Bernhard Ernst von Bülow
| Bernhard Ernst von Bülow | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. aug. 1815[1][2] Cismar | ||
| Død | 20. okt. 1879[1][2] (64 år) Frankfurt[3] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen Humboldt-Universität zu Berlin Christian-Albrechts-Universität zu Kiel | ||
| Far | Adolf von Bülow | ||
| Mor | Gräfin Susanne Auguste Adelheid Clara von Baudissin[4] | ||
| Barn | Bernhard von Bülow Alfred von Bülow Adolf von Bülow Karl von Bülow Karl-Ulrich von Bülow | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen Kongeriket Danmark | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen Storkors av Den nederlandske løves orden (1874)[5] | ||
Bernhard Ernst von Bülow (født 2. august 1815 i Cismar i hertugdømmet Holstein, i det nåværende Grömitz; Schleswig-Holstein, død 20. oktober 1879 i Frankfurt am Main) var en dansk og tysk embetsmann og politiker. Han var statssekretær, og dermed leder av utenriksdepartementet til Det tyske keiserriket.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Bülow ble født i Holsten som sønn av den danske embedsmannen Adolf von Bülow, og tilhørte en kjent mecklenburgsk adelsslekt. Han studerte jus ved universitetene i Berlin, Göttingen og Kiel.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Bülow begynte sin karrière i dansk tjeneste, først ved det tyske kanselli i København (kanselliet for Slesvig, Holsten og Lauenburg), og senere i den diplomatiske tjenesten.[6]
I 1842 ble han legasjonsråd, og i 1847 dansk chargé d'affaires til hansastedene, hvor hans omgang omgang i borgerskapet førte til at han ble kjent med den rike Louise Victorine Rücker, og som han giftet seg med i 1848.
Da opprøret brøt ut i hertugdømmene ved Elben i 1848, forlot han den danske tjenesten. Han tilbød sine tjenester til den midlertidige regjering i Kiel, men ble der avvist.
I 1849 gikk han på nytt i dansk tjeneste, ble utnevnt til geheimekammerherre og i 1850 sendt til forbundsdagen i Frankfurt am Main for å representere hertugdømmene Slesvig og Holsten. Her kom han i kontakt med Otto von Bismarck, som beundret hans behandling av problemene knyttet til spørsmålet om Slesvig-Holsten. Det radikale Ejder-danskepartiet i Slesvig-Holsten mislikte han imidlertid sterkt, og da dette partiet kom til makten i 1862 ble han kalt tilbake fra Frankfurt.
Han gikk deretter i storhertugen av Mecklenburg-Strelitz' tjeneste, og ble hertugdømmets regjeringssjef. I 1867 ble han fullmektig for de to hertugdømmene Mecklenburg i Det nordtyske forbunds forbundsråd, hvor han utmerket seg med sitt vellykkede forsvar av hertugdømmenes middelalderlige konstitusjon, mot liberale angrep.
I prøyssisk tjeneste
[rediger | rediger kilde]Bismarck overbeviste om å gå i Preussens tjeneste, og i 1873 ble han utnevnt til prøyssisk utenriksstatssekretær. Frem til sin død var han kanslerens mest lojale medarbeider. I 1875 ble han prøyssisk fullmektig i Forbundsrådet. I 1877 ble han utnevnt til tysk utenrikssekretær (utenriksminister), og i 1878 var han sammen med Bismarck og fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst prøyssisk fullmektig ved kongressen i Berlin.
Han døde i 1879 i Frankfurt. Av hans seks sønner ble den eldste, Bernhard Heinrich Karl, senere tysk utenriksminister og rikskansler.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6v41f4h, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ hdl.handle.net[Hentet fra Wikidata]
- ^ Meisner, Heinrich Otto (1955). «Deutsche Biographie». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. november 2015.