Bukhara-khanatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bukhara omkring 1600

Bukhara-khaganatet (tidligere også Buchara eller Bochara) var en føydalstat i Sentral-Asia i det sørøstlige Turan i tilknytning til byen Bukhara, tidvis selvstendig, og tidvis som emirat. Landets tidligere territorium er siden overveiende gått opp i Usbekistan.

Størrelse, grenser og landskap[rediger | rediger kilde]

Bukhara hadde et areal på 203 430 km2 Mot sør dannet elven Amu Darja grensen mot Afghanistan, på de andre sider var Bukhara omgitt av russisk territorium.

De sørøstlige landskaper Shugnan, Roshan og Darvas var deler av Pamir og bestod af fjellkjeder fra øst til sør med mellomliggende høysletter og dypt nedskårne daler. Nord for Darvas strekker seg flere fjellkeder fra øst mot vest og sørvest, således Peter den Store-fjellkjeden, Alai Tagh og Hissar-fjellene. Den vestlige del av landet er en lavtliggende slette.

Klimaet utmerket seg ved de strenge vintrer med hard frost, hete sommere, tørr luft og beskjedne regnmengder. Sandørkener opptok det nordvestlige hjørne. Henimot foten av fjellene ble bynkestepper på løssbunn overveiende. Gode gressganger fantes i fjellene, på særlig gunstige steder endog skog.

Historie[rediger | rediger kilde]

Eldre tid[rediger | rediger kilde]

Det senere Bukhara sammen med omgivelsene ble i oldtiden kalt Sogdiana eller Transoxania. Området ble innlemmet i det persiske rike og stod i avhengighetsforhold til dette rike inntil det ble styrtet 641 e.Kr. Senere dro såvel mongolske horder som arabere gjennom landet, med konsekvensen at det sjeldent var selvstendig.

I det 7. århundre trengte araberne inn, 874-1004 var byen Bukhara hovedstad for et rike under samanidenes dynasti. I 1004 ble Bukhara erobret av seldsjukkene, og var, etter at deres styre omtrent et århundre senere var gått under, omtvistet mellom nigurer i øst og kovaresmier i vest inntil begynnelsen av 1200-tallet.

Under Djengis Khan og Timur[rediger | rediger kilde]

I 1219 ble landet erobret av Djengis Khan, som foretok voldsomme herjinger, hvorpå et mongolsk dynasti, tshagaloidene, under Djengis' sønn Djagatai Khan behersket Bukhara inntil 1363, da landet kom under Timur Lenks rike. Dette rike, hvis hovedstad var Samarkand, var under Timur Lenks regjering i en blomstrende forfatning, men gikk etter hans død hurtig tilbake. Landet forble i timuridenes hender til omkring 1500.

Under usbekerne[rediger | rediger kilde]

I 1499 kom Bukhara under usbekerne, som grunnla et nytt dynasti. Den mest kjente av dem er Sjaibani, av hvis store rike Bukhara ble en mindre del. Sjaibanidenes styre (1510-1599) forfalt snart på grunb av dynastiske maktkamper; imidlertid opplevde landet under Abdullah Khan (1555-1597) en ny blomstringstid: den islamske teologi stod høyt, og fra fjerne land strømmet studerende til.

Forfallet tiltok mer og mer under asjtarkanidenes dynasti (1599-1785) og huset Mangit (1785-1868), som senere på kvinnesiden avledet sin opprinnelse fra Djengis khan. Kamper med nabostatene Khiva og Kokand tæret på rikets krefter.

Russisk fremtrengen[rediger | rediger kilde]

Mohammed Alim Khan, den siste emir av Bukhara, fotografert i 1911.

Den fanatiske emir Nasrullah khan (1826-1860) trodde seg om å kunne trosse europeerne og lot to engelske sendebud, oberst Stoddart og kaptein Conolly, henrette i 1842, likesom han avviste russernes forsøk på en diplomatisk tilnærmelse. Under hans sønn, Mozaffer ed-din (1860–1885), trengte de i Sentral-Asia hurtig fremtrengende russere for alvor frem til Bukharas grenser. Det førte i 1866 til et væpnet sammenstøt, og den 14. mai 1868 dro general Kauffmann inn i Samarkand. Ved fredsavtalen den 30. juli 1868 beholdt russerne den nordøstlige del av landet med Samarkand og et par andre tilstøtende distrikter samt sikret seg betydelige handelsrettigheter. I 1873 bistod khanen av Bukhara russerne i deres felttog mod Khiva-khanatet og fikk i belønning et stykke av det erobrede land ved Amu Darjas høyre bredd.

Den russiske innflytelse tiltok snart under Mozaffer ed-dins sønn og etterfølger, emir Seijid abdul-Ahad (1885–1911), og Bukhara ble reelt en vassalstat under Russland. Seijid abd ul-Ahad besøkte to ganger (i 1893 og 1902) det russiske hoff og lot sin sønn opdra i Russland. Den transkaspiske jernbane ble ført gjennom landet, og mange vitenskapelige ekspedisjoner undersøkte landet, også en dansk.

I 1895, ved en grenseregulering mellom England og Russland, ble Bukharas område utvidet med en del av Pamir. 1911 etterfulgtes Sayid Abdul Akad av sin sønn Sayid Mir Alim Khan.

Bukhara omkring første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Befolkningen, som talte ca. 1,5 millioner innbyggere, bestod av flere nasjonaliteter. Det herskende folk var usbekerne, hvis språk, djagatai, hører til den tyrkiske språkfamilie. Flertallet av usbekerne var jordbrukere, et mindretall levde som nomader i fjellene og på steppene. Av tyrkiske nomadefolk fantes dessuten omkring 40 000 kirgiser, karakalpakker og turkmener, som imidlertid ikke var så tallrike. Flertallet av befolkningen var de persisktalende tadsjiker, landets urbefolkning. De levde av landbruk, håndverk og handel. I fjellandet mot sørøst bodde et indoeuropeisk folk, galtshaene, hvis språk var beslektet med persisk. De levde av jordbruk og kveghold. Endelig fantes i landet en del indere, arabere og russere (i 1913 oppgjort til 10 308), noen få afghanere, armenere, romaner og jøder. Den herskende religion var islam.

Landbruk var hovednæringsvei og ble mulig ved kunstig vanning. Viktigere i denne henseende var foruten Amu Darja elvene Sarafshan og Karasu, som fra fjellene løp ned på sletten, hvor de oppløstes i et nett av vanningskanaler. Der ble det dyrket hvete, bygg, ris, durra, hirse, lusern, sesam, bønner, bomull, hamp, meloner og vannmeloner. Av trefrukt ble det dyrket epler, pærer, kveder, ferskener, aprikoser, fikener, granatepler og morbær. Også druer ble dyrket i stor mengde.

Nomadene holdt store hjorder av får, geiter, kameler og hester. Silkeavlen var betydelig.

Håndverket stod høyt og frembrakte tepper, tøyer med innvevd gull- og sølvtråd, lærvarer og metallvarer. Handelen ble fremmet ved den transkaspiske jernbane, som gjennomskar landet. På Amu Darja var der likeledes dampskipsfart. En telegraflinje forbandt hovedstaden Bukhara med Tasjkent.

Bukhara utførte særig bomull og silke til Russland og især råsilke til India. Fra India ble innført betydelige masser av te, fra Russland fabrikkvarer. Innførsel av alkohol var forbudt med unntak av det som det russiske gesandtskap forbrukte. Den bukhariske sølvmynt tenga hadde en verdi av ca. 40 øre, dessuten bruktes russiske penger.

Hæren talte 11 000 mann, av hvilke 4 000 var i hovedstaden.

Hovedstaden bestod av den europeiske by, Ny-Bukhara, med 3 000 innbyggere, ved jernbanegården med europeiske hus spredt over en vegetasjonsløs slette og 11 km derfra det gamle Bukhara, med 70 000 innbyggere, omgitt av fruktbare, vannede marker. Byen var omgitt av en syv meter høy mur med 131 bastioner. Husene hadde flate tak, gatene var trange. Det fantes flere store basarer, medresser og moskeer, et gammelt slott bygd omkring år 1000, flere nyere palasser. Mange av disse bygninger utmerket seg ved skjønn arkitektur. Byen Bukhara var hovedsete for landets handel og industri.

1919–1925[rediger | rediger kilde]

Sovjetrepublikken Bukhara år 1922 markert med rødt.

Emiren av Bukhara ble styrtet den 30. august 1919 ved en bolsjevikisk revolusjon, og Bukhara ble 1920 en sovjetrepublikk under navnet Folkerepublikken Bukhara, som ved inngåtte militære og politiske konventsjner med Den russiske SFSR inngikk i Sovjetunionen. I 1924 ble den omdøpt til sosialistisk sovjetrepublikk, og i 1925 ble territoriet opptatt i Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk i forbindelse med grenseforandringer i den sentralasiatiske del av Sovjetunionen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lazar Israelowitsch Albaum, Burchard Brentjes: Herren der Steppe. Zur Geschichte und Kultur mittelasiatischer Völker in islamischer Zeit. 3. Auflage. Deutscher Verlag der Wissenschaften, Berlin 1986, ISBN 3-326-00144-4.
  • René Grousset: Die Steppenvölker. Attila, Dschingis Khan, Tamerlan. Magnus Verlag, Essen 1975.
  • Gavin Hambly (utg.): Zentralasien (= Fischer-Weltgeschichte. Bd. 16). 62.–63. Tausend. Fischer-Taschenbuch-Verlag, Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-596-60016-2.
  • Henry Hoyle Howorth: History of the Mongols from the 9th to the 19th Century. Part 2: The So-Called Tartars of Russia and Central Asia. 2 Divisions. Longmans, Green & Co., London 1880.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]