Antoine de Jomini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
General Antoine de Jomini

Antoine de Jomini, fullstendig navn Antoine-Henri de Jomini (født 6. mars 1779, død 22. mars 1869) var en sveitsisk offiser som tjenestegjorde både for Frankrike og Russland under napoleonskrigene. Han ble etter krigene kjent som en av de betydeligste forfatterne om konfliktene og ble mye lest på ulike lands militære akademier.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Jomini ble født i Payerne i kantonen Vaud i Sveits den 6. mars 1779, hvor[1] hans far fungerte som borgermester.[2] Familien Jomini hadde lenge holdt til i Sveits[2] men var opprinnelig fra Italia[1] og hadde sympati med Frankrike.[2] Som ung gutt var Jomini «fascinert av soldater og krigskunsten,» og håpet på en militær karrière, men hans foreldre presset han i stedet inn i forretningslivet. Jomini begynte derfor på en forretningsskole i Aarau fjorten år gammel.[1]

I april 1795 sluttet Jomini på skolen og begynte å arbeide for bankfirmaet Monsieurs Preiswerk i Basel. I 1796 flyttet han til Paris hvor han først arbeidet hos et bankfirma og deretter som aksjemegler.[1] Etter en kort periode i forretningslivet «overbeviste Jomini seg selv at det kjedelige livet som bankmann ikke kunne sammenlignes med hva den franske arméen kunne tilby,» og bestemte seg for å bli militær offiser så fort han fant en mulighet.[3]

Tjeneste i den sveitsiske arméen[rediger | rediger kilde]

Etter etableringen av Den helvetiske republikk i 1798 ble Jomini «en ivrig revolusjonær», fulgte Frédéric-César de La Harpe og fikk en stilling i den nye sveitsiske regjeringen som sekretær for krigsministeren med grad som kaptein.[2] Etter å ha blitt forfremmet til major i 1799 tok Jomini ansvar for reorganisering av ministeriets arbeide. I den funksjonen standardiserte han mange prosedyrer og brukte sin stilling til «å eksperimentere med organisasjonssystemer og strategier.»[1]

Etter fredsavtalen i Lunéville i 1801 returnerte Jomini til Paris hvor han arbeidet for en produsent av militært utstyr. Han fant arbeidet lite interessant og brukte mesteparten av sin tid på sin første bok om militær teori: Traktat om store militære operasjoner (fransk: Traité des grandes operations militaires).[1] Michel Ney, en av Napoléons ledende generaler leste manuskriptet til boken i 1803 og støttet utgivelsen.[4] Boken ble gitt ut i flere bind i årene fra 1804 til 1810,[1] og ble «raskt oversatt og vidt diskutert» i Europa.[5]

Tjeneste under napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

I den franske arméen[rediger | rediger kilde]

Jomini deltok i krigen i 1805 og tjenestegjorde i marskalk Neys stab. Han var med Ney under Ulm-felttoget og i desember samme år ble han tilbudt en stilling som oberst i den franske arméen.

I 1806 publiserte Jomini sine tanker om den forestående krigen med Preussen. Dette, sammen med hans kunnskap om Fredrik den stores felttog, som Jomini hadde beskrevet i verket Traité, ledet Napoléon til å knytte han til sitt hovedkvarter. Jomini var med Napoléon under slaget ved Jena-Auerstedt og slaget ved Eylau, hvor han gjorde seg fortjent til Æreslegionen.

Etter Freden i Tilsit ble Jomini utnevnt til stabssjef hos marskalk Ney og ble adlet som baron. Under felttoget i Spania i 1808 var hans råd ofte svært viktig for marskalk Ney. Jomini hadde imidlertid krangler med sin sjef og ble ofte angrepet av andre franske offiserer, særlig Napolénos stabssjef, marskalk Louis-Alexandre Berthier.

I den russiske arméen[rediger | rediger kilde]

Portrett av Antoine de Jomini, i Militærgalleriet i Vinterpalasset

Allerede så tidlig som i 1807 hadde Jomini fått spørsmål om han kunne tenke seg å gå i russisk tjeneste, men da Napoléon fikk høre om hans plan om å forlate den franske arméen klarte han å overtale han til å bli ved å utnevne han til brigadegeneral (fransk: général de brigade). I noen år etter hadde Jomini både fransk og russisk rang, med aksept fra begge statsoverhoder. Men da krigen mellom Frankrike og Russland brøt ut ved Napoleons felttog i Russland 1812 kom han i en vanskelig stilling som han løste ved å ta en ikke-stridende stilling.

Jomini var således opptatt da de franske styrkene trakk seg tilbake fra Moskva og opprøret i Preussen gjorde at Tyskland ble det sentrale krigsområdet. Han sluttet seg igjen til marskalk Ney og deltok i slaget ved Lützen. Som stabssjef for Neys korps gjorde han en viktig innsats på fransk side før og under slaget ved Bautzen og ble deretter anbefalt for opprykk til grad som divisjonsgeneral. Napoleons stabssjef Berthier var imidlertid negativ, han fjernet Jominis navn fra listen, satte han i arrest og kritiserte han i offisielle ordre for å ikke å ha levert visse stabsrapporter han hadde blitt bedt om.

I hvor stor grad Jomini var ansvarlig for visse misforståelser som hindret oppnåelsen av alle ønskede resultater av Neys angrep ved Bautzen vet vi ikke. Men bakgrunnen for reprimanden var slik Jomini selv så det triviell og grunnløs og i våpenhvileperioden sommeren 1813 gjorde han hva han hadde tenkt i årene før og gikk i russisk tjeneste. Slik situasjonen var ble overgangen av mange av hans tidligere kolleger sett på som forræderi, endel russiske offiserer så det også slik. I Jominis forsvar må det sies at han i endel år hadde hatt en passiv stilling i den russiske arméen og at han hadde takket nei til å ta del i invasjonen av Russland i 1812. Det viktigste, og noe Napoléon også kommenterte, var at han var borger av Sveits, og ikke franskmann.

Jominis sveitsiske patriotisme var sterk og han trakk seg tilbake fra koalisjonsstyrkene da han innså at han ikke kunne hindre brudd på Sveits' nøytralitet. Bortsett fra hans kjærlighet for fedrelandet var hans ønske om å studere, lære og praktisere krigskunst hans viktigste drivkraft. Ved det kritiske øyeblikket i slaget om Eylau utbrøt han følgende: «Om jeg var den russiske kommandanten for to timer!». Da han sluttet seg til koalisjonsstyrkene fikk han grad som generalløytnant og ble utnevnt til rådgiver (fransk: aide-de-camp) for Aleksander I av Russland. Han ga viktig assistanse til koalisjonsstyrkene under felttoget i Tyskland høsten 1813. En anklage om at han hadde avslørt antall, stillinger og hensikter den franske arméen hadde ble i ettertid av Napoléon avvist som grunnløs. Som sveitsisk patriot og fransk offiser avslo han å ta del i passeringen av Rhinen ved Basel og den påfølgende invasjonen av Frankrike.

I 1815 var han med tsar Aleksander i Paris og forsøkte forgjeves å redde livet til sin gamle sjef marskalk Michel Ney. Forsvaret av Ney var nær ved å koste Jomini hans stilling hos russerne. Han lyktes imidlertid i å overvinne motstanden fra sine fiender og deltok i Wienerkongressen.

Virke etter krigen og pensjon[rediger | rediger kilde]

Plakett til minne om Jomini i Aarau, Sveits

Etter flere år i pensjon og opptatt med litterært arbeid vendte Jomini tilbake til den russiske arméen og ble i 1823 utnevnt til general. Frem til han igjen trakk seg tilbake i 1829 var han i hovedsak opptatt med den militære utdannelsen av den kommende tsar Nikolaj I og i organiseringen av en russisk stabsskole. I 1828 arbeidet han med Den russisk-tyrkiske krig (1828–1829) og ved beleiringen av Varna ble han tildelt Aleksander Nevskij-ordenen.

Dette var hans siste aktive tjenesteperiode. I 1829 bosatte han seg i Brussel og levde der de neste tretti år. Etter forgjeves å ha forsøkt å få politisk forståelse mellom Frankrike og Russland ble han i 1853 kalt til St. Petersburg for å være militær rådgiver for tsaren under Krimkrigen. Han returnerte til Brussel etter fredsslutningen i 1856. Noe senere bosatte han seg i Passy nær Paris. Han var ivrig beskjeftiget frem til slutten av sitt liv med å skrive avhandlinger, traktater, pamfletter og åpne brev om militære og politiske emner. I 1859 ble han spurt av Napoleon III om å legge frem en plan for et felttog i Italia. En av hans siste essay tok for seg Den østerriksk-prøyssiske krig av 1866 og betydningen av kammerlader rifler. Han døde i Passy bare ett år før Den fransk-prøyssiske krig av 1870-1871.

Verk og påvirkning[rediger | rediger kilde]

Jominis verk om militære forhold har ofte blitt analysert. Han brukte en didaktisk, regelbasert fremgangsmåte som kom til uttrykk i et detaljert vokabular med geometriske begrep som baser, strategiske linjer og nøkkelpunkter. Hans regel for militære operasjoner var grunnleggende enkel. Utplasser overlegne styrker ved det avgjørende området. I det berømte teoretiske kapittel 25 i boken Traité de grande tactique understreket han den eksklusive overlegenhet som indre linjer ga.

En forfatter som var mer positiv til Carl von Clausewitz—Jominis store konkurrent i feltet militær teori skrev følgende:

Sitat Jomini var imidlertid ingen tosk. Hans intelligens, ledige penn og erfaring fra krig gjorde hans skrifter mye mer troverdige og nyttige enn en slik kort beskrivelse kan dekke. Etter at han avsluttet tjenesten under Napoléon levde han primært av å skrive. Skrivestilen hans - ulike Clausewitz - viste hans stadige søken etter lesere. Han skrev utførlig om praktiske emner (logistikk, sjømakt) som Clausewitz stort sett ignorerte. Elementer av hans diskusjon (for eksempel hans bemerkninger om Storbritannia og sjømakt og hans smisking for Østerrikes erkehertug Karl von Österreich-Teschen) er utvilsom rettet mot å beskytte hans politiske posisjon eller å utvide leserkretsen. Og, kan en legge til, å redusere Clausewitz' betydning, for han vurderte utvilsomt preusseren som sin hovedkonkurrent. For Jomini var Clausewitz's død 38 år før hans egen en sjelden lykkelig hendelse.[6] Sitat

Jomini anså at styrken benyttet skulle være så lav som mulig for å redusere skader og at krig ikke var en nøyaktig vitenskap. I sin bok fremholdt han:

Sitat Krig i sin helhet er IKKE en vitenskap, men en kunst. Strategi kan styres av faste lover som ligner vitenskapens, men det samme er ikke tilfelle for krigen i sin helhet. Kamphandlinger kan beskrives som ganske uavhengig av vitenskapelige kombinasjoner og essensen av de kan være dramatisk hvor personlige egenskaper og inspirasjon og tusenvis av andre forhold ofte kan være sentralt. Følelsen som oppildner massene som støter sammen, de krigslignende egenskapene ved disse ansamlingene, energien og talentet hos deres kommandanter, moralen, mer eller mindre kampvillig, for nasjoner eller epoker, med andre ord alt som kan kalles krigens poesi og metafysikk vil ha en endelig inflytelse på resultatet.[7] Sitat

Mens han var i russisk tjeneste forsøkte Jomini sterkt å fremme en mer vitenskapelig fremgangsmåte ved generalstabsakademiet han bidro til å grunnlegge.[8]

Før den amerikanske borgerkrigen var Jominis oversatte verk de eneste om militær strategi som ble brukt for undervisning ved United States Military Academy ved West Point. Hans ideer, som professor Dennis Hart Mahan underviste i gjennomsyret akademiet og preget kadettes grunnleggende militære tenkning.[9]

De fast tjenestegjørende offiserene som ble generaler både for Unionen og for Konføderasjonen i den amerikanske borgerkrigen begynte med å følge Jominis prinsipper.[10] Den britiske historikeren John Keegan hevder i boken The American Civil War at særegenhetene ved USAs geografi, særlig slik den ble utnyttet av Ulysses S. Grant og William T. Sherman i den vestlige krigsskueplassen tvang dem til å gå videre enn Jominis geometriske regler og finne andre strategiske løsninger på problemene de sto overfor.[11]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Traité de grande tactique, ou, Relation de la guerre de sept ans, extraite de Tempelhof, commentée at comparée aux principales opérations de la derniére guerre; avec un recueil des maximes les plus important de l'art militaire, justifiées par ces différents évenéments Paris: Giguet et Michaud, 1805. In English translation as: Jomini, Antoine-Henri, trans. Col. S.B. Holabird, U.S.A. Treatise on Grand Military Operations: or A Critical and Military History of the Wars of Frederick the Great as Contrasted with the Modern System, 2 vols. New York: D. van Nostrand, 1865.
  • Précis de l'Art de la Guerre: Des Principales Combinaisons de la Stratégie, de la Grande Tactique et de la Politique Militaire Brussels: Meline, Cans et Copagnie, 1838. In English translation as: Jomini, Baron de, trans. Major O.F. Winship and Lieut. E.E. McLean [USA]. The Art of War New York: G.P. Putnam, 1854; Jomini, Baron de, trans. Capt. G.H. Mendell and Lieut. W.P. Craighill [USA]. The Art of War. Philadelphia: J.B. Lippincott, 1862; reprinted, Westport, CT: Greenwood Press, 1971; reprinted, with a new introduction by Charles Messenger, London: Greenhill Books, 1992.
  • Histoire critique et militaire des campagnes de la Revolution (1806; ny utgave 1819-1824), Paris og Brussel, 1806, 1824.
  • Vie Politique et Militaire de Napoleon recontèe par lui-meme au Tribunal de Cèsar d'Alexandre et de Frederic, 4vol., Anselin, Paris, 1827

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g «Antoine Henri Jomini»
  2. ^ a b c d Shy, p. 146
  3. ^ Hittle, p. 3
  4. ^ Shy, p. 147
  5. ^ Shy, p. 151
  6. ^ Bassford
  7. ^ Mertsalov, A.N. «Jomini versus Clausewitz», s. 11–19 fra Russia War, Peace and Diplomacy, redigert av Mark og Ljubica Erickson, London: Weidenfeld & Nicolson, 2004, s. 13
  8. ^ Mertsalov, A.N. «Jomini versus Clausewitz», s. 11–19 fra Russia War, Peace and Diplomacy, redigert av Mark og Ljubica Erickson, London: Weidenfeld & Nicolson, 2004, s. 14
  9. ^ The Oxford Companion to American Military History. Oxford University Press. 1999. s. 720–. ISBN 978-0-19-507198-6. Besøkt 12. februar 2012. 
  10. ^ Edward Hagerman, «From Jomini to Dennis Hart Mahan: The Evolution of Trench Warfare and the American Civil War», Civil War History, 12 (1967), s. 197–220
  11. ^ Keegan s. 96–97

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Antoine Henri Jomini», fra Encyclopedia of World Biography Supplement, Vol. 23. Gale, 2003. Reproduced in Biography Resource Center. Farmington Hills, Mich.: Gale, 2009.
  • «Jomini, Antoine Henri», fra Encyclopædia Britannica, bind 15, utgave 1911.
  • Bassford, Christopher. «Jomini and Clausewitz: Their Interaction». Paper presented to the 24th Meeting of the Consortium on Revolutionary Europe at Georgia State University, 26 February 1993. Proceedings of the Consortium on Revolutionary Europe, XX (1992). Tallahassee, FL: Florida State University, 1994.
  • Hittle, J.D. (1958). «Introduction». Jomini and His Summary of the Art of War. Harrisburg, PA: Military Service Publishing Co.
  • Keegan, John. The American Civil War. New York: Knopf, 2009.
  • Mertsalov, A.N. «Jomini versus Clausewitz», sidene 11–19 fra Russia War, Peace and Diplomacy redigert av Mark og Ljubica Erickson, London: Weidenfeld & Nicolson, 2004 ISBN 0-297-84913-1.
  • Shy, John. «Jomini». I Paret, Peter. Makers of Modern Strategy: From Machiavelli to the Nuclear Age. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-02764-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]