Louis-Alexandre Berthier
| Louis-Alexandre Berthier | |||
|---|---|---|---|
 Marskalk Louis-Alexandre Berthier | |||
| Født | 20. februar 1753 Versailles, Frankrike | ||
| Død | 1. juni 1815 Kongeriket Bayern Bamberg[1][2] Antatt død for egen hånd | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Duchess Maria Elisabeth in Bavaria | ||
| Far | Jean-Baptiste Berthier | ||
| Mor | Marie Françoise L'Huillier de La Serre | ||
| Søsken | Victor Léopold Berthier | ||
| Barn | Napoléon Alexandre Berthier Caroline Josephine Berthier de Wagram Anne Berthier de Wagram | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Tegernsee Abbey | ||
| Utmerkelser | Æreslegionen Ordre royal et militaire de Saint-Louis Ordre de Cincinnatus Pair av Frankrike Prince de Neuchâtel et Valangin Prince de Wagram Andreasordenen Navn inngravert på Triumfbuen | ||
| Troskap | Frankrike | ||
| Våpenart | Frankrikes forsvar | ||
| Tjenestetid | 1764 - 1815 | ||
| Militær grad | Marskalker av imperiet | ||
| Enhet | La grande armée | ||
| Deltok i | Den amerikanske uavhengighetskrigen Revolusjonskrigene Napoleonskrigene | ||
| Signatur | |||
 | |||
Louis-Alexandre Berthier (20. februar 1753 i Versailles i Frankrike, død 1. juni 1815 i Bamberg) var en fransk offiser og marskalk av Frankrike, kjent som Napoléon Bonapartes stabssjef. Berthiers rykte som en av tidenes mest suverene stabssjefer er fortsatt sterk blant nåværende historikere og eksperter.
Unge år[rediger | rediger kilde]
Alexandre ble født 20. februar 1753 Versailles[3] som sønn av oberstløytnant Jean Baptiste Berthier (1721 – 1804), offiser i ingeniørkorpset (fransk: Corps de genie) og hans første hustru (gift i 1746) Marie Françoise L'Huillier de La Serre. Han var den eldste av fem barn, de tre andre brødrene tjenestegjorde også i den franske arméen og to ble generaler under Napoleonskrigene.[4]
Militær karrière[rediger | rediger kilde]
Han fikk som gutt trening i militære ferdigheter av sin far og sytten år gammel gikk han inn i arméen hvor han gjorde stabstjeneste, var i ingeniørkorpset og med prinsen av Lambesqs dragoner. I 1780 fulgte han med general Jean-Baptiste Donatien de Vimeurs franske styrke til USA, for å støtte de amerikanske opprørerne mot britene i den amerikanske uavhengighetskrigen. I løpet av oppholdet i USA ble han forfremmet til oberst og ved hjemkomsten til Frankrike ble han beordret til stabsarbeid og som deltaker i en militær delegasjon til Preussen. Under den franske revolusjon var han stabssjef ved nasjonalgarden i Versailles og beskyttet kong Ludvig XVIs søstre fra mobben og ga dem hjelp til å flykte fra Frankrike.[3]
Ved krigen i 1792 ble han utnevnt til stabssjef for marskalk Nikolaus von Luckner og spilte en viktig rolle ved generalene Charles François Dumouriez' og François Christophe Kellermanns felttog i Argonne. Berthier utmerket seg i kampen mot opprøret i Vendée årene 1793–1795 og ble i 1796 utnevnt til divisjonsgeneral (fransk Général de division) og stabssjef (Major-Général) ved italia-arméen (fransk: Armée d'Italie) hvor Napoléon Bonaparte nylig hadde blitt utnevnt til øverstkommanderende. Berthier spilte en viktig rolle ved slaget ved Rivoli Veronese hvor styrkene til den franske generalen Barthélemy Catherine Joubert var under angrep fra den østerrikske generalen Joseph Alvinczy von Berberek. Berthiers arbeidskapasitet, nøyaktighet og raske oppfattelsesevne, kombinert med lang og variert erfaring og fullstendig grep om detaljer, gjorde ham til den ideelle stabssjef for en stor hærfører. I kraft av dette var han Napoleons høyest verdsatte assistent for resten av sin karrière.[3]
.jpg)
Berthier fulgte Napoleon under hans fremgangsrike felttog i 1796 og etter freden i Campo Formio overtok han kommando over styrken. I denne stillingen var det han i 1798 inntok Kirkestaten, organiserte Den romerske republikk og tok pave Pius VI med som fange tilbake til Valence i Frankrike, hvor paven etter den lange og slitsomme reisen døde. Etter dette sluttet Berthier seg til Napoleon i Egypt og tjenestegjorde og returnerte med Napoleon sent i 1799. Berthier støttet Napoleon under 18 brumaire-kuppet og ble etter det en periode fransk forsvarsminister. I slaget ved Marengo var Berthier formelt øverstkommanderende, reelt var det som ellers Napoleon som ledet kampene[3]
Om en tror at tjeneste som stabssjef den gang var like relativt sikkert som nåtidens, kan en rapport fra en samtidig underordnet offiser, Brossier, gi et noe annet bilde av stabssjefens arbeidssituasjon:
Stabssjefen Berthier ga sine ordre med presisjonen som en dreven kriger og ved Marengo vedlikeholdt han ryktet han så fortjent hadde fått i Italia og Egypt under Bonaparte. Han ble selv truffet av en kule i armen. To av hans adjutanter (fransk: Aide de camp), Dutaillis og La Borde, fikk hestene skutt vekk under seg.[5]
Etter avslutningen av felttoget var Berthier opptatt med sivil administrasjon og diplomatiske oppdrag.[3] Dette inkluderte en delegasjon til Spania i august 1800, som resulterte i avståelsen av Louisiana til Frankrike ved den tredje San Ildefonso-traktaten 1. oktober 1800, som førte til Louisiana-kjøpet.
Da Napoleon avsatte Fredrik Vilhelm III av Preussen fra fyrstedømmet Neuchâtel ble Berthier utnevnt til dets guvernør, en situasjon som vedvarte frem til 1814 og som ga han tittelen prins (fransk: prince de Neuchâtel et Valangin).
.jpg)
Etter Napoleon hadde innsatt seg selv som keiser ble Berthier den første av de franske generalene som ble utnevnt til marskalk av Frankrike i 1804. Berthier deltok i slaget ved Austerlitz, dobbeltslaget ved Jena-Auerstedt og slaget ved Friedland. Han ble utnevnt til hertug av Valengin i 1806 og visekonstabel av keiserdømmet i 1807. I 1808 tjenestegjorde han i den spanske selvstendighetskrigen og i 1809 tjenestegjorde han ved fronten mot Østerrike under den femte koalisjonskrigen, hvorpå han fikk tittelen prinsen av Wagram (fransk: Prince de Wagram). Berthier fulgte Napoleon ved felttoget i Russland i 1812, felttogene i Tyskland i 1813 og i Frankrike i 1814, inntil keiserdømmets fall virket han som stabssjef for Grande Armée.[3]
Ved Napoleons første abdikasjon i 1814 trakk Berthier seg tilbake til sin 2.4 km² store eiendom og tok opp sine hobbyer med falkoneri, forsonet seg med Ludvig XVIII og fulgte ham ved hans ankomst til Paris. Under sitt korte eksil på Elba ga Napoleon informasjon til Berthier om sitt prosjekt for å ta tilbake makten. Berthier ble svært usikker og uvillig til å slutte seg til Napoleon. Men hans lojalitet ble mistrodd både av Napoleon og av Ludvig XVIII.
Da Napoleon returnerte til Frankrike (de hundre dagene) trakk Berthier seg tilbake til Bamberg i Bayern. Der døde han noen få uker senere ved et fall fra et vindu. Bakgrunnen for hans død er uviss, ifølge noen kilder ble han myrdet, mens andre hevder at han ble drevet til vanvidd av å se prøyssiske styrker marsjere forbi på vei til å invadere Frankrike og derfor tok livet av seg.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Бертье Луи Александр, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g Chisholm 1911, s. 812.
- ^ Watson 1957, s. 13.
- ^ Watson 1957, s. 92
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bukhari, Emir Napoleon's Marshals, Osprey Publishing, 1979, ISBN 0-85045-305-4
- Chandler, David Napoleon's Marshals, Macmillan Pub Co, 1987, ISBN 0-02-905930-5
- Connelly, Owen, Blundering to Glory: Napoleon's Military Campaigns, SR Books, 1999, ISBN 0-8420-2780-7
- Elting, John R. Swords around a Throne: Napoleon's Grande Armée, Weidenfeld & Nicholson, 1997, ISBN 0-02-909501-8
- Haythornthwaite, Philip Napoleon's Commanders (2): c.1809-15 Osprey Publishing, 2002, ISBN 1-84176-345-4
- Hittle, James Donald The Military Staff: Its History and Development, Military Service Publishing, 1952
- Macdonell, A. G. Napoleon and His Marshals, Prion, 1997, ISBN 1-85375-222-3
- Pawly, Ronald Napoleon's Imperial Headquarters (1): Organization and Personnel, Osprey Publishing, 2004, ISBN 1-84176-793-X
- Pawly, Ronald Napoleon's Imperial Headquarters (2): On campaign, Osprey Publishing, 2004, ISBN 1-84176-794-8
- Watson, S.J. By Command of the Emperor: A Life of Marshal Berthier, Ken Trotman Ltd, ISBN 0-946879-46-X
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Om Berthier, fra nettstedet arcdetriomphe.info (engelsk)
- Om Berthier, fra nettstedet napoleon-series.org (engelsk)
- Om Berthier, fra nettstedet napoleon.org (engelsk)