Det egentlige Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mingdynastiets utbredelse år 1580.

Det egentlige Kina eller Indre Kina er et vestlig begrep for den historiske østre kjerne i den kulturgeografiske regionen Kina, ofte videre oppdelt i Sør-Kina og Nord-Kina med Huaifloden og Qinlingfjellene som avgrensningene mellom nord og sør.[1]

Det finnes ingen alment vedtatt grense for dette område. Det kan defineres som det område som de hankinesiske keiserdømmer vanligvis behersket, som det område hanbefolkningen hovedsakelig bebor, eller som de områder som domineres av ikke-hankinesiske folk og kulturer: Xinjiang, Indre Mongolia, Tibet (med Qinghai og vestlige fjelltrakter i dagens Sichuan), tidligere vanligvis Mandsjuria, men i dag kanskje snarere Taiwan, Hongkong og Macao. Den vanligste definisjon på det egentlige Kina går tilbake på de atten provinser som utgjorde Kina under Mingdynastiet og siden ble kjernen i Qingimperiet etter 1644.[2]

De 18 provinser

Uttrykket det egentlige Kina kan blant historikere med fokus på Kinas tidlige historie forstås som den hankinesiske oldtidskulturens vugge, det vil si traktene på og rundt den nordkinesiske slette og de tettest tilliggende høydedrag og områder som for eksempel Weidalen i vest. Verken Sichuanbekkenet eller de lave fjellområder i østtre Shandong, eller områdene nær eller sør for Yangzi, er med i denne snevrere avgrensning.

China Proper 1944.png

Men vanligvis synonymt har man forstått uttrykket 18 provinser, som sikter til et betydelig større område: Et kinesisk kjerneområde fra mer moderne tider, gitt av administrative ennheter som fant sin noelunde nåværende form og utstreknbing ved utgangen av 1700-tallet. Det dreier seg (med Zhili som unntak) da om de følgende (moderne) provinser:[3]

I Folkerepublikken Kina i dag anvendes ikke begrepet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ USAs kongressbiblioteks ordliste for Kina-relaterte begrep
  2. ^ "Det egentliga K., eller "de 18 provinserna" (Kin. Sji-pa-tjeng), omfattar den sydöstra delen af kinesiska väldet mellan hafvet i s. ö., Annam och Birma i s., Tibet i v. samt Mongoliet och Mandsjuriet i n., der kinesiska muren bildar gräns. Nordisk Familjebok (1884), band 6, s. 687.
  3. ^ Wilhelm Schüler: Abriss der neueren Geschichte Chinas unter besonderer Berücksichtigung der Provinz Schantung. Curtius, Berlin 1912 (PDF; 8,2 MB), s. 346–366.