Arnold Schönberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arnold Schönberg
Arnold Franz Walter Schönberg
FødtArnold Franz Walter Schönberg
13. sep. 1874[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wien[5][6][7]
Død13. juli 1951[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Los Angeles[8][6][7]
BeskjeftigelseKlassisk komponist, kunstmaler, musikkforsker, musikkteoretiker, skribent, dirigent, komponist, musikklærer, kunstner Rediger på Wikidata
EktefelleGertrud Schoenberg (1924–)[6]
Mathilde Zemlinsky (1901–)[6]
FarSamuel Schönberg[6]
BarnGertrud Schönberg[6]
Georg Schönberg
Nuria Nono-Schönberg[6]
Ronny Schönberg
Larry Schönberg
NasjonalitetØsterrike[9][6]
USA
Østerrike-Ungarn
Tyskland[6]
GravlagtWiener Zentralfriedhof
Medlem avden andre wienerskolen
Sjangre/
former		Neue Musik, opera, atonal musikk,[10] serialisme,[11] klassisk musikk, ekspresjonisme, tolvtonemusikk
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Arnold Schönberg på Commons

Arnold Schönberg (født 13. september 1874 i Wien, død 13. juli 1951 i Los Angeles) (endret skrivemåten til Schoenberg etter amerikansk statsborgerskap i 1941) var en østerriksk komponist. Han var en av de første komponistene som eksperimenterte med atonal musikk, og er kjent for sin tolvtonestil og sprechgesang.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Han ble født inn i en ortodoks jødisk familie, og var nesten selvlært som komponist. I tyveårsalderen levde han av å orkestrere operetter. Han fikk først framført musikk offentlig som 24-åring, men ble etter hvert en etterspurt lærer i komposisjon, og etter verdenskrigen ble han også professor i komposisjon i Berlin. Fordi Schönberg var jøde, måtte han forlate Tyskland da Adolf Hitler kom til makten i 1933. Han flyttet til USA og underviste i komposisjon i Los Angeles. I løpet av sitt langvarige virke som komponist forandret Schönberg stil flere ganger. Han så på seg selv som en viderefører av den musikkhistoriske utviklingen, ikke som en musikalsk revolusjonær.[trenger referanse]

Musikalsk betydning[rediger | rediger kilde]

Han komponerte først i senromantisk stil, påvirket av komponister som Richard Wagner, Gustav Mahler og Strauss. Med strykesekstetten «Verklärte Nacht» (1899) begynte Schönbergs musikk å vekke oppsikt. Musikken var preget av lange melodiske linjer, dissonanser og kromatikk og mange modulasjoner. Det sier litt om hvor vanskelig situasjonen for Schönbergs musikk var, at han ble nektet å fremføre denne komposisjonen ett sted fordi den inneholdt en dissonans som ikke fantes i lærebøkene.

I et av hans mest kjente verker, «Pierrot Luinaire» («den månesyke Pierrot»), gikk han enda lenger ved å fjerne seg fra tonaliteten. Han utviklet også en ny type sang kalt Sprechgesang (talesang) i forbindelse med dette verket.

Etter hvert ble stilen mer eksperimentell og atonal. Musikken hans ble ubundet av tonearter, og han skrev uten faste fortegn. Han kalte denne musikken pantonal. Ut fra dette sprang hans tolvtonestil som senere utvilket seg til å bli den andre wienerskole. Denne retningen er representert av komponister som Alban Berg og Anton Webern.

Tolvtonemusikk kjennetegnes i korte trekk ved at enhver følelse av et tonalitetssenter er fjernet. Schönberg eksperimenterte lenge med å basere komposisjonene på spennet mellom en friere tonalitet og desto strengere former, før han i 1923 fullførte sin Suite for Piano (Op. 25). Det er først i dette verket at vi får et helhetlig bilde av den rene tolvtonemusikk. Hovedprinsippet, som alle de 6 stykkene er bygd opp etter, er at komponisten følger en tonerekke bestående av alle 12 tonene i en kromatisk skala, satt sammen i en bestemt rekkefølge. Disse kan og vendes på; den kan omvendes helt eller delvis, snus på hodet eller transponeres, så lenge alle tolv tonene er brukt en gang før neste rekke begynner. Schönberg utarbeidet også et eget sett satslære- og komposisjonsregler til bruk i tolvtonemusikken.

I Norge har særlig Fartein Valen adoptert hans musikalske idéer.

Hovedverk[rediger | rediger kilde]

  • 1897: Strykekvartett i D
  • 1897: Zwei Lieder, op. 1
  • 1899: Vier Lieder, op. 2
  • 1899: Verklärte Nacht, op. 4
  • 1903: Pelleas et Melissande, op. 5
  • 1905: Strykekvartett nr. 1 i d-moll, op. 7
  • 1906: Kammersymfoni nr. 1 i E-dur, op. 9
  • 1907: Strykekvartett nr. 2, op. 10
  • 1909: Drei Klavierstücke, op. 11
  • 1907/11: Friede auf Erden for blandet kor a cappella, op. 13[12]
  • 1908/1909: 15 Gedichte aus Das Buch der hängenden Gärten, op. 15
  • 1909: Fem orkesterstykker, op. 16
  • 1909: Erwartung, op. 17
  • 1901/1911: Gurrelieder
  • 1912: Pierrot Lunaire, op 21
  • 1920–1923: Klaverstykker, op. 23
  • 1920–1923: Serenade, op. 24
  • 1921: Klaversuite‘‘, op. 25
  • 1924: Blåsekvintett‘‘, op. 26
  • 1925: Suite, op. 29
  • 1926: Variasjoner for orkester, op. 31
  • 1927: Strykekvartett nr. 3, op. 30
  • 1928–1929: Von heute auf Morgen, op. 32, (enakters opera)
  • 1932–1933: Cellokonsert etter Monn
  • 1936: Strykekvartett nr. 4, op. 37
  • 1917/1922/1944: Jacobsleiter (ufullført)
  • 1947: A Survivor from Warsaw, op. 46
  • 1949: Dreimal Tausend Jahre, op. 50A
  • 1950: De Profundis, op. 50B
  • 1950: Moderen Psalmen, op. 50C

For fullstendig liste, se Liste over Arnold Schönbergs verker

Verdensarv[rediger | rediger kilde]

Arnold Schönbergs etterlatte dokumenter ble i 2011 oppført på UNESCOs liste over verdens dokumentarv.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Arnold Schoenberg, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Arnold-Schoenberg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118610023, besøkt 26. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шёнберг Арнольд, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 1. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ (på en) JSTOR, OCLC 46609535, JSTOR artikkel-ID 854234, Wikidata Q1420342, https://www.jstor.org/ 
  11. ^ http://www.bbc.co.uk/radio3/classical/onmusic/music_modernism.shtml.
  12. ^ «Friede auf Erden op. 13». www.schoenberg.at. Besøkt 3. desember 2023. 
  13. ^ UNESCO-Kommission, Österreichische. «Arnold Schönberg Nachlass». Österreichische UNESCO-Kommission (tysk). Besøkt 3. desember 2023. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Artikel in den Musiklexika MGG 2 (Christian Martin Schmidt) und New Grove, second edition 2001 (O. W. Neighbour).
  • Theodor W. Adorno: Philosophie der neuen Musik. 6. Auflage, Suhrkamp, Frankfurt am Main 1991.
  • Pierre Boulez. 1991a. Schoenberg is Dead (1952). In his Stocktakings from an Apprenticeship, collected and presented by Paule Thévenin, translated by Stephen Walsh, with an introduction by Robert Piencikowski, 209–14. Oxford, Clarendon Press, New York: Oxford University Press, ISBN 0-19-311210-8.
  • Juliane Brand, Christopher Hailey (Hrsg.): Constructive Dissonance: Arnold Schoenberg and the Transformations of Twentieth-Century Culture. University of California Press, Berkeley 1997.
  • Siglind Bruhn: Schönbergs Musik 1899–1914 im Spiegel des kulturellen Umbruchs. Von der Tondichtung zum Klangfarbenspiel. Edition Gorz, Waldkirch 2015, ISBN 978-3-938095-20-1.
  • Carl Dahlhaus: Schönberg und andere: gesammelte Aufsätze zur Neuen Musik. Mainz 1978.
  • Martin Eybl: Die Befreiung des Augenblicks: Schönbergs Skandalkonzerte von 1907 und 1908. Eine Dokumentation. Böhlau, Wien 2004, ISBN 3-205-77103-6.
  • Eberhard Freitag: Schönberg. 11. Auflage, Rowohlt, Reinbek 2000, ISBN 3-499-50202-X.
  • Walter Frisch: The Early Works of Arnold Schoenberg, 1893–1908. University of California Press, Berkeley 1993.
  • Manuel Gervink: Arnold Schönberg und seine Zeit. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-921518-88-1.
  • Peter Gradenwitz: Arnold Schönberg und seine Meisterschüler. Zsolnay, Wien 1998, ISBN 3-552-04899-5.
  • (de) Gerold W. Gruber: «Schönberg, Arnold.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 390–393 (digitalisering).
  • Constantin Grun: Arnold Schönberg und Richard Wagner. 2 Bände, Vandenhoeck & Ruprecht Unipress, Göttingen 2006, (Band 1): ISBN 3-89971-266-8, (Band 2): ISBN 3-89971-267-6.
  • Matthias Henke: Arnold Schönberg. dtv, München 2001, ISBN 3-423-31046-4.
  • Matthias Herrmann: Arnold Schönberg in Dresden. Hellerau-Verlag, Dresden 2001, ISBN 3-910184-84-7.
  • Hartmut Krones: Arnold Schönberg: Werk und Leben. Edition Steinbauer, Wien 2005, ISBN 3-902494-03-4.
  • René Leibowitz: Schoenberg et son Ecole. Paris 1947.
  • Heinz-Klaus Metzger und Rainer Riehn (Hrsg.): „Arnold Schönbergs »Berliner Schule«.“ Hrsg. von Ludwig Holtmeier, Musik-Konzepte 117/118. edition text+kritik, München 2002, ISBN 3-88377-715-3.
  • Heinz-Klaus Metzger und Rainer Riehn (Hrsg.): Schönbergs Verein für musikalische Privataufführungen. Musik-Konzepte 36. edition text+kritik, München 1984, ISBN 3-88377-170-8.
  • Heinz-Klaus Metzger und Rainer Riehn (Hrsg.): Schönberg und der Sprechgesang. Musik-Konzepte 112/113. edition text+kritik, München 2001, ISBN 3-88377-660-2.
  • Christian Meyer und Therese Muxeneder (Hrsg.): Arnold Schönberg – Catalogie Raisonné. Eigenverlag Arnold Schönberg Center, Wien 2005, ISBN 3-902012-07-2 (Paperback) sowie Christian Brandstätter Verlag, Wien 2005, ISBN 3-85498-412-X (Hardcover).
  • Alexander L. Ringer: Arnold Schönberg: Das Leben im Werk. Metzler, Stuttgart 2002, ISBN 3-476-01906-3.
  • Josef Rufer: Das Werk Arnold Schönbergs. Bärenreiter, Kassel 1959.
  • Arnold Schönberg: Stil und Gedanke. Fischer, Frankfurt am Main 1995, ISBN 3-596-23616-9.
  • Arnold Schönberg: „Stile herrschen, Gedanken siegen“. Ausgewählte Schriften. Schott, Mainz 2007, ISBN 978-3-7957-0486-5.
  • Nuria Schönberg-Nono: Arnold Schönberg 1874–1951. Lebensgeschichte in Begegnungen. Ritter, Klagenfurt 1998. (Umfangreiche Sammlung an Bildern und Dokumenten).
  • Giselher Schubert: Studien zur Instrumentation beim frühen Schönberg. Dissertation. Universität Bonn 1973. Veröffentlicht als Schönbergs frühe Instrumentation. Koerner, Baden-Baden 1975, ISBN 3-87320-559-9.
  • Hans Heinz Stuckenschmidt: Arnold Schönberg: Leben, Werk, Umwelt. Zürich 1974. Nachdruck: Piper/Schott, München 1989, ISBN 3-492-18239-9.
  • Robert Schmitt Scheubel (Hrsg): Chronique scandaleuse. … Schönberg, dieser Einstein der Musik … Kritiken zu Arnold Schönbergs Werken, consassis.de, Berlin 2010, ISBN 978-3-937416-23-6.
  • Sabine Feisst: Schoenberg's new world. The American years. Oxford University Press, New York [u. a.] 2011, ISBN 978-0-19-537238-0.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Arnold_Schönberg&oldid=24096762»