Birgit Wessel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Birgit Wessel
Født10. okt. 1911[1][2]Rediger på Wikidata
Stockholm
Død26. okt. 2000Rediger på Wikidata (89 år)
Oslo
BeskjeftigelseTekstilkunstner, tekstildesigner Rediger på Wikidata
Utdannet vedKonstfack
BarnCarin Wessel
NasjonalitetNorge
UtmerkelserJacobprisen (1959)
Flere designere og brukskunstnere var involvert da Kongeskipet ble innredet 1947–48: Birgit Wessel, Guy Krohg, Bjørn Ianke, Adolf Relling, Sigrun Berg, Alf Sture, Adolf Relling, Rolf Rastad.

Birgit Hanna Maria Wessel (født 10. oktober 1911 i Stockholm, død 26. oktober 2000 i Oslo) er en svensk-norsk tekstilkunstner og tekstildesigner[3][4], kjent for begrepet «Vakre Hjem»; sammen med ektemannen, interiørarkitekt Bjarne E. Wessel, startet hun forretningen med dette navnet i 1938 og drev den i 40 år. Det var Oslos første spesialforretning for brukskunst.[5]

Wessel hadde femårig tekstilutdannelse fra Högra konstindustriella Skolan i Stockholm, og læretid hos Evald Dahlskog og Märtha Maas Fjetterstrøm. Hun flyttet til Norge i 1936 og startet den første av sine tre norske vevstuer i 1937 (Peterbakken på Ljan). I 1938 åpnet hun brukskunstforretningen Vakre Hjem A/S i Tordenskiolds gate; den lå senere i Hausmanns gate (1939–80). Hun drev selv vevstue som forsynte forretningen med tekstiler. På det meste, på femtitallet, hadde vevstuen tre avdelinger, foruten hjemmevevere på Toten. Hun underviste også ved Statens Kvinnelige Industriskole og Kirkelig Kulturverksted.

Designer[rediger | rediger kilde]

Hennes stil er blitt karakterisert som forfinet og lavmælt; hun hadde en eksperimentell, udogmatisk holdning til tekstildesign, noe som representerte et korrektiv til den norske husflidsmoralismen

Anne-Berit Skaug[6]

Wessel kom til å utfolde seg som tekstilkunstner på flere fronter. Dels utviklet hun i egen vevstue brukskunst til salg i Vakre Hjem, dels laget hun unika til utsmykningsoppdrag, og dels formga hun mønster for tekstilindustrien. «Hun designet alt hva vevstuen produserte, både unika- og serieproduksjon.»[5] Ekteparet stor sentralt i Scandinavian design-epoken gjennom 1940- og 50-årene.

Som industridesigner samarbeidet hun med flere: De Forenede Ullvarefabrikker, Haldens Bomuldspinderi & Væveri, Joh. Petersen, Røros Tweed, Solberg Spinderi, Devold, Evje fabrikker, Heggedals Uldvarefabrikker og Landheim Veveri. Særlig utbredt ble gardinstoffet «Singelstripen» (1955), som Solberg produserte i 90 ulike farger.

Som interiørutsmykker og tekstilkunstner samarbeidet hun blant annet med arkitektene Arneberg & Poulsson. Hennes første større oppdrag var sceneteppe til Saga kino i Drammen i 1941. Et hovedverk er gulvteppet til Kronprinsesse Märthas 50-årsdag (1951). Hun har også laget tepper og tekstiler til Stortinget (1965), Kongeskipet «Norge» (1947–48, med innovativ bruk av ull blandet med silke), til «Oslofjord» (1950) og til NATOs hovedkvarter i Paris (1954).

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hun mottok Jacobprisen i 1959, dels for et gardinstoff i ull, i grønt, med en smal stripe oransje, men like mye for sin samlede virksomhet.[7]

Hun deltok i vandreutstillingen «Design in Scandinavia» i USA og Canada 1954–57. Kunstindustrimuseet i Oslo arrangerte i 1981 utstillingen «Dobbelt-W», en retrospektiv utstilling over hennes og Bendt Winges arbeider. Hennes arbeider er innkjøpt av kunstindustrimuseene i Oslo og Bergen, og av Oslo Bymuseum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Birgit_Wessel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ KulturNav, KulturNav-ID 30086d06-2de7-4d9e-bf5f-95c51f731755, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Erle Bugge Moestue (9.10.1991). «Klassikeren i norsk tekstildesign». Aftenposten. 
  4. ^ Tove Pedersen. «Å skape skal være en lek : et portrett av Birgit Wessel (1911–2000)» I: Kunsthåndverk, nr 3, 2001
  5. ^ a b Leena Mannila. God form i Norge, Jacob-prisens vinnere 1957–1995. Messel forlag / Norsk Form, 1996. ISBN 82-452-0011-5. (ebok)
  6. ^ Antagelig fra katalogen til utstillingen «Dobbelt-W», Kunstindustrimuseet i Oslo 1981; her sitert etter Mannila 1996.
  7. ^ «Tekstilkunstner går fabrikkvegen. Kvalitetskravet er det viktigste, hevder årets "Jacob"-vinner». VG. 11.9.1959.