Sølje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rosesølje med hengende løv i forgylt sølv, innkjøpt i 1896 i Nissedal i Telemark. NF.1896-0416.
Sølvsmeden Knut Helle i Valle fotografert i 1959 i arbeid med blåserør og lodding på sølje. Foto Kyrre Grepp / Norsk Folkemuseum.

Sølje eller sylgja er en spenne med et rundt hull i midten med en enkel torn som er festet til den ene siden av hullet.[1] Denne tornen kan tres gjennom tøyet for å feste søljen til skjorten. På nyere søljer og ofte også på eldre omgjorte søljer, er tornens funksjon erstattet av en lengre, tynn nål festet på baksiden.

Betegnelsen sølje brukes om tilsvarende smykker også i Danmark og Sverige.[2] Søljer har vært de dominerende brystsmykker brukt på norske folkedrakter, og både form og betegnelser har mange variasjoner. Mindre og gjerne enklere søljer har også vært kalt ring eller sprette, ofte i sammensetninger som halsring eller hjertesprette. Språkbruken har variert i forskjellige landsdeler.[3] I moderne språk brukes betegnelsen sølje også om andre smykker som brosjer eller halsknapper med heng, som inngår i draktsølv som brukes til folkedrakter eller bunader.

Ordet sølje kommer fra gammelnorsk sylgja og betyr opprinnelig spenne.[4] Opphavet til ordet sølje er usikkert. Det kan være et lån fra finsk-ugrisk solki som betyr spenne eller pyntenål, men Bjorvand og Lindemand[5] mener det heller kommer fra germansk súhl som betyr trekking eller drag. Herfra kan betydningen ha ha blitt overført til å betegne sammentrekking eller fastholding av klesdrakt og så ha blitt betegnelse på det som holder klærne sammen.[6]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1500-tallet var det et krav om at håndverkere skulle bo i byene, og mye av draktsølvet som ble brukt utover på bygdene er laget av disse laugshåndverkerne. Det meste av det gamle draktsølvet er ustemplet, og produsentene er usikre. Det er kjent at mange gullsmeder både i Bergen, Christiania og andre byer kunne spesialisere seg på bondesølv, men mye av det gamle draktsølvet er nok også laget av bygdesølvsmeder som drev i strid med loven. Fra 1782 kunne gullsmeder med mer eller mindre fullstendig utdannelse få tillatelse fra amtmannen til å drive virksomhet på bygdene, og da laugsvesenet ble opphevet i 1839 ble det fritt for alle som ville det å etablere seg som håndverker der de måtte ønske å bosette seg.[7]

Søljetyper[rediger | rediger kilde]

Det finnes mange typer og varianter av søljer. De fleste har vært bruk både med og uten hengende løv. Nedenfor er det en oversikt over noen av de vanligste hovedtypene og for å få fram hovedformene er de fleste her vist uten vedgheng.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aasen, Ivar (1873): Norsk ordbog med dansk forklaring. Femte udgave. Christiania.
  • Berge, Rikard (1925): Norskt bondesylv. Risør. Opptrykk utgitt av Noregs Boklag 1975. ISBN 82 522 0102 4
  • de Caprona, Yann (2013): Norsk etymologisk ordbok. Oslo. ISBN 978-82-489-1054-1
  • Bjoratn, Harald og Fredrik Otto Lindemand (2007):Våre arveord - Etymologisk ordbok. Oslo.
  • Fossberg, Jorunn (1991): Draktsølv. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07340-8
  • Fossberg, Jorunn (1971): «Smykker: Middelalder.» I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 16, spalte 278-286. Oslo.
  • Hegstad, Leiv (1930): Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding. Oslo.
  • Noss, Aagot (1986): Draktsølvet frå DEN NORSKE SAMLINGA, NORDISKA MUSEET STOCKHOLM. Norsk Folkemuseum, Oslo.
  • Noss, Aagot (1970): «Sylvsmeden Eivind G. Tveiten.» I Norsk Folkemuseumsårbok, By og bygd nr 22, s.11-52, Oslo. (Også publisert som vedlegg i opptrykk av Rikard Berge: Norsk bondesylv, 1975.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aasen 1873, s. 786.
  2. ^ Fossberg 1991, s. 66.
  3. ^ Berge (1925), apalte 314 ff.
  4. ^ Hegstad 1930, s. 680.
  5. ^ Bjorvatn (2007).
  6. ^ de Caprona (2013) s. 527.
  7. ^ Fossberg 1991 s. 16 -19

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]