Bolesølje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Støpt og forgylt bolesølje, laget i Bergen på 1500-tallet. Søljen har bilder av Kristus-hoder på bolene, Maria-hoder mellom dem og Olav den hellige på teinen i midten. Han står med øksen i venstre hånd og den høyre fremstakt til velsignelse.[1][2]Nationalmuseet i København. Søljen kom på slutten av 1600-tallet til Det kongelige danske Kunstkammer, der den ble innført som St. Olai Bryst-Spænde af Sølv forgylt.[3] Den er nå i Nationalmuseet i København, Diam. 9 cm.
Sølvsmeden Knut Helle, Valle i Setesdal arbeider med å montere deler på en bolesølje i filigran. Fotografert i 1959 av Kyrre Grepp / Norsk Folkemuseum.
Bolesølje med filigran i forgylt sølv, datert 1914 og laget av Eivind G. Tveiten i Lårdal, Telemark. Stemplet E. G. TVEITEN / 830 S. Foto Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum, NF. 1968-0744.

Bolesølje er en sølje med «boler» eller opphøyde ringer er festet i ring på en bunnplate. Betegnelsen kommer fra gammelnorsk bola som kan bety «kul», «kuv» eller «knapp».[4]

I jordfunn fra middelalderen er bolesøljer funnet både i Norge og i de gamle norske landskapene Båhuslen og Jemtland.[5] Men hovedtrekkene i de støpte bolesøljene med figurmotiver kjennes også fra kontinentet som i et hengesmykke med Limogesemalje eller på en skulptur i domkirken i Meissen.[6]

De eldste bolesøljene er støpt. De har dyremotiver eller andre bilder på bolene og gjerne kronede hoder eller botaniske motiver på bunnplaten. Det er trolig først i begynnelsen av 1700-årene at man begynner å lage bolesøljer med filigran. I 1722 fortelles det om en Sexbols sølje av filigran på en gård i Treungen, og utover på 1700 årene blir disse svært populære og utkonkurrerer de eldre støpte søljene med bildemotiver.[7] På nyere bolesøljer er tornen i hullet på midten, for feste av søljen til skjorta, gjerne erstattet av en spenne på baksiden. Noen ganger er en fastloddet torn beholdt som et dekorativt element, og andre ganger er det plassert en ring eller bole over dette hullet.[8]

Bolesøljer har vært av de gjeveste og mest kostbare søljene. I eldre skifter er sølv takset etter vekt. Støpte bolesøljer er tunge og dermed også kostbare. I skifter fra Setesdal og øvre Telemark fra slutten av 1600-tallet er bolesøljer taksert opp til 4 riksdaler,[9] og det tilsvarte omtrent verdien av ei god ku![10] Den kjente sølvsmeden Eivind G. Tveiten forteller fra Telemark i 1955 at det i eldre tid bare var gifte koner som skulle bære bolesøljer og lausøljer, mens de ugifte jentene hadde slangesøljer.[11]

I eldre tid har støpte bolesøljer vært brukt over større deler av landet, og Rikard Berge mener mange av de støpte bolesøljene med billedmotiver kan være laget av bergensgullsmeder. I 1700- og 1800-årene kjenner vi først og fremst bruk av bolesøljer i Telemark og Aust-Agder. Her ble bolesøljer med filigran svært populære utover på 1800-tallet og det var mange lokale produsenter. I andre halvdel av 1800-årene og utover på 1900-tallet ble det også produsert bolesøljer og annet draktsølv i Kristiania, og til de store verkstedene hos Tostrup og David Andersen ble det rekruttert sølvsmeder fra Setesdal og Telemark til denne produksjonen.

Sveinung Lund som har laget mange bolesøljer med filigran fortalte at en bolesølje er sammensatt av fra 400 til 700 håndlagede enkeltdeler[12], og i artikkelen Sylvsmeden Eivind G. Tveiten beskriver Aagot Noss hvordan den lages.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berge, Rikard. (1925): Norskt bondesylv. Risør. Opptrykk utgitt av Noregs Boklag 1975. ISBN 82 522 0102 4
  • Blindheim, Martin, red. (1972): Middelalderkunst fra Norge i andre land. Universitetets Oldsaksamling,Oslo.
  • Fossberg, Jorunn, (1991): Draktsølv. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07340-8
  • Fossberg, Jorunn, (1971): Smykker: Middelalder. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 16, spalte 278-286. Oslo.
  • Gundestrup, Bente, (1991): Det kongelige danske Kunstkammer 1737, I og II. Nationalmuseet, København. ISBN87-17-06299-3.
  • Hegstad, Leiv (1930): Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding. Oslo.
  • Kielland, Thor (1927): Norsk gullsmedkunst i middelalderen. Oslo.
  • Noss, Aagot, (1986): Draktsølvet frå DEN NORSKE SAMLINGA, NORDISKA MUSEET STOCKHOLM. Norsk Folkemuseum, Oslo.
  • Noss, Aagot (1970): «Sylvsmeden Eivind G. Tveiten.» I Norsk Folkemuseums årbok, By og bygd nr 22, s.11-52, Oslo. (Også publisert som vedlegg i opptrykk av Rikard Berge: Norsk bondesylv, 1975.)
  • Tveiten, Eivind, (1955): «Bunadsylvet.» I Telemarksbunader. Nedervde kledeskikkar for menn og kvinner. Telemark husflidssentral i samarbeid med Mittet & Co. 1955.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kielland, (1927) s. 236.
  2. ^ Blindheim (1972), kat. nr. 77.
  3. ^ Gundestrup (1991) bd. 2, s. 179.
  4. ^ Hegstad 1939, s. 66.
  5. ^ Fossberg 1991 s. 71
  6. ^ Fossberg (1971), spalte 280.
  7. ^ Fossberg (1991), s. 70.
  8. ^ Noss (1986), s. 36.
  9. ^ Berge (1925), spalte 341.
  10. ^ Fossberg (1991), s. 71.
  11. ^ Tveiten (1955,) s. 122.
  12. ^ Intervju i Aftenposten aften 23.3.1972 s. 7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]