Snøskuter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Beltemotorsykkel»)
Snøskuter
Fritidskjøring med snøskuter i Alta.
Russisk snøskuter med oppvarmet hytte.

Snøskuter (muligens fra norrønt skúta, via skute), også skrevet snøscooter (fra engelsk snow scooter), er et beltekjøretøy styrt med frontmonterte ski. Beltemotorsykkel er den norske førerkortdefinisjonen på snøskuter.

Snøskutere har som regel en forbrenningsmotor koblet til ett eller to belter av kevlararmert kompositgummi med kammer. Noen eldre modeller kan ha to belter og en ski. Ett belte og to ski er mest vanlig i dag, men det finnes også modeller med to ski og to belter. Man fikk også snøskuter med én ski og ett belte, disse blir kalt snowhawk (engelsk for «snøhauk»).

Snøskutere er konstruert for å brukes på is[trenger referanse] eller snø. Snøskutere tar seg frem nærmest over alt, og har derfor normalt ikke behov for vei eller preparerte løyper.

Historie[rediger | rediger kilde]

Dampsleden og snowmobile[1] var forløpere til snøskuteren.

Vinterveien mellom Alta og Karasjok gjorde det mulig å opprette en snowmobile-rute. I februar/mars 1951 åpnet FFR en rute mellom Alta og Kautokeino, og i 1951 åpnet flere ruter i indre Finnmark.[2] Ruten Alta-Karasjok gikk onsdag og lørdag, med anløp fjellstuene Joatka og Mollisjok, og revolusjonerte livet på vidden. Imidlertid brukte snowmobilen nesten 8 liter bensin på milen, og FFR fremholdt at snowmobile-rutene måtte vurderes separat fra annen rutebiltrafikk. Dette ignorerte bevilgende myndigheter med høye billettpriser som resultat, og i mars 1955 la ruten Alta-Karasjok ned.[3]

Produsenter[rediger | rediger kilde]

Det finnes per 2010 fem store snøskuterprodusenter, Polaris (USA), Ski-Doo (Canada), Yamaha (Japan / USA), Arctic Cat (USA), Suzuki (USA/Japan) og Lynx (Finland). Lynx er eid av Bombardier, som også eier Ski-Doo.

Ulike typer[rediger | rediger kilde]

Konkurransekjøring under verdensmesterskapet i skutercross.

Det finnes flere typer snøskutere. De vanligste kategoriene er sport/løype-, crossover/hybrid, løssnø- og arbeidsskuter.

Sports/løype-skutere
Har den vanligste beltelengden på 307–327 cm og 35–38 cm bredde med knaster som vanligvis er 32-44mm høye, men finnes også i 305 cm, 325 cm og 330 cm. Sports/løypeskutere har vanligvis litt forsterkninger i ramme og kraftigere støtdempere for å takle kraftige ujevnheter og hopp.
Crossover/hybrid-skutere
Har et middels langt belte som vanligvis er ca. 345–665 cm, 38–42 cm brede og med knaster som er fra 32-52mm høye, disse er laget for å kjøres både på, og utenfor løype og er derfor en kombinasjon av løypescoteree og løssnøskutere.
Løssnøskutere
Har ulike lengder på beltet, men alle har som regel et langt belte oppimot 365 cm og lengre, bredden er det samme som på crossoverskuterne, men knastene er vanligvis 51–65 mm høye for å få bedre tak i snøen utenfor løype. Forstillingen er også litt annerledes enn sport/løype- og crossover/hybrid, det er kortere avstand mellom skiene for å gjøre skuteren mer lettmanøvrert og gjøre det lettere å holde den på en ski. Disse maskinene er ofte bygget med mindre kjølevolum, svakere/lettere ramme og vogn for å minimalisere vekt. En avart av disse er Asult/AC HCR-segmentet av maskiner primært bygget for bakkeløp. Med stivere belter (90 durometer) og bedre, bredere frontfjæring, høykvalitets dempere og forsterkninger på konstruksjonene.
Arbeidsskutere
Har et bredere belte på rundt 38–60 cm bredde og en lengde tilsvarende løssnøskutere, men med knaster tilsvarende løypeskutere. Dette er for å få mest mulig kontaktflate med snøen og flyte på den for å få gode trekkegenskaper når man sleper tung last.

Motor[rediger | rediger kilde]

Tidligere hadde de fleste snøskutere en totakts bensinmotor med forgasser. I senere tid har firetaktsmotorer med og uten turbo blitt vanlig hos alle fabrikanter. De totaktsmotorene som fremdeles er i produksjon er med få unntak svært avanserte med innsprøytning, tenning og sensorteknologi for å begrense forbruk og utslipp. En moderne snøskuter er underlagt svært strenge støy- og utslippskrav, og det brukes store ressurser for å etterkomme disse samtlige nye maskiner ligger under 70 dB. De bygges i lette materialer som aluminium, magnesium, karbonfiber og andre komposittmaterialer. Dette gir en moderne snøskuter svært liten egenvekt, høy effekt (opp mot 150 kW standard) og minimal miljøpåvirkning dokumentert i et utall forskningsrapporter fra USA, Canada og Svalbard.[trenger referanse]

Som for biler og motorsykler er også snøskuteren nå å få med elektrisk motor.

Sport[rediger | rediger kilde]

Det er flere ulike grener for snøskuter, den med størst oppslutning er skutercross som tilsvarer motocross preparerte snøbaner. I Norge organiseres sporten av en egen avdelingsforbund i Norges Motorsportforbund. Det arrangeres NM, EM og VM i grenen, VM arrangeres av Fédération Internationale de Motocyclisme (FIM) og ble avholdt første gang i 2004. En annen gren som også organiseres av Norges Motorsportforbund er dragracing. Dragracing kjøres på snø og is, men kan også kjøres på gress eller asfalt.[4]

Blant kjente norske snøskuter utøvere er Malene Trosten Cottew og Elias Ishoel.

Lovlighet[rediger | rediger kilde]

Avhengig av hvilket land man er i kan det være forbudt å kjøre utenfor oppmerkede eller godkjente områder, uten hjelm, uten førerkort, med en uregistrert snøskuter, eller under påvirkning av alkohol eller andre stoffer. Det kan også være regler rundt støy, natur og dyreliv.

I noen land kreves førerkort for å kjøre snøskuter. Eget førerkort for snøskuter kreves for eksempel i Norge og Sverige. I Finland trenger man ikke eget sertifikat for snøskuter dersom man allerede har førerkort på annet kjøretøy (for eksempel bil eller traktor). Dersom man har førerkort for snøskuter utstedt i Norge kan det brukes i Sverige, og omvendt. Det er da en forutsetning at man har vært fast boende i det landet man tok førerkort eller kan dokumentere studieopphold i landet på minst seks måneders varighet i forbindelse med utstedelsen.[5]

I Norge er kjøring med snøskuter regulert av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.[6] Denne loven kom i 1978 og ble revidert i 1988. Før loven ble innført, var det fri ferdsel i utmark. Det er åpnet for at kommuner i Norge kan tilrettelegge løypenett for rekreasjonskjøring med snøskuter. Det finnes løyper i Nord- og Sør-Norge. Det er fremdeles strenge føringer i Norge sammenlignet med Sverige, USA, Finland og andre land med tilsvarende forhold.

Lov om motorferdsel i utmark gjelder ikke i innmark, privat vei, havis og på Svalbard.[trenger referanse] I vegtrafikkloven omtales snøskuter som beltemotorsykkel.

Påvirkning av vilt[rediger | rediger kilde]

Forskning viser at snøskuter er den formen for motorisert ferdsel som påfører naturmangfold i utmark mest forstyrrelser.[7]

Annen forskning tyder på at «Svalbardreinen viste klar unnvikelse fra de nærmeste områdene rundt skuterløypene, noe som medfører et moderat tap av vinterbeiter, og viste lite dynamisk adferdsrespons på store endringer i skutertrafikk».[8]

I Yellowstone nasjonalpark og enkelte andre sårbare områder i USA er bruk av snøskuter foretrukket, men underlagt støy- og utslippsbegrensninger, makstak på antall per dag og kun for kjøring i merkede løyper.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1] Henry Fords snowmobile
  2. ^ Foto av samekvinner og FFRs snowmobile, Finnmark 1958
  3. ^ Sofie Stiberg: Joatkajavri fjellstue (s. 130), ISBN 978-82-303-3048-7
  4. ^ «Snøscootersport – Norges Motorsportforbund». nmfsport.no. Besøkt 7. august 2023. 
  5. ^ Klasse S (snøscooter) | Statens vegvesen
  6. ^ [2]Lovdata: Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag
  7. ^ Mirja Lindberget och Anna Skarin Terrängkörningens påverkan på djurlivet : En litteraturstudie Arkivert 26. juni 2016 hos Wayback Machine., Naturvårdsverkets rapport 6622/2014
  8. ^ Tandberg, Anders Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) og snøskuterløyper : kvantifisering av unnvikelsesadferd i tid og rom; Masteroppgave NMBU 2016

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]