Boudicca

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Boadicea»)
Boudicca
Boudicca malt av John Opie på 1700-tallet
Fødtca. 30Rediger på Wikidata
Romersk Britannia
Død61Rediger på Wikidata
Romersk Britannia
BeskjeftigelseMilitær leder, hersker, regjerende dronning, motstandskjemper Rediger på Wikidata
Embete
EktefellePrasutagus

Boudicca (også kjent som Boadicea og Boudica) var dronning av ikenerne, en keltisk stamme i dagens Norfolk i England. Hun ledet ikenerne og allierte stammer i et opprør mot romerne i år 61.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Kelterne kalte dronningen Boudica, trolig av keltisk buideac (= seirende, seierrik), så det kan dreie seg om et tilnavn heller enn et personnavn. Tacitus feilstavet det «Boudicca», og i middelalderen forvansket en kopist navnet ytterligere, da han feilleste Tacitus' u som en a, og den siste c som en e. Dermed ble det «Boadicea», som hun iallfall ikke het.[1] Dio Cassius kaller henne «Buduica».[2] I Wales kalles hun «Buddug», mens hun i nyere tid er blitt kalt «Bonduca».[3]

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Boudiccas mann Prasutagus var konge over ikenerne da romerne invaderte De britiske øyer i 43. Han inngikk raskt avtaler med dem, og fikk fortsette å styre ikenernes rike som et klientkongedømme. Tacitus skriver at Prasutagus var «berømt for sin langvarige velstand». Det er funnet skatter som man mener tilhørte ikenerne.[4] Filosofen Seneca, keiser Neros mentor og formynder, lånte ifølge Dio Cassius «øyboerne førti millioner sestertser som de ikke ønsket». Beløpet rakk til å finansiere førti legioner i et helt år. Da Prasutagus døde i år 59, hadde han ifølge Tacitus «innsatt keiseren og sine to døtre som sine arvinger, idet han mente at han ved en slik føyelighet kunne gi sitt rike og sitt hus en virkelig sikkerhet mot overgrep». Etter keltisk lov var hans enke Boudicca lovlig formynder for døtrene sine, og ansvarlig for gjelden. Hos kelterne kunne kvinner godt være familiens overhode; en «forbannelsestavle» funnet i Bath, navngir en viss Veloriga som sin families overhode. Hundrevis av denne typen tavler, der opprørte keltere oppfordrer gudene til å straffe folk som har stjålet fra dem eller behandlet dem dårlig, er bevis for at britiske kvinner hadde eiendom og drev forretning. Det irske Brehon-lovverket tok utgangspunkt i at kvinner hadde samme rett til eiendom som menn, og kunne forlange skilsmisse.[5] Tacitus forteller også om Cartimandua, brigantenes dronning i Nordvest-England: «I Britannia finnes det ingen rangordninger som utelukker den kvinnelige linjen fra tronen, eller kommandoen over hærer.»[6] Ammianus Marcellinus som var i aktiv tjeneste i Gallia på 300-tallet, skrev: «Alle keltiske kvinner holder seg rene og pene, og steller sig med den samme omhu.» Men også: En keltisk kvinne «er som regel svært sterk og har blå øyne; når hun er rasende, svulmer halsårene opp, hun skjærer tenner og veiver med sine snøhvite, robuste armer. Hun begynner å dele ut slag blandet med spark, som om de var like mange prosjektiler sendt ut fra strengen på en katapult.»[7]

Men etter romersk lov kunne ikke kvinner være formyndere, og ifølge en lov vedtatt i år 46, kunne kvinner ikke lenger overta ansvaret for andres gjeld. Seneca og Nero tilbakekalte derfor lånene; men enten var Boudicca ikke i stand til å betale, eller hun har ikke villet. Dermed konfiskerte Nero kongeriket hennes, og stilte henne for retten.[8] Prokuratoren Catus Decianus overtok ikenernes område, og lot Boudicca piske og hennes to døtre voldtas. Tacitus skriver at området ble «plyndret av centurioner», og kongefamiliens hus «av statholderens slaver, som om det var erobret bytte». Arvegods ble inndradd, og «kongens slektninger behandlet som om de var slaver». Veteranene, dvs pensjonerte romerske soldater som fikk tildelt jord hos undertvungne folk, var særlig forhatt. De hadde opprettet en koloni i Camulodunum, og drev med støtte fra de regulære troppene lokalbefolkningen ut av deres hjem, vekk fra markene deres, og kalte dem krigsfanger og slaver.

Boudicca samlet en hær, og allierte seg med blant annet nabofolket trinovantene. Ifølge Dio Cassius hadde hun 120 000 mann med seg; det reelle tallet var trolig betraktelig lavere. Han beskriver dronningen som svært høy og skremmende, «blikket hennes var uhyre vilt, og hennes stemme svært skarp...En diger manke av det mest gulbrune hår rakk henne til hoftene; om halsen hang et stor gullkjede; og hun var iført en tunika i forskjellige farger, og over den en tykk kappe, festet med en brosje[9]

Hun angrep først det forhatte Camulodunum, det romerske administrasjonssenteret for provinsen Britannia. Ifølge Tacitus var byens befolkning i forveien vettskremt av varsler: Seiersstatuen i byens sentrum hadde veltet uten påviselig grunn og snudd ryggen mot fienden, som om den flyktet fra dem, og «kvinner varslet i profetisk besettelse undergang for romerne. Man hadde også hørt larm av barbarer i romernes forsamlingshus, teateret hadde gjenlydt av skrik, og i Tamesas (Themsens) brakkvann hadde det vist seg et bilde av en ødelagt koloni; havet hadde vært blodrødt, og da det trakk seg tilbake, etterlot det noe som så ut som menneskelik.» Innbyggerne tryglet prokuratoren Catus Decianus om hjelp, men han sendte bare 200 soldater som ikke engang var ordentlig utstyrt. Beleiringen var da også over på to dager, og før det endelige angrepet satte inn, søkte soldatene tilflukt i tempelet. Opprørerne satte imidlertid fyr på Camulodunum, dro ut soldaterne og henrettet dem i en hellig lund. Byen ble brent, og alle innbyggere som ikke klarte å flykte, ble drept, både menn, kvinner og barn. Uansett hvor man graver et tre meter dypt hull i sentrum av Colchester, vil man komme ned til et lag med trekull som Boudiccas brann etterlot seg. Statuen av keiser Claudius ble veltet; først i 1907 fant man hodet av den i elven Alde. Catus Decianus flyktet til Gallia, ifølge Tacitus, «forferdet over nederlaget og den hatefulle innstillingen i provinsen, som hans egen grådighet hadde drevet til krig.»[10] Flere hundre kvinner skal ha blitt ofret til krigsgudinnen Andraste. Boudicca angrep deretter Verulamium og Londinium, som også ble brent.

Guvernøren Gaius Suetonius Paulinus begav seg i ilmarsj tilbake gjennom fiendeland for å forsvare Londinium, men innså at overmakten var for stor. I dag er et tyve cm tykt lag av brent, rød leire det eneste som er tilbake etter det gamle romerske handelssenteret Londinium. Antallet romerske dødsofre anslås til rundt 70.000. Paulinus valgte sin slagmark med omhu, og et sted utenfor London møttes de to hærene. Slaget begynte ifølge Dio Cassius med en tale som Boudicca holdt til sine menn. Trolig er talen en rekonstruksjon, basert på en romers oppfatning av okkupasjonen av Britannia: «Dere har lært hvilken stor feil dere begikk, da dere foretrakk et importert despoti fremfor forfedrenes levevis, og dere er blitt klar over hvor mye bedre fattigdom uten en herre er, enn velstand med slaveri...La oss vise [romerne] at de er harer og rødrever som prøver å herske over hunder og ulver.» Den romerske styrken som var mindre, men hadde bedre utstyr, strateger og disiplin, lyktes i å vinne en knusende seier. Der er mange teorier om hvor slaget ble utkjempet, men man har ikke kommet frem til noe klart svar. Ifølge Tacitus mistet romerne 400 mann, mens Boudicca mistet nærmere 80 000. Dette ser ut til å være en overdrivelse, noe som er vanlig blant antikkens historikere, men ut fra hans beskrivelse av slaget er det ingen tvil om at romernes tap var små i forhold til kelternes.

Den vanligste oppfatningen er at Boudicca flyktet og deretter begikk selvmord. Ifølge Tacitus tok hun gift.[11] Det er også mulig at hun falt i slaget eller døde i fangenskap. Snettisham-skatten som ble funnet i august 1990 av metallsøkeren Charles Hodder, og er utstilt i British Museum, kan muligvis være kongefamiliens nedgravde rikdom.[12]

London-legender vil ha det til at det siste slaget sto ved King's Cross stasjon, og at Boudicca ligger gravlagt under perrong 8, 9 eller 10 (et område som nå til dags også knyttes til Harry Potter). Det er ingen grunn til å tro at dette er sant.

Statue[rediger | rediger kilde]

Statue av Boudicca ved Westminster Pier, London

I det 19. århundre ble det reist en statue av henne ved Themsen i London, like ved parlamentsbygningen i Westminster. Hun står sammen med sine to døtre i en stridsvogn med knivblader på hjulene. Statuen ble laget av Thomas Thornycroft.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 54), forlaget Lille Måne, Oslo 2009, ISBN 978-82-92605-35-6
  2. ^ Cassius Dio — Epitome of Book 62
  3. ^ Boudicca: Biography from Answers.com
  4. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. januar 2012. Besøkt 10. januar 2012. 
  5. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 56-7)
  6. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 60)
  7. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 59)
  8. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 63-5)
  9. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 63)
  10. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 68-9)
  11. ^ Terry Jones: Barbarene (s. 71)
  12. ^ 100 BC – The Snettisham Treasure : Current Archaeology

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]