliste.

Bukhara var en viktig by i Perserriket fra de tidligste tider til det 6. århundre f.Kr. Byens arkitektur og arkeologiske felt er svært viktige for hele Sentral-Asias historie.

Legendene om opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Ifølge det iranske dikteposet Shâhnâme ble byen grunnlagt av kong Siyâvash, sønn av shah Kai Kavoos, en av de mytiske kongene i Pishdādian-dynastiet. Han sa at han ville anlegge en by her på grunn av de mange elvene og det varme klimaet, og på grunn av beliggenheten ved Silkeveien. Legenden forteller at Siāvash ble beskyldt av sin stemor for å ha forført henne og også å ha forsøkt å skade henne. For å renvaske seg gikk Siāvash gjennom en gudsdom ved å gå gjennom ild. Etter å ha kommet uskadd gjennom ildprøven krysset han Oxus-elva (Amu Darja) inn i Turan. Kongen av Samarkand, Afrasiab ga ham sin datter Ferganiza og ga ham også et vassal-kongedømme i Bukhara-oasen. Der bygde han festningen Ark og byen rundt. Noen år senere ble Siāvash beskyldt for å ha planlagt å styrte sin svigerfar og selv bli konge over Iran og Turan. Afrasis trodde på dette og beordret at Siāvash skulle henrettes i påsyn av Ferganiza og begraves under høyselgernes port. Som gjengjeldelse sendte Kai Kavoos, far til Siāvash, den legendariske og mytiske krigeren Rostam for å angripe Turan. Rostam drepte Afrasiab og tok med seg Ferganiza og Siāvash' sønn Kay Khusrau tilbake til Persia.

De arkeologiske funn[rediger | rediger kilde]

Offisielt ble byen grunnlagt 500 f.Kr. i det området som nå kalles Ark. Men Bukhara-oasen var bebodd mye tidligere. Den russiske arkeologen E. E. Kuzmina kobler Zaman-Baba-kulturen[2][a] som er funnet i Bukhara-oasen fra det tredje årtusen f.Kr. til spredningen av Indo-Ariere i Sentralasia.[3] Etter 3000 f.Kr. utviklet det seg en avansert bronsealderkultur kalt Sapalli-kulturen på steder som Varakhsha, Vardan, Paykend og Ramitan. Rundt 1500 f.Kr. førte flere faktorer - tørrere klima, jernteknologi og arisk immigrasjon - til at befolkningen flyttet inn mot oasen. Både Sapalli-kulturens folk og arierne bodde i landsbyer langs Zeravsjan-elva. Rundt 1000 f.Kr. hadde folkegruppene smeltet sammen til en enhetlig kultur. Rundt 700 f.Kr. hadde denne nye kulturen, kalt den sogdiske utviklet seg i tre bysamfunn med forsvarsanlegg langs Zeravsjan-dalen. Rundt 500 f.Kr. hadde de tre byene vokst sammen og var beskyttet av en forsvarsmur. Bukhara var født.

Det persiske imperiet og kongedømmet Baktria[rediger | rediger kilde]

Gull 20-stater med den gresk-baktriske kong Eukratides I (170–145 BCE), den største gullmyntene som noen gang ble slått i antikken

Bukhara kom inn i historien rundt 500 f.Kr. som en vassalstat eller satrapi under det persiske imperium. Senere, fra rundt 330 f.Kr. kom regionen i tur og orden under Aleksander den store, det hellenistiske Selevkideriket, det gresk-baktriske rike og Kushriket. På denne tilden var Bukhara et kultsenter for dyrking av Anahita, en fruktbarhetsgudinne som ble feiret hver måned. Som resultat av festivalene ble Bukhara et handelssentrum. Gull 20-stater-mynten med den gresk-baktriske kong Eukratides I (170-145 f.Kr.), den største gullmynten som er funnet fra antikken, og som veier 169,2 gram, ble funnet i Bukhara. Den ble senere overtatt av Napoleon III.[4][5][6]

Sogdia, hunerne og det tyrkiske khaganatet[rediger | rediger kilde]

Handelen som økte i omfang under det kinesiske Han-dynastiet (202 f.Kr. - 220 e.Kr.) og de nordlige stammene ble presset tilbake for å sikre den viktige handelsruten.[7] Den allerede velstående byen Bukhara ble et naturlig valg for et marked. Silkehandelen førte til sterk vekst i byen. Etter at Kushriket falt i siste halvdel av 300-tallet e.Kr. kom Bukhara i hendene på Hua-stammer fra de mongoliske steppene og det førte til økonomisk nedgang. I det 5. århundre ble det igjen en stor vekst i bosettingen både i byen og områdene rundt oasen. På denne tiden var hele oaseområdet innenfor en 400 km lang vegg.[8]

Mellom 563 og 567 klarte Det tyrkiske khaganatet å slå heftalittene («de hvite hunerne») i et slag nær Bukhara, og byen ble avhengig av tyrkerne.[9] Før den arabiske invasjonen var Bukhara et tilholdssted for to av de forfulgte kristne religiøse minoritetene i Sasanideriket; manikeerne og nestorianerne. I og rundt Bukhara er det funnet mange mynter med kristne symboler, som kors, som dateres til siste del av det 7. og fra det 8. århundre. Det er hevdet at det store antallet mynter med kristne symboler kan bety at kristendom var den ledende klassens religion.[10]

Da de islamske armeene inntok Bukhara i 650 fant de et multietnisk, multireligiøs og desentralisert folk, styrt av Bukhar Khudas («Herren av Bukhara»), som også kontrollerte den velstående byen Paykend[11][12] Men etter et århundre under islam hadde fortsatt mange holdt fast ved sin gamle religion.[11] Mangelen på et sterkt sentralt maktsentrum gjorde at araberne nok kunne vinne raske seire, men de kunne ikke holde på makten i Sentralasia. I virkeligheten kunne Bukhara, sammen med mange andre byer i Sogdia spille det islamske kalifatet ut mot det kinesiske Tang-dynastie. Araberne erobret ikke Bukhara totalt før etter slaget ved Talas i 751. Islam ble gradvis en mer dominerende religion og har fortsatt å være det til vår tid.

Tidlig islamsk æra[rediger | rediger kilde]

Muhammad ibn Jafar Narshakhi skriver i sin bok History of Bukhara (skrevet på arabisk i 943-44, oversatt til engelsk i 1954 av Richard Nelson Frye):

In Bukhara there was the bazar of Makh. Twice a year for one day there was a fair. On the day of the fair, people used to sell and buy idols. This practice of selling idols continued even after the Islamic conquest. It was reported that everyday more than 50,000 dirhams were exchanged for the idols. When Muhammad ibn Jafar Narshakhi visited the place, he was astonished that it was allowed. He asked the Sheikhs of Bukhara, and they said as the inhabitants of Bukhara had been idol worshippers in ancient times, it was permitted for them to do so.[13]

The inhabitants of Bukhara became Muslims, but each time after the Muslims withdrew they apostatized. Qutaiba ibn Muslim converted them to Islam three times but they apostatized and became infidels. The fourth time he made war he seized the city and established Islam there after much difficulty ... Qutaiba ibn Muslim built a grand mosque inside the citadel in the year 94/712-3. That place (formerly) had been a temple.[14]

I løpet av hundreåret etter slaget ved Talas fikk islam et solid fotfeste i Bukhara. I 892 ble Bukhara hovedstad i Samanideriket som førte til en gjeninnføring av iransk språk og kultur etter perioden med arabisk dominans. Under samanidene ble Bukhara en rival til Bagdads makt.[15] Bukhara ble under samanidene et intellektuelt senter i den islamske verden, og mange kjente intellektuelle bodde og arbeidet i Bukhara.

I 999 ble samanidene styrtet av det tyrkiske dynastiet Karakanidene. Senere ble Bukhara del av Khwarazmian-riket som kom i strid med mongolene etter at de hadde tatt livet av en mongolsk utsending. I 1220 ble byen utslettet av Djengis Khan. Byen ble gradvis gjenoppbygd og ble en del av Tsjagataikhanatet og etterpå av Timuridriket. Ibn Hawqal har gitt en detaljert beskrivelse av de store kanalene fra den venstre bredden av Sughd-elva som vannet Bukhara og områdene rundt byen.[16]

Bukhara i Karakhanide- og Khorezmshakh-periodene[rediger | rediger kilde]

Arslan Khans minaret Minorai Kalon i 1909

I 1005 ble Bukhara innlemmet i Karakhanidene-khanatet. Herskeren Arslan Khan beordret byggingen av en av de vakreste minaretene i den islamske verden, Kalyan-minareten, og i det 11. og første del av det 12. århundre gjenoppbygget karakhanidene et stort antall bygninger i Bukhara, blant annet under ledelse av Shams al-mulk Nasr b. Ibrahim (1068-1080)[17]

Under kharakhanidene arbeidet den fremstående dikteren Omar Khayyam en tid i Bukhara etter invitasjon fra karakhanide-herskeren Shams al-Mulk.

Det kinesiske Song-dynastiet engasjerte handelsmenn fra Bukhara for å kjempe mot khitanerne, et mongolsk nomadefolk. 5300 muslimske menn fra Bukhara ble invitert til å flytte til Kina i 1070 av Song-keiseren Shensung for å bistå i kampen mot Liao-dynastiet i nord-øst og for å gjenopprette folketallet som var redusert på grunn av krigen der. De ble invitert som handelsmenn og ble senere bosatt mellom Sung-dynastiets hovedstad Kaifeng og Yenching (nåværende Beijing). Provinsene i nord og nord-øst ble bosatt i 1080 da mer enn 10 000 muslimer ble invitert til Kina.[18] De ble ledet av emiren av Bukhara, Sayyid (kinesisk: So-fei-er). Han er blitt kalt den kinesiske islams far. Islam ble på Tang- og Song-kinesisk kalt Dashi fa - «arabernes lov»[19] He gave Islam the new name of Huihui Jiao ("the Religion of the Huihui").[20]

I begynnelsen av det 13. århundre ble Bukhara invadert av Muhammad II av Khwarezm (1200–1220).

Mongolenes æra[rediger | rediger kilde]

Djengis Khan beleiret Bukhara i 15 dager i 1220.[21] Ifølge Ata-Malik Juvaini nøyde Djengis seg med «en runde med plyndring og nedslakting og gjennomførte ikke noen total massakre» slik han gjorde i Khorasan, selv om det meste av byen brant ned. Han nøyde seg med en moderat løsning fordi befolkningen overga seg uten motstand mens de militære i festningen gjorde motstand. Samtidig som mongolene sendte muslimer fra Sentralasia til det egentlige Kina, sendte de også khitanere fra Kina til Bukhara for å styre den muslimske befolkningen der. De brukte utlendinger for å opprettholde makten over lokalbefolkningen i begge landene.[22] Kinesiske Han-folk ble flyttet til sentralasiatiske områder som Besh Baliq, Almaliq og Samarkand hvor de arbeidet som håndverkere og bønder.[23]

Etter Djengis Khans død i 1227 overtok hans sønn Tsjagadai Khan og hans etterkommere som herskere i Bukhara inntil Timur Lenk overtok. Da den marokkanske oppdagelsesreisende Ibn Battuta reiste gjennom regionen rundt 1333 hadde ennå ikke byen blitt fullt gjenoppbygd etter ødeleggelsene. Han bemerket at moskéene, skolene og basarene lå i ruiner og at det ikke var en eneste person som hadde noen religiøs utdanning eller noe ønske om å få det.[24]

Bukhara-khanatet[rediger | rediger kilde]

Miri Arab madrasa, 1532, Bukhara

Bukhara-khanatet var en føydalstat fra det 16. til det 18. århundre. Det fikk sitt navn da Shaibanid-dynastiet flyttet sin hovedstad til Bukhara. Det fikk sin storhetstid under den siste shaibanidherskeren Abdullah Khan II (regjerte 1577-1598). I 1740 ble byen erobret av Nadir Shah. Etter hans død i 1747 ble khanatet kontrollert av etterkommerne etter den usbekiske emir Khudayar Bi. Hans etterkommer Shah Murad etablerte sitt familiedynasti, Manghit-dynastiet og khanatet fortsatte som Emiratet Bukhara.[25]

Emiratet Bukhara (1785-1920)[rediger | rediger kilde]

Muhammed Alim Khan (1880–1944), den siste emir av Bukhara, avsatt i 1920

Bukhara spilte en rolle i spillet mellom det russiske og det engelske imperiet. De engelske utsendingene Charles Stoddart and Arthur Conolly ble fengslet i Bukhara av emiren og satt lang tid i festningen Ark.[26] Joseph Wolff - kjent som «den eksentriske misjonær» unnslapp en lignende skjebne da han lette etter dem i 1845.[27] Etter hvert ble byen en del av Det russiske keiserdømmet.

Synagoge i Bukhara. 1901—1906

I det 19. århundre fortsatte Bukhara å spille en rolle i regionens kulturelle og religiøse liv. Den franske orientalisten Jean Jacques Pierre Desmaisons besøkte byen forkledd som muslimsk handelsmann i 1834.[28]

Den siste emiren av Bukhara var Muhammed Alim Khan (1880-1944). Den trans-kaspiske jernbanen ble bygd forbi byen sent på 1800-tallet. Nærmeste stasjon er i Kagan, en mils vei unna, men emiren fikk bygd et eget sidespor inn til byen.

Den russiske revolusjonen og senere[rediger | rediger kilde]

Den røde arme går inn i Bukharas gamleby etter å ha beleiret byen.

Bukharas folkerepublikk eksisterte fra 1920 til 1924. Etter det ble byen innlemmet i Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk. Sir Fitzroy Maclean besøkte Bukhara som ung diplomat ved den britiske ambassaden i Moskva i 1938. I sine memoarer Eastern Approaches beskrev han byen som «fortryllende» og med bygninger som arkitektonisk kunne måle seg med den italienske renessansen.[27] I siste del av 1900-tallet kom mange persisk-språklige flyktninger til Bukhara og Samarkand som resultat av krigen i Afghanistan og borgerkrigen i Tadsjikistan. De ble integrert i den lokale tadsjikiske befolkningen og har hevdet synspunkter om at byene bør innlemmes i Tadsjikistan, selv om byene ikke har noen felles grense med landet.[29]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ Zaman-Baba-kulturen var en tidlig bronsealderkultur som var på et tidlig stadium av produksjonsøkonomi på steppelandet i Sentralasia. Det var en forløper for Andronovo-kulturen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kharin, N. G. (2011). Vegetation Degradation in Central Asia under the Impact of Human Activities. Springer Science & Business Media. s. 50. ISBN 9789401004251. «According to the notes of the Chinese traveler Jen Kyan (126 B.C.), the steppe part of Turkestan was populated by nomadic Turkic tribes. Settled Aryan tribes lived in the valleys of the Zeravshan, the Chirchik and the Angren.» 
  2. ^ «Zaman-Baba». The Free Dictionary. Besøkt 24. februar 2024. 
  3. ^ Kuz'mina, Elena Efimovna (2008). The prehistory of the Silk Road. University of Pennsylvania Press. s. 97–98. ISBN 9780812240412. 
  4. ^ Bernard, Paul (1998). «Eucratides, name of two Greco-Bactrian kings.». Encyclopaedia Iranica. 
  5. ^ Holt, Frank L. (1994). «A History in Silver and Gold». Saudi Aramco World (3 utg.). Aramco Services Company. 45. Arkivert fra originalen 5. januar 2010. Besøkt 25. februar 2024. 
  6. ^ Mørkholm, Otto (1991). Early Hellenistic coinage: from the accession of Alexander to the Peace of Apamea (336-188 B.C.). Cambridge University Press. s. 181. ISBN 0-521-39504-6. 
  7. ^ Hogan, C. Michael. «Silk Road, North China». The Megalithic Portal. 
  8. ^ Stark, Sören. «Archaeological Investigations Around the "Long wall" of Bukhārā». Institute for the Study of the Ancient World, New York University. 
  9. ^ Gumilev L. N. (1967). Drevniye tyurki.  Teksten «side 74; 142» ignoreres (hjelp)
  10. ^ Dickens, Mark (2001). «Nestorian Christianity in Central Asia» (PDF). Oxus Communications. Arkivert fra originalen (PDF) 19. august 2019. Besøkt 25. februar 2024.  Parameteren |publisher= støttes ikke av malen. Mente du |publisher=?) (hjelp)
  11. ^ a b Yehoshua, Frenkel (2006). Medieval Islamic Civilization: An Encyclopedia. Taylor & Francis. s. 121–122. ISBN 0-415-96691-4. 
  12. ^ Hoyland, Robert G. (2014). In Gods Path: The Arab Conquests and the Creation of an Islamic Empire. Oxford University Press. s. 120. ISBN 9780190209650. 
  13. ^ Narshakhī 1954, s. 20–21
  14. ^ Narshakhī 1954, s. 47–48. For en detaljert analyse av Qutaybas krig mot Bukhara mellom 706 og 709, se Sören Stark,"The Arab Conquest of Bukhārā: Reconsidering Qutayba b. Muslim’s Campaigns 87-90 H/706-709 CE", in Der Islam 95/2 (2018), side 367-400.
  15. ^ Daniel, Elton L. The History of Iran. Greenwood Press. ISBN 0-313-30731-8.  Parameteren |date= støttes ikke av malen. (hjelp)
  16. ^ Le Strange, Guy (1905). The Lands of the Eastern Caliphate. Cambridge University Press. s. 461-2. ISBN 9781107600140. 
  17. ^ Nemtseva N. B. Rabat-i Malik (2009). XI — nachalo XVIII vv.: arkheologicheskiye issledovaniya. — Tashkent: Frantsuzskiy Institut Issledovaniy Tsentral'noy Azii. 
  18. ^ Israeli 2002, s. 283: "During the Sung (Song) period (Northern Sung, 960-1127, Southern Sung, 1127-1279) we again hear in the Chinese annals of Muslim mercenaries. In 1070, the Song emperor, Shen-tsung (Shenzong), invited a group of 5,300 young Arabs, under the leadership of Amir Sayyid So-fei-er (this name being mentioned in the Chinese source) of Bukhara, to settle in China. This group had helped the emperor in his war with the newly established Liao Empire (Khitan) in northeastern China. Shen-zong gave the prince an honorary title, and his men were encouraged to settle in the war-devasted (sic) areas in northeastern China between Kaifeng, the capital of the Sung, and Yenching (Yanjing) (today's Peking or Beijing) in order to create a buffer zone between the weaker Chinese and the aggressive Liao. In 1080, another group of more than 10,000 Arab men and women on horseback are said to have arrived in China to join So-fei-er. These people settled in all the provinces of the north and northeast, mainly in Shan-tung (Shandong), Ho-nan (Hunan), An-hui (Anhui), Hu-pei (Hubei), Shan-hsi (Shanxi), and Shen-hsi (Shaanxi). . .So-fei-er was not only the leader of the Muslims in his province, but he acquired the reputation also of being the founder and "father" of the Muslim community in China. Sayyid So-fei-er discovered that Arabia and Islam were..."
  19. ^ Israeli 2002, s. 283: Tashi or Dashi is the Chinese rendering of Tazi—the name the Persians used for the Arabs
  20. ^ Israeli 2002, s. 284: "misnamed by the Tang and Song Chinese as Ta-shi kuo (Dashi guo) ("the land of the Arabs") or as Ta-shi fa (Dashi fa) ("the religion, or law, of Islam"). This was derived from the ancient Chinese name for Arabia, Ta-shi (Dashi), which remained unchanged even after the great developments in Islamic history since that time. He then introduced Hui Hui Jiao (the Religion of Double Return, which meant to submit and return to Allah), to substitute for Dashi fa, and then replaced Dashi Guo with Hui Hui Guo (the Islamic state). This in Chinese Hui Hui Jiao was predominately adopted by the Islamic Chinese, Khiran, Mongols, and Turks of the Chinese border lands before the end of the eleventh century."
  21. ^ Walker, Stephen (2015). Genghis Khan and the Mongol Empire – The Brake on Islam. History of the World. Archived from the original on 8. desember 2015. Besøkt 25. februar 2024. 
  22. ^ Buell, Paul D. (1979). «Sino-Khitan Administration in Mongol Bukhara». Journal of Asian History (2 utg.). Harrassowitz Verlag. 13: 137–138. JSTOR 41930343. 
  23. ^ Biran, Michal (2005). The Empire of the Qara Khitai in Eurasian History: Between China and the Islamic World. Cambridge University Press. s. 96. ISBN 9780521842266. 
  24. ^ Battuta, Ibn (1971). The Travels of Ibn Baṭṭūṭa, A.D. 1325–1354 (Volume 3). Oversatt av H. A. R. Gibb. London: Hakluyt Society. s. 550–551. ISBN 0521010330. 
  25. ^ Soucek, Svat. A History of Inner Asia. Cambridge University Press. s. 180. ISBN 0521657040.  Parameteren |date= støttes ikke av malen. (hjelp)
  26. ^ Hopkirk, Peter (2006). The Great Game: On Secret Service in High Asia. John Murray. 
  27. ^ a b Maclean, Fitzroy (1949). «10: Bokhara the Noble». Eastern Approaches. 
  28. ^ Poujol, Cathérine. «Desmaisons, Jean-Jacques-Pierre». Encyclopaedia Iranica. 
  29. ^ Sengupta, Anita (2003). The Formation of the Uzbek Nation-State: A Study in Transition. Lexington Books. s. 256–257. ISBN 073910618X. 

Eksterne kilder[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bukharas_historie&oldid=24294494»