Brannen på Frøya 2014

Brannen på Frøya 2014
Land		Norge
Fylke		Sør-Trøndelag
Kommune		Frøya

Brannen på Frøya 2014 var en lyngbrann, og den siste av tre i norsk målestokk svært store og omfattende branner som rammet det vestlige Norge i januar 2014. Den brøt ut 29. januar, mens en lignende brann raste i Flatanger lenger nord. Mens brannene i Flatanger og Lærdal ødela flere hus enn noen annen brann i Norge etter 1945, klarte en å redde boligbebyggelsen på Frøya; bare en hytte gikk tapt. Brannen forårsaket dermed små tap i forhold til de verdiene som gikk tapt ved de to andre. Ved å herje et areal på ca. 10 km² var den like fullt en av de mest omfattende i Norge siden 1945.

Tørken og vinden

Det vestlige Norge, og deler av Nord-Norge helt nord til Polmak i Finnmark, hadde lenge vært preget av en for årstiden uvanlig tørke. 58 værstasjoner registrerte sin tørreste januar noensinne, hvorav fem noterte nedbørmengden null. I januar fikk Frøya bare 5,4 mm nedbør; det normale er 87 mm. I ukevis hadde det blåst en tørr, sterk og turbulent vind fra østlig retning. Den hadde tidvis også vært svært varm for årstiden, slik at bakken var snøbar langs kysten nord til Narvik. Mot slutten av januar var det riktignok blitt betydelig kaldere.

Omtrent slik var forholdene langs hele kysten fra Rogaland til Nordland. 29. januar var det innført totalforbud mot å gjøre opp åpen ild og tenne bål langs store deler av kysten. 30. januar varslet Meteorologisk institutt om meget stor gress-, lyng- og skogbrannfare i alle områder med mye barmark fra Nord-Rogaland til Nord-Trøndelag, og stor skogbrannfare i Nordland. Og i dagene før storbrannen var det tre branntilløp på Frøya.

Før Frøya-brannen brøt ut, registrerte målestasjoner i nærheten stiv kuling – 15 m/s, med vindkast opptil 23 m/s – omkring sørøst.^{[trenger referanse]}

Forløpet

Brannen brøt ut ved 11-tiden 29. januar. Sistranda skole hadde skøytedag på Litjvatnet like vest for Sistranda, Frøyas administrasjonssentrum og største tettsted (834 innb. pr. 1. januar 2015). Det hadde vært tradisjon for å tenne bål denne dagen, men brannfaren gjorde at bålet ble sløyfet, og all åpen ild ble forbudt. Noen barn lekte likevel med lighter og hårspray, og det tok fyr i den knusktørre bakken.

I første omgang rykket Sistranda brannstasjon ut med to brannbiler og åtte mann. De bad raskt om bistand fra Nordskag (Frøyas andre brannstasjon), Sivilforsvaret og skogbrannhelikopter.

Med vinden i ryggen klarte brannfolkene å redde Sistranda. Derimot raste brannen med stor fart mot vest og nordvest, og den rykket også nord- og sørover. I vest var bebyggelsen langs fylkesvei 716 truet, men også bebyggelsen nord for Sistranda var i faresonen. Allerede etter et par timer måtte 170 personer evakueres. Til sammen ble nærmere 200 evakuert.

Det ble tidlig bestemt å forsøke å redde bebyggelsen ved hjelp av branngater, den ene med støtte i to islagte vann øst for bebyggelsene ved Fv 716 – i tillegg til at området vest for denne branngaten ble dynket med vann i tilfelle branngaten ble gjennombrutt. Brannfolkene hadde vanskeligheter ved at den sterke vinden flere ganger skiftet retning, og at kulden gjorde at vannet tidvis frøs i brannslangene. I tillegg kunne slukningshelikoptrene utnyttes bare i de få timene med dagslys, mens politihelikopteret også kunne rekognosere i mørket.

Forsterkninger tilkom etter hvert – bl.a. fra Flatanger, hvor brannen nå var under kontroll. I løpet av dagen deltok ca. 100 personer fra ulike brann- og redningsvesen, Heimevernet, Sivilforsvaret, Forsvaret, Industrivernet fra Salmar, og frivillige – samt to helikoptre fra Forsvaret og to skogbrannhelikoptre.

Om morgenen den 30. ble en del mannskaper avløst av nye. En plan for å få herredømme over ilden ble iverksatt og systematisk gjennomført. Branngatene holdt. Og ved 13-tiden var brannen under kontroll. Boligbebyggelsene var reddet, og de evakuerte kunne flytte tilbake. En kunne gå over til etterslukking. Frosten i bakken gjorde at denne kunne avsluttes i løpet av dagen.

Omfanget

Brannen herjet et område på ca. 10 km² og var på den måten blant de mest omfattende lyng- eller skogbrannene siden 1945. Brann- og redningsmannskapene lyktes imidlertid å redde bebyggelsen, bortsett fra en hytte. De utbrente og avsvidde områdene ble heller ikke regnet som spesielt verdifulle. Kostnadene ble derfor små i forhold til brannene i Lærdal og Flatanger tidligere i måneden.

Etter brannen

Manglende kunnskap

Brannene i Lærdal og Flatanger viste at under uheldige omstendigheter kan selv ikke et moderne brannvesen forhindre at en brann kan spre seg fra hus til hus. Og dette gjelder ikke bare gammel trehusbebyggelse hvor husene står tett i tett, men også vanlig villabebyggelse og spredtbygde strøk. På Frøya klarte en riktignok å redde bebyggelsen – med god hjelp av en heldig vindretning ved det største tettstedet. Flere påpekte behovet for mer kunnskap om branner av denne typen. Forskningsleder Anne Steen-Hansen ved SINTEF etterlyste en havarikommisjon for branner. Hun mente at branner under ekstremt tørre forhold var et nokså nytt fenomen i Norge, og at vi burde lære av land som har mer erfaring med slikt som Australia, California og land i Sør-Europa.

I Sverige advarte det tekniske forskningsinstitutt SP mot mangel på slik kunnskap i hele Norden. SP mente også at klimaendringene kunne bidra til større brannfare.

Eksterne lenker

• Brannene i Lærdal, Flatanger og på Frøya vinteren 2014. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap